Eksporterer ideen om ”barnets beste”

Barn adopteres fra det fattige Sør til det rike Nord. Motsatt vei ”flyter’” vestlige ideer og begreper om barndom, familieliv og ”barnets beste”, påpeker Signe Howell, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo.

FORSKER PÅ ADOPSJON: Professor Signe Howell ved Sosialantropologisk institutt. Foto : Ola Sæther (©)

– Siden slutten av 1960-årene har vi vært vitne til noe bortimot en eksplosjon i bevegelsen av barn fra Sør, inkludert Russland og Øst-Europa, til Nord. Sist på 1990-tallet ble om lag 35 000 barn adoptert årlig, hovedsakelig til ufrivillig barnløse par i Europa og Nord-Amerika, konstaterer Signe Howell.

Antropologen studerer adopsjon som en global prosess: en kontinuerlig bevegelse av substanser, i dette tilfellet altså barn, i én retning, og ideer i form av rasjonalitet og moralske verdier i en annen. Dét har ingen gjort før henne. Også det å studere adopsjon som et antropologisk tema, er ganske nytt.

Kjernen i slektskap

– Adopsjon som sosial praksis har overraskende nok vært lite gjenstand for antropologiske studier. Dette til tross for at adopsjon går til kjernen av det vi kaller slektskap: Adopsjon er en praksis som utfordrer slektskapsideologier som er grunnlagt på at mennesker naturlig hører sammen fordi de har felles biologisk opphav. Adopsjon setter eksisterende verdier og praksis i et skarpt lys, framholder Howell. Stadig flere norske par adopterer barn fra utlandet: fra 22 land i Asia, Afrika, Latin-Amerika og den tidligere østblokken. Norge topper statistikkene internasjonalt.

– Det reiser mange interessante spørsmål, mener Howell, som bruker erfaringene fra norsk adopsjon til å stille spørsmål med gyldighet langt utover nasjonale grenser.

Hva er ”barnets beste”?

Adopsjon kan ikke begrenses til en prosess mellom et giverland og et mottakerland, men er blitt et viktig anliggende for internasjonale og humanitære organisasjoner. Haag-konvensjonen av 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner gir regler for hvordan samarbeidet om adopsjoner skal foregå mellom opprinnelseslandene og mottakerlandene. Konvensjonen bygger på FNs konvensjon om barns rettigheter (1989).

– Begge konvensjonene reflekterer et moderne, vestlig syn på barndom og barns behov, men tar knapt hensyn til det sosiale og kulturelle mangfoldet som eksisterer i Sør. Konvensjonene er i høy grad etnosentriske: Vest-Europa og USA er premissleverandører. Konvensjonene bygger på individets, biologiens og kjernefamiliens hellige status. De reflekterer ”universelle” ideer og verdier om barndom, familieliv og hvordan barn skal behandles, sier Howell.

Hun viser til at i mange andre kulturer er relasjonene til biologisk mor og far mindre viktig. Barn flyter i større grad rundt, vokser opp litt her og litt der. I Vesten ser vi på barnet som avgrenset. Foreldrerollen innebærer å gi det en kan kalle psykologisk ernæring til barna. I andre deler av verden har rollen som foreldre et annet innhold.

Under det arbeidet som gjøres internasjonalt på dette feltet, ligger det et genuint ønske om å forbedre barns betingelser.

– ”Barnets beste” sies å være målet for de to internasjonale konvensjonene. Men dette slagordet har knapt vært gjenstand for debatt, konstaterer hun.

Howell understreker at rettighetstenkningen og oppfatningen om hva som til enhver tid utgjør barnets beste, ikke er noe som eksisterer uavhengig av tid og sted, men at de er produkter av sosiale prosesser.

– Mitt prosjekt er å foreta en slags dekonstruksjon av den kulturelle meningen tillagt familie, foreldre, barn. Den meningen vi har lagt i kategoriene, har endret seg historisk. Dessuten er det stor variasjon fra et krysskulturelt ståsted. Jeg ønsker å få fram at det underforstått udiskutable og naturlige er produkter av historiske og sosiale prosesser.

Følelsesmessige reaksjoner

Howell viser til at praksis rundt adopsjon varierer enormt. I sitt forskningsprosjekt ser hun på lokale holdninger og praksis – ikke bare i landene som det adopteres til, men også i et utvalg land som det adopteres fra: India, Kina, Romania, Etiopia, Sør-Korea, Russland og Colombia.

– Jeg utfører feltarbeid i tre av de landene Norge adopterer fra for å belyse deres holdninger til adopsjon. Studenter er blitt tilknyttet prosjektet og har utført feltarbeid i andre relevante land. Flere av giverlandene er tidligere koloniland. Å sende barn til velstående par i det rike Nord er langt fra uproblematisk og vekker følelsesmessige og politiske reaksjoner innad i disse landene.

Howell peker på at adopsjon i stadig større grad faller inn under myndighetenes makt.

– Landene som har ratifisert Haag-konvensjonen, forplikter seg til å opprette nasjonale institusjoner for å håndtere adopsjon. Det er et mylder av lovgivning som befatter seg med familielivet: familielovgivning, skilsmisselovgivning, navnelovgivning og så videre. I tillegg til adopsjonslovgivningene. Det som angår familien, er i langt større grad regulert innad i landene enn noe annet område. Dette er et vestlig fenomen som er i ferd med å eksporteres til andre land.

Giverlandene er tvunget inn i lovgivningsprosesser. Det er økende byråkratisering, standardisering av verdier og prosedyrer. Blant annet må adopsjonslover være på plass før landene kan adoptere ut.

Antropologen ønsker å se hvordan den vestlige rettighetstenkningen reageres på i andre land. Intensjonen er å finne ut hvordan disse landenes kulturelle forståelse blir påvirket av vestlige begreper om menneskerettigheter, og særlig hvilken mening uttrykket ”barns beste” blir tillagt.

Ikke entusiasme

Hvilke tegn til tilpasning, inkorporering, motstand og avvisning av de vestlige ideene er det mulig å observere blant mennesker som er direkte involvert i adopsjon i de ulike giverlandene?

– Det finnes klare spor av den vestlige tenkemåten i nyere lovgivning og adopsjonspraksis i giverlandene. Med andre ord: Det skjer en globalisering av vestlige begreper og verdier som vektlegger ulike typer rettigheter. I bunnen ligger en normativ ambisjon om å etablere ett felles moralsk univers. Men den vestlige forståelsen av barn og foreldre og hva som er deres beste, blir ikke nødvendigvis møtt med ”entusiasme” i de landene hvor det adopteres barn fra. I mange tilfeller har det vært en viss motstand som igjen har påvirket tenkning og praksis i mottakerlandene, konstaterer Howell.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 12:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere