Arkadia – lykkens land

Gjeteren under treet spillende på en fløyte. Motivet har vært umåtelig populært i litteratur og malerkunst fra antikken og like fram til vår egen tid. Hvorfor? – Kanskje fordi hyrdemotivet forteller om det gode liv, sier postdoc i latin, Mathilde Skoie.

Mathilde Skoie er med i The Oslo Happiness Project med en studie av pastoralen og Arkadia som mulige modeller for det gode liv. Hun går Eklogene etter i sømmene, en samling på ti hyrdedikt skrevet av romeren Vergil i tidsrommet 42-37 f.Kr.

– Eklogene har vært omtalt som selve nøkkelen til Europas kulturhistorie. Det er i alle fall ikke tvil om at disse korte diktene er forbilder for all senere pastoraldiktning (pastoral av pastor , lat. hyrde).

Idyllisk landskap

Den typiske pastorale situasjonen er en hyrde som sitter under et tre i et idyllisk landskap og dikter eller spiller fløyte alene eller i kappsang med flere.

– Dette er fjernt fra virkelige gjeteres hverdag; i pastoralen har vi snarere å gjøre med skjønnånder på sommerferie enn hardt arbeidende gjetere.

Det elementet i Eklogene som er mest benyttet i ettertid, er ideen om Arkadia , det behagelige landskapet ( locus amoenus ). Imidlertid er det bare fire av Vergils ekloger som eksplisitt nevner Arkadia, og de fleste av diktene beskriver hvordan en pastoral lykke er i en utsatt situasjon. Det ideelle hyrdelandskapet ble snarere funnet opp i renessansen.

– Dette i virkeligheten tørre og golde landskapet på Peloponnes i Hellas, har fått status som et gullalderlandskap. I den senere tradisjonen representerer Arkadia en tapt tid, gjerne barndom, og en drøm om uskyld og glede, heller enn et geografisk område, framholder Skoie.

Hvorfor så populært?

Eklogene ble uhyre populære allerede i senantikken og var viktige gjennom hele middelalderen: tradisjonen lot seg lett forene med bildet av Kristus som den gode hyrde. I renessansen tok den pastorale tradisjonens popularitet virkelig av og spredde seg ut over lyrikkens grenser: Sannazaro skrev en pastoral roman med tittelen Arcadia , og han fikk snart følge av en hel bølge romanforfattere. I dramatikken er kanskje Shakespeare mest kjent, men motivet levde også i musikk og malerkunst, og spredde seg til tapeter, porselensfigurer og hagearkitektur. Sjangeren har levd helt til vår egen tid: sist teaterstykket Arcadia av Tom Stoppard og romanen Arcadia av Ben Okri. Men hvorfor har pastoralen nådd en slik utbredelse?

– Én hypotese er at dette har med folks forestillinger om det gode liv å gjøre – og da særlig gjennom koblingen til Arkadia. Filosofen og skribenten Fontenelle hevdet på slutten av 1600-tallet at alle mennesker ønsker å være lykkelige – og da helst på en enkel måte. Pastoralen, mente han, representerte et sammenfall av menneskets to sterkeste pasjoner: latskap (paresse) og kjærlighet (l’amour).

– Hyrden har trukket seg tilbake fra verden for å dikte. Vi hører lite om bortkomne sauer, melking og ysting. Dette er nemlig byfolk på ferie. Så det er kanskje et friminutt det handler om og som gir sjangeren en slik appell, mener Mathilde Skoie.

Emneord: Språk og kultur, Litteraturvitenskapelige fag, Klassisk litteratur, Historie, Oldtidens historie, Filosofiske fag, Filosofi, Språkvitenskapelige fag, Klassisk filologi, Kulturhistorie Av Trine Nickelsen
Publisert 10. des. 2004 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere