Fra fragment til monument: Hva er sant om Gokstadbåten?

I kjelleren på Vikingskipshuset ligger rundt 200 fragmenter etter en småbåt fra Gokstadfunnet. Hvordan så denne båten ut? Hvordan tenkte og arbeidet de som bygde den for 1000 år siden? For å svare på disse spørsmålene blir det nå laget to forskjellige rekonstruksjoner som begge skal være like ”sanne”.

PUSLESPILL: Den siste Gokstadbåten ligger nå i 200 biter på Vikingskipshuset. Forsker Terje Planke forsøker å rekonstruere båten ved hjelp av modeller. Foto: Ola Sæther(©)

Hva var denne båten et svar på? Dette er spørsmålet forsker Terje Planke og båtbygger Svein Erik Øya søker svar på når de studerer fragmentene fra fortiden, bygger modeller, diskuterer løsninger og til slutt lager sine rekonstruksjoner ved hjelp av tradisjonelle håndverksteknikker. De er ute etter å forstå hvilke intensjoner vikingtidens båtbyggere hadde med å lage dette bestemte fartøyet. For ut fra de 200 trebitene som ligger i museets magasiner, kan man ikke være sikker.

– Gjennom denne prosessen må vi foreta valg. Når vi studerer fragmentene og forsøker å finne ut hvordan de skal settes sammen, må vi fortolke delene i forhold til en helhet, samtidig som vi hele tiden bærer med oss våre egne oppfatninger. Dette er ikke ulikt en hermeneutisk tekstforståelse, der leserens fordommer, tekstens deler og tekstens helhet spiller sammen og danner mening. Forskjellen er at vi studerer gjenstander og skaper forståelse gjennom praksis. Vår tilnærming er ikke tekstlesning, men handlinger. Vi bygger båten med vikingtidens teknikker. På denne måten søker vi å rekonstruere de handlingene og de intensjonene som lå til grunn da båten ble bygd. Forholdet mellom gjenstand, handling og intensjon er en parallell til relasjonen mellom språk, tekst og mening. Å rekonstruere gjenstander og handlinger blir meningsløst hvis vi ikke samtidig diskuterer intensjoner som knytter seg til disse. Det å dokumentere denne byggeprosessen er vel så viktig som selve den ferdige rekonstruksjonen, forteller Planke, som er etnolog og forsker ved Institutt for kulturstudier.

Knuste båtene

Da Kongshaugen på Gokstad i Sandefjord ble gravd ut i 1880, fant man ikke bare det relativt godt bevarte langskipet. Om bord i selve skipet lå restene av tre mindre båter som var brukket i biter og hugd i stykker med øks. Hvorfor småbåtene var ødelagt, vet man ikke, ut over at det trolig har vært en del av selve begravelsesritualet.

– Småbåtene lå der nærmest som en ”flatpack”. To av båtene ble rekonstruert på 1940-tallet og er i dag utstilt i Vikingskipshuset på Bygdøy. Men den tredje båten ligger fortsatt som et puslespill. Det er denne båten vi nå studerer og skal gjenskape, sier Planke.

Det staselige Gokstadskipet ruver i dag på Vikingskipshuset og står som et monument over vikingenes erobringer og sjømannskap. Men prosessen bak restaureringen er lite belyst, og man vet i dag ikke hvilke valg som ble tatt i dette arbeidet. Kunne Gokstadskipet sett annerledes ut?

– Gokstadskipet ble restaurert i en tid da norsk selvstendighet og nasjonal historieskrivning var viktig. På en måte kan man si at skipet primært er et symbol på 1800-tallets behov for å bygge nasjonen gjennom henvisning til en historisk gullalder. Ut fra fragmentene som ble funnet i Kongshaugen, har man skapt et monument. Dette monumentet framstår i dag som en entydig og udiskutabel sannhet, sier Planke.

Fordi man ikke vet hvilke vurderinger og valg som ble gjort da man gjenskapte de andre båtene i Gokstadfunnet, er det vanskeligere å forholde seg kritisk til ”monumentene” slik de framstår i dag. Når Planke og Øya nå skal rekonstruere den tredje av Gokstads småbåter, er dokumentasjonen av prosessen et sentralt element. Da vil andre forskere og publikum nå og i framtiden forholde seg til de to båtbyggernes oppfatninger anno 2004.

UTFORSKER: Den største av de tre småbåtene fra Gokstad som seiles med råseil. Foto: Andrea Gjestvang (©)

To hypoteser i eik

En båt kan være laget for å gli lett og raskt gjennom vannet, men kan også være konstruert for å ha god bæreevne. Den kan være beregnet på langfart over åpent hav eller transport innaskjærs over kortere avstander. Eller det kan være en kombinasjon av flere bruksmåter. Når Planke og Øya foretar sine vurderinger, er det nettopp med henblikk på de opprinnelige båtbyggernes intensjoner: Hvilke utfordringer var denne båten et svar på?

– Ut fra fragmentene gjør vi antakelser om hvordan båten så ut. Samtidig kjenner vi håndverkstradisjonene, hvilke materialer og verktøy som var i bruk. Likevel er mange spørsmål ubesvarte. Det er for eksempel forutsatt at vikingtidens båter var symmetriske; at de var like foran og bak. Men er det riktig? For å prøve ut forskjellige teorier har vi derfor bestemt oss for å lage to rekonstruksjoner av den siste Gokstadbåten. Poenget er at begge båtene må være like ”sanne” – at de er like sannsynlige. Dermed får vi fram hvilke fortolkningsmuligheter som ligger i det historiske materialet, sier Planke.

Han kaller dette ”to fullskala hypoteser i eik”. Mens tekster kan operere med fotnoter og diskusjoner, vil båtene framstå som kommentarer til hverandre: Slik kunne det også ha vært. Tvilen blir institusjonalisert og synlig.

Handling som kunnskapsform

– Båten er så ødelagt at vi må lese mye kunnskap inn i delene. Valgene vi gjør, får konsekvenser for fasongen og for egenskapene. Vi bringer med oss selv inn i rekonstruksjonen. Det er vi som skaper ”sannheten” om båten. Vi er subjektive, men skal samtidig være etterrettelige. Ved en slik tilnærming prøver vi å gi nye perspektiver på gjenstandsforskningen. Men selv om det ligger 1000 år mellom oss og den opprinnelige prosessen, gir jeg ikke opp å få tak i intensjonene til vikingtidens båtbyggere. Vårt poeng er at vi først får grep om denne intensjonen gjennom handling. Historisk forskning konsentrerer seg oftest om overleverte tekster og betydninger, men man har vært mindre opptatt av handlinger. Tenk hvor mye av våre liv som er handlinger og ikke tekst! For oss er det viktig å legitimere handling som en gyldig kunnskapsform, sier Planke, som ønsker å åpne nye dører i forskningen rundt materiell kultur og spesielt innenfor området løse kulturminner som i dag ligger helt dødt.

– Her er det bare mulig å studere artistiske uttrykk og estetikk. Andre felter lar seg rett og slett ikke finansiere innenfor dagens ordninger, sier Planke.

Fakta

Norsk senter Tidlig i vinter ble ”Norsk senter for jernalder- og middelalderhåndverk” etablert, og på nyåret startet arbeidet med å rekonstruere den tredje Gokstadbåten i lokalene til Gokstad kystkultursenter i Sandefjord. Prosjektleder er dr.art. Terje Planke ved Universitetet i Oslo. Han har studert tradisjonsbåtbygging i ti år og har tidligere blant annet seilt vikingskipskopier til Færøyene, Istanbul og Svartehavet.

Se også: www.gokstadbaten.no

Emneord: Språk og kultur, Historie, Middelalderhistorie, Kulturhistorie, Arkeologi, Nordisk arkeologi Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. feb. 2012 12:02
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere