Hvorfor er retorikken relevant?

Retorikken er en av de mest seiglivede kunnskapstradisjonene i Vesten. I 2500 år har læren om talekunsten vært en sentral del av lærdomskulturen. Men hva var egentlig antikkens retorikk og er det noen vits i å studere dette i dag?

KJENNER ANTIKKEN : Professor Øivind Andersen Foto : Ola Sæther (©)

En rask titt på oppslagsordet ”retorikk” i bibliotekbasen Bibsys avdekker at det bare de siste par årene er utgitt verker på norsk med titler som ”Mote og retorikk”, ”Retorikk for selgere”, ”Den grønne retorikk”, ”Krigens retorikk”, ”Outsidernes retorikk” og ”Juss som retorikk”. Nylig ble retorikk også opprettet som eget studietilbud ved Universitetet i Oslo, og retorikken brukes som analytisk redskap innen en rekke forskningsfelter. Retorikk har åpenbart fått fornyet interesse både i akademia og kommunikasjonsbransjen og ser altså ut til bokstavelig talt å være på ”alles lepper”.

Men hva slags fenomen snakker vi om og hvorfor har en tradisjon med røtter i oldtiden relevans for vår tid? Vi tar det fra begynnelsen.

Handling med ord

Det hele skal ha begynt i den greske byen Syrakus på Sicilia rundt år 460 før Kristus. Tyrannen Hieron ble kastet etter et opprør, og i kjølvannet av revolten ble det ført en rekke rettssaker, særlig om eiendomsretten til jord. Det oppstod et akutt behov for å opptre overbevisende og veltalende foran folkejuryen og gjøre seg gjeldende i folkeforsamlingen. Dermed ble de første skriftene om effektiv talekunst forfattet som en samling råd, regler og praktiske eksempler.

– Retorikken var helt fra begynnelsen et redskap for politikk og rettsvesen. Men som fag dreier det seg ikke bare om en terminologi og en metodikk for hvordan vi kan uttrykke oss eller gjøre inntrykk på andre. Retorikken ser på språket i et kommunikasjonsperspektiv og betrakter tale som handling, forteller professor Øivind Andersen ved Klassisk og romansk institutt.

Han er ekspert på antikkens kultur og har blant annet fordypet seg i den retoriske tradisjonen. Sammen med professor Kjell Lars Berge redigerte han i fjor også artikkelsamlingen ”Retorikkens relevans”.

Illustrasjon

DISKUSJON: Platon (t.v.) er en av tidenes hardeste kritikere av retorikken, mens hans elev, Aristoteles, mente retorikk kunne være et nyttig redskap i bestemte situasjoner. Fra Rafaels freske Skolen i Athen. Illustrasjon: Ståle Skogstad (©)

Sannhet eller mening

I løpet av 300-tallet før Kristus sirkulerte det i de greske samfunnene standard lærebøker i retorikk. Aristoteles studerte den retoriske litteraturen og observerte det han så rundt seg. Han gjorde opp status, og hans bok ”Om retorikken” fra rundt 340 før Kristus er et av de viktigste verkene innen tradisjonen. Aristoteles var ikke retorisk anlagt. Han skrev ingen lærebok i emnet, men ga en analyse av fenomenet og diskuterte retorikkens grunnprinsipper. Det innebar også at han forsvarte retorikkens berettigelse mot dens kritikere.

Kritikken, klarest formulert av Platon, hevdet at retorikken manglet både et etisk og erkjennelsesteoretisk fundament. Talekunsten var ikke egnet til å frambringe sannhet, men bidro snarere til å forkludre mulighetene til innsikt og å forføre tilhørerne med falske påstander.

For Aristoteles, derimot, var retorikken et godt hjelpemiddel når vi ikke har en vitenskap som kan gi oss eksakt kunnskap om et emne. Retorikkens oppgave er å få fram hva som ligger i en sak før vi tar stilling til den. Retorikken beskjeftiger seg med noe vi alle gjør, nemlig å argumentere eller forsøke å overbevise andre, sier Aristoteles. Platons rival, Isokrates, framhevet også retorikkens verdi for å kunne si og gjøre det situasjonen tilsier: ”Det er bedre å ha god peiling på nyttige ting, enn nøyaktig kunnskap om unyttige.”

Retorikken representerte altså en annen type kunnskap enn den vitenskapelige sannhet som grekerne kalte episteme. I retorikkens praktiske verden dreier det seg om å begrunne meninger og å utøve skjønn, det som på gresk blir kalt doxa. Mens retorikken opererer innenfor det som har med sannsynlighet og troverdighet å gjøre, fokuserer den filosofiske tradisjonen på sannhet og nødvendighet. Men som Aristoteles sier: ”Selv sanne ting må gjøres sannsynlige.”

– Selv om retorikken i utgangspunktet var beregnet på det offentlige livet og en muntlig kultur, ble den seinere også et normsystem for skriftlig kommunikasjon. Det skjedde i tillegg en utvikling fra meningsdannelse, det vil si påvirkning og overbevisning, til at retorikken ble veltalenhetens kunst. Dermed skjedde det et skifte i fokus fra det effektive til det estetiske. I den retoriske tradisjonen fra Aristoteles blir også følelsene og det estetiske tillagt stor betydning som styringsredskap, forteller Andersen.

Skolens rammeverk

Han understreker at det ikke bare var opptreden i forsamlinger som gjorde retorikken viktig i antikken.

– Retorikken var selve rammeverket for skolen. Den språklige og litterære opplæringen var selve kjernen i den antikke utdanningen. Det lille sjiktet av befolkningen som fikk skolegang, brukte mye tid på å lese litteratur og å øve opp uttrykksevnen. På en måte likner det litt på det gamle norskfaget, sier Andersen.

I den høyere utdanningen gikk studentene ofte til talelærere, såkalte retorer, for undervisning i taleteknikk og argumentasjon. I flere år kunne man drive med tørrtrening på taler eller prosedere i fiktive rettssaker.

– Det å holde slike oppkonstruerte taler eller diskusjoner var en yndet fritidsaktivitet i overklassen. Blant andre likte keiser Augustus å holde på med slikt. Dette var rett og slett ferdigheter et dannet menneske måtte beherske, forteller Andersen.

Ble nedvurdert

Gjennom hele middelalderen var retorikken en av tre disipliner i grunnutdanningen ved universitetene. Dette var altså basiskunnskap for studentene. Men etter hvert utartet retorikken til å bli et omfattende system av konvensjoner der formen ble viktigere enn innholdet. Retorikken ble et stivt apparat, og dermed oppstod den negative betegnelsen ”tom retorikk”.

– Denne forkalkningen av tradisjonen var ille nok, og det skjedde også en nedvurdering av retorikken i forbindelse med romantikkens dyrking av det originalt personlige og naturlige. Det var altså i romantisk tenkning ikke behov for et sett med teknikker som skulle veilede den enkelte, forteller Andersen.

Retorikkens relevans

At retorikken de siste tiårene har fått et sterkere fokus i forskningen, skyldes flere forhold. En årsak er den ”språklige vendingen” som har preget utviklingen av en rekke akademiske felter – en erkjennelse av at virkeligheten konstitueres av språket. En annen årsak er den teknologiske utvikling. Vi lever i et kommunikasjons- og informasjonssamfunn, hvor det å fortolke og beherske informasjon er blitt viktig. Her spiller framveksten av nye medier en nøkkelrolle.

– Kommunikasjon er sentralt for alle samfunn, ikke bare for vårt IKT-samfunn. Det er interessant, og for mange kanskje overraskende, hvor mye som er tenkt rundt kommunikasjon i tidligere tider, sier Andersen.

Han tror at når retorikken har fått nytt fokus i Norge, skyldes det også en økende historisk interesse for dette dominerende antikke kulturelementet. Det å ha kjennskap til retorikken, hjelper oss også til å forstå historiske tekster.

– Det litterære normsystemet fra antikken la grunnlaget for det som ble sagt og skrevet i seinere århundrer. Retorikken blir dermed en døråpner til fortolkning av historisk materiale, sier Andersen.

Les også: Om å oppnå velvilje Troverdighet på alle områder

Fakta

Trivielt Retorikk var ved middelalderens universiteter et av tre fag i grunnutdanningen. De to andre fagene var grammatikk og logikk. Dette begynnerstudiet ble kalt trivium, og derfra stammer begrepet ”trivielt”; dette var noe alle skulle beherske. Etter trivium gikk studentene videre til quadrivium som bestod av aritmetikk, geometri, musikk og astronomi. Til sammen dannet trivium og quadrivium grunnlaget for videregående studier som filosofi og teologi.

Retorikkens deler Den klassiske retorikken består av fem deler som en taler må ta hensyn til for å oppnå et vellykket resultat: · Inventio: Finne og framstille argumentene som tjener saken. · Dispositio: Ordne talens deler. · Elocutio: Utarbeide språk og stil. · Memoria: Lære talen utenat. · Actio: Selve framførelsen ved stemmebruk, gester etc.

Studer retorikk ved UiO Retorikk er opprettet som eget fag ved Universitetet i Oslo. Les beskrivelse av studieretningen Retorikk og språklig kommunikasjon .

Emneord: Språk og kultur, Litteraturvitenskapelige fag, Klassisk litteratur, Historie, Oldtidens historie, Språkvitenskapelige fag, Klassisk filologi, Kulturhistorie Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. feb. 2012 12:02 - Sist endret 2. jan. 2014 10:37
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere