Kjempevannliljens hemmelighet

Noen vet kanskje at Victoria-vannliljen bare blomstrer to netter om året. Men det er nok mindre kjent at indianerne brukte den kjempestore planten til barnevakt og at verdens første drivhusarkitekt hentet inspirasjon fra hvordan bladene er bygd opp.

Den første natten er Victoriablomsten hvit. Den andre natten rosa. Så synker den i vannet og råtner på noen timer, forteller Charlotte Sletten Bjorå på Botanisk museum. Foto: Yngve Vogt

Da kjempevannliljen, Victoria cruziana, ble oppdaget i en avsidesliggende sump i Amazonas i 1835, ble botanikerne så begeistret at det ble bygd egne veksthus for den vakre og spesielle planten i botaniske hager over hele Europa. Også Botanisk hage i Oslo fikk sitt Victoria-hus. Det ble åpnet i 1876 og var den gang et av de mest moderne i Europa. Siden da har de klart å dyrke frem en Victoria-plante hvert eneste år.

Men det var ikke lett for botanikerne å få planten med de halvannen meter brede kakeformbladene og de spesielt vakre blomstene til å overleve. Frem til midten av 1800-tallet eksperimenterte botanikere med å dyrke planten i bassenger og dammer. Frøene spirte villig, men det kom bare noen få, små blader. Så døde de.

Selv i dag er planten krevende å dyrke. Det er ikke nok at temperaturen holdes høy og jevn - bassenget på Tøyen er termostatstyrt til 28 grader - men det må også mye gjødsel til. Hver vår går det med 200 kilo kugjødselkompost i den lille veksthusdammen. Høy fuktighet og mye lys er også viktig. Mens Veksthuset i Oslo ble drevet med kullfyring, måtte gartneren bo i Botanisk hage hele året for å passe på varmen.

Ikke rart det var vanskelig å få dette til i gråværs-England på 1840-tallet den gangen det var kullfyring uten termostat og glasshus med bittesmå glassruter og tykke jernbjelker som kastet mye skygge.

Drivhusets far

– Botanikeren Joseph Paxton i England var den første som lyktes. Det var han som oppfant veksthuset. Den viktigste inspirasjonskilden hans var nettopp Victoria-vannliljen. Baksiden av bladene er nemlig fylt av et fantastisk og finurlig nettverk av luftfylte nerver som ikke bare gir bladene sterk oppdrift, men som også gjør at bladene tåler sterk vekt. Glass er tungt, så konstruksjonen i bladet inspirerte Paxton til å pønske ut et nettverk av tynne bærebjelker som gjorde det mulig å bygge et hus av glass med minst mulig skygge, forteller doktorgradsstudent i botanikk ved Universitetet i Oslo, Charlotte Sletten Bjorå, som i slutten av september arrangerte åpen natt i Veksthuset da kjempevannliljen blomstret.

Bladene er faktisk så sterke at de tåler en vekt på nesten nitti kilo. Ikke rart at indianerne brukte planten som barnevakt. Indianerne satte barna på bladene mens de vasket tøy i elven.

Victoria-planten vokser på grunt vann i stille bakevjer hvor den får jevn tilførsel av næringsrikt elveslam. Planten er en av verdens mest hurtigvoksende planter.

– Den produserer biomasse i et forrykende tempo og krever derfor mye gjødsel. Et blad kan øke sin diameter med 35 centimeter på et døgn.

Blomster-under

Men det er blomstringen som fascinerer Charlotte Sletten Bjorå mest. Victoria-planten blomstrer bare midt på natten to netter på rad. Den første natten er den vakre blomsten hvit. Den andre natten rosa. Så visner den og råtner på noen timer.

Botanikerne funderte lenge på hvorfor den tvekjønnete Victoria-planten alltid blomstret i to netter. Verken en natt mer eller mindre. Årsaken er en lang og intrikat prosess for å maksimere sannsynligheten for bestøving fra andre planter.

I tilfelle det ikke kommer pollen fra en annen plante, beholder den likevel muligheten til å ordne opp i saken selv.

For et selvlaget frø er tross alt bedre enn ingen frø. Gullbassebiller som tilhører slekten Cyclocephala, er spesielt tiltrukket av Victoria-planten, men er kun interessert i kritthvite blomster.

– Om morgenen lukker blomsten seg. Da bader billene i masse deilig nektar hele dagen og lider ingen nød. Det foregår helt spesielle kjemiske prosesser inne i blomsten som gjør at temperaturen er opptil tolv grader varmere enn lufttemperaturen. Blomstervarmen forsterker duften av fersken.

Når billene kommer, er blomstens eget pollen ennå ikke modent. Derimot er den mottakelig for pollen annetstedsfra, for den kvinnelige delen av blomsten er fullmoden og klar for bestøving.

Først like før blomsten åpner seg igjen, modnes blomstens egen pollen. Kjempesmart, for når blomsten åpner seg, tar billene med seg pollen til neste blomst. Ettersom blomsten ikke har behov for mer billebesøk, er fargen skiftet til rosa. Men i tilfelle det ikke dukker opp noen biller, holder blomsten seg åpen noen timer til for at vinden kan drysse pollen ned i midten av blomsten.

– Dette er blomstens siste triumfkort.

Så synker blomsten ned i vannet og råtner på noen timer.

I 1931 kom 9000 mennesker på nattbesøk til Botanisk hage for å se på blomstringen. Nattbesøket ble en årlig tradisjon frem til 1960. Etter 44 års pause ønsket Charlotte Sletten Bjorå å gjenopplive tradisjonen. I september åpnet hun atter dørene for midnattsbesøk.

– For dette er spennende. Man kan ikke la folk leve i den villfarelse at botanikk er kjedelig, ler Charlotte Sletten Bjorå.

Emneord: Språk og kultur, Arkitektur og design, Matematikk og naturvitenskap, Zoologiske og botaniske fag, Systematisk botanikk, Økologi Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 12:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere