Når kan stater deles opp?

En av statens viktigste oppgaver er å sikre sine borgeres menneskerettigheter, men staten er likevel historiens største menneskerettighetsforbryter. Stater trenger sterkere insentiver enn i dag for å respektere menneskerettighetene, mener forsker Anne Julie Semb.

Anne Julie Semb avviser ikke at nasjonale minoriteter har rett til løsrivelse. Men for Kosovo og Bosnia-Hercegovina ser hun ingen gode løsninger.

– Det er ikke lett å trekke grenser mellom stater slik at alle befolkningsgrupper det angår, blir fornøyd. De fleste land har etniske, språklige eller religiøse minoriteter, og noen av dem er nasjoner med ønske om å etablere egen stat. En stat kan miste sitt krav på territoriell integritet dersom den mislykkes i å sikre alle sine borgeres menneskerettigheter, sier Anne Julie Semb.

Hun er post.doc ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og har skrevet doktorgradsavhandling om statssuverenitet og grensers moralske status. Hun mener at en nasjonal minoritet kan ha et berettiget krav om løsrivelse fra en stat når staten begår massive menneskerettighetsbrudd mot minoriteten. I tillegg må minoriteten bo konsentrert i et område som er en administrativ enhet under staten, mulighetene for en folkelig oppstand i staten er små, og FN har vist seg ute av stand til å beskytte ofrene for menneskerettighetsbrudd.

Tveegget sverd

Prinsippet om at staters territorielle integritet må respekteres, står fortsatt sterkt i det internasjonale samfunn. Organisasjoner som FN og OSSE er restriktive til alle løsrivelseskrav.

– Dersom enhver løsrivelse skulle ha vært utelukket, ville ikke det gi statene sterke nok insentiver til å respektere menneskerettighetene. Å løsne på ikke-intervensjonsprinsippet, for eksempel ved å tillate humanitære intervensjoner ved omfattende menneskerettighetsbrudd, er imidlertid et tveegget sverd. Jeg ser for meg to mulige virkninger: Det kan skape en allmenn forståelse blant statsledere for at måten de behandler sine egne borgere på, er et legitimt internasjonalt anliggende og få dem til å ta mer hensyn til menneskerettighetene. Effekten kan også bli at frigjøringsbevegelser med løsrivelse som mål, ser seg tjent med å fremprovosere overgrep mot sin egen befolkningsgruppe for slik å legge press på det internasjonale samfunn til å intervenere i konflikten, sier Semb.

Hun tilføyer at alle løsrivelseskrav er vanskelig å ta stilling til. Å endre statsgrenser skaper lett nye konflikter på et lavere nivå som ellers ikke ville ha funnet sted, noe som taler sterkt imot grenseendring. Hun er likevel åpen for at noen av dagens grenser kan endres.

Etnisk rensing lønnsomt?

– Hvilke da? Kosovo er vel et aktuelt eksempel på en nasjonal minoritet som bor konsentrert, utgjør en klar majoritet i sin egen provins og skiller seg ut fra resten av statens befolkning gjennom både språk, etnisitet og religion?

– Kosovo-albanerne tilfredsstiller utvilsomt kriteriene for å kunne kalle seg en nasjonal minoritet som isolert sett ville kunne tilsi at Kosovo ikke bør være en del av Serbia, men i stedet bli en selvstendig stat eller få en tilknytning til Albania. Det er imidlertid også andre hensyn som spiller inn: Mange serbere og sigøynere har flyktet fra Kosovo på grunn av trakassering og terror. Det ville gi farlige ringvirkninger hvis man kan styrke sin egen sak ved å fordrive andre befolkningsgrupper. Det er dessuten ikke alle frigjøringsbevegelser som har liberalt demokrati som sitt ideal, svarer hun.

Situasjonen er ikke stort bedre i Bosnia-Hercegovina, hvor det etter Dayton-avtalen i 1995 finnes to politiske enheter og tre nasjoner som stort sett lever hver for seg. En alternativ løsning kunne ha vært en ikke-territoriell føderasjon, hvor nasjonstilhørighet ikke er knyttet til territorium, men blir et individuelt valg.

– En slik løsning for Bosnia-Hercegovina ville imidlertid kreve en bedre sikkerhetssituasjon og mer tillit befolkningsgruppene imellom. Dayton-avtalen var ingen ideell løsning, men man unngikk i det minste at republikken ble redusert til et mini-Bosnia for muslimer og at delene med serbisk og kroatisk majoritet ble innlemmet i Serbia og Kroatia. Det kunne ha blitt sett på som en belønning for krigføring og etnisk rensing, sier Semb, som denne høsten var i Bosnia-Hercegovina sammen med en gruppe studenter fra masterprogrammet Peace and Conflict Studies for å få førstehånds kunnskap til fredsbyggingsprosessen der.

Endret styreform

Måten det internasjonale samfunnet normalt har valgt å forsøke å løse denne type nasjonale konflikter på, er ikke ved å endre grensers status, men ved å endre på staters styreform. Det kan være ved å etablere institusjoner for samstyre med en eller annen form for vetorett for minoriteter i viktige saker.

– Føderalisme er ikke noe alfa og omega, men kan være en bra løsning i noen tilfeller. Der det er store regionale økonomiske forskjeller, kan det derimot skape nye problemer om delstatene blir for uavhengige av sentralmakten. Hvis rike, ressurssterke deler av et land får sin egen autonome region og i tillegg skatteleggingsmyndighet, kan føderalisering bety en institusjonell sperre mot det som av mange blir betraktet som en akseptabel fordeling av ressurser og inntekter, sier hun.

– I EU bygges statsgrensene ned og mister sin betydning. Kan ikke EU være et eksempel til etterfølgelse for resten av verden?

– Det er fort gjort å generalisere erfaringene fra Vest-Europa, men det er tross alt et spesielt tilfelle. Ellers i verden ser vi at betydningen av grensene forsterkes, bare tenk på Kashmir og Palestina, avslutter Semb.

Mill: Hva er en nasjon?

Den britiske filosofen John Stuart Mill har definert en nasjon som ”en del av menneskeheten som er forent seg imellom gjennom felles sympatier som ikke eksisterer mellom dem og noen andre – som gjør at de heller samarbeider med hverandre enn med andre folk, ønsker å være under samme regjering og ønsker at det skal bli styrt utelukkende av dem selv eller en del av dem selv. (Fra Considerations on Representative Government , 1861)

Av Lars Hoff
Publisert 5. okt. 2004 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere