print logo

Litteraturvitere: Kunsten å overbevise (hverandre)

– I løpet av to tiår midt på 1900-tallet endrer den litteraturvitenskapelige retorikken seg radikalt, fastslår stipendiat Jonas Bakken.

OVERSKRIFT: Jonas Bakken Foto : Ola Sæther (©)

Det var grekere som for cirka 2500 år siden skapte retorikken, kunsten å velge de rette argumentene i en gitt situasjon. Jonas Bakken ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap er opptatt av hvordan litteraturvitere over 2000 år senere bevisst velger argumenter som i sin samtid er best egnet til å overbevise.

Bakken er i full gang med en doktoravhandling der han har satt seg fore å beskrive normer for bevisføring, tekstoppbygging og språklig utforming i norske litteraturvitenskapelige artikler. Noen tilsvarende studie har aldri før vært gjort.

Bulls bursdager

Avhandlingen tar utgangspunkt i artikler i Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning i årene 1937-1957. Perioden er ikke tilfeldig valgt:

– Dette er norsk litteraturvitenskaps store definerende periode. I løpet av denne tjueårsperioden gikk inngående debatter om grunnleggende metoder og teorier høylytt for seg. Og det var blant annet i kjølvannet av disse store teoridebattene at faget allmenn litteraturvitenskap ble etablert. Mye av det vi holder på med innenfor litteraturvitenskapen i dag, har sine røtter i debattene fra den gang, framholder Bakken.

Han viser til at den tradisjonelle historisk-biografiske tilnærmingsmåten i løpet av perioden gradvis svekkes til fordel for en estetisk, tekstanalytisk metode.

– Når jeg nå ønsker å gjøre en retorisk analyse av litteraturvitenskapelige argumentasjonsmåter, er dette en særlig velegnet periode å prøve på. I løpet av relativt kort tid skjer det en markert endring i interesser. Og med den store interesseforskyvningen endres også skrivemåten, retorikken, seg, konstaterer Bakken.

Tidsskriftet Edda ble grunnlagt i 1914 og har siden den gang kommet ut fire ganger i året i de nordiske land. Edda var lenge det viktigste litteraturvitenskapelige tidsskriftet i Norge. Francis Bull var professor i nordisk litteratur ved UiO i mer enn 35 år, og redaktør for Edda fra 1925 til 1960.

– I 1937 og 1957 fylte Francis Bull henholdsvis 50 og 70 år. I anledning av begge disse dagene ble det laget festskrift til den store fagmannen. Alle de største litteraturviterne i landet bidrog med artikler der de gir sine analyser av hvor litteraturvitenskapen står. Jeg lar derfor de to festskriftene stå som begynnelse og slutt for perioden jeg har til hensikt å analysere, presiserer stipendiaten.

– Jeg fant, jeg fant!

Som et lite ’eksperiment’, som han kaller det, har Bakken gått ingressene til artikler i Edda nærmere etter i sømmene. Han har studert alle de norskspråklige litteraturvitenskapelige artiklene som har stått på trykk i tidsskriftet i løpet av de aktuelle 21 årgangene, til sammen 80-90 artikler.

– Innledninger i vitenskapelige artikler brukes til å ”selge” artikkelens innhold. Da er det om å gjøre – på noen få linjer – å få leseren til å oppfatte innholdet som så interessant at han eller hun vil fortsette å lese. Artikkelforfatterne bruker helt ulike måter å vekke interesse for tema på i 1937 sammenliknet med i 1957, konstaterer han.

– De første årene av perioden er det den historisk-biografiske interessen som dominerer. Den nære sammenhengen mellom forfatterliv og verk understrekes. En er opptatt av å finne sikre historiske fakta, sammenlikne tekster, vise slektskap og påvirkning. Det innledes gjerne med noe sånt som: ”... her mangler vi ennå mye kunnskap, men nå har jeg vært i arkivene, og se her, hva jeg har funnet ..!” Litteraturforskeren presenterer sin artikkel som et lite bidrag til fagmiljøets kollektive utforskning av et felt.

Et eksempel:

Hans Midtbøe, som skrev artikkelen Litt om solmotivet i Nordlands trompet trykket i Edda i 1939, innleder på denne måten:

”Da så redaktøren fant dette interessant og bad meg skrive om det – undersøkte jeg det nøiere.”

Den estetiske verdi

På 1950-tallet er dette endret. Nå appellerer artikkelforfatterne i overveiende grad til verkets estetikk.

– Argumentene går direkte på estetisk verdi, og det blir mindre viktig å framstille artikkelen som et bidrag til et kollektivt forskningsfelt. Artikler innledes gjerne på denne måten: Jeg har funnet noe som er vakkert, og nå vil jeg dele opplevelsen med deg. Kvalitet blir i hovedsak det en appellerer til for å vekke interesse hos sine lesere, sier Bakken. Et eksempel:

”Jo mere man fordyper seg i Wergelands lyrikk, desto mere undres – og imponeres – man over den merkelige, ja, til tider nesten mysteriøse glans og fylde.” Otto Lous Mohr: Komposita i Wergelands poesi. Fra Edda i 1957.

Bakken viser til at det etter 2. verdenskrig foregikk en masseimport av estetiske teorier hit til lands, og at den såkalte nykritikken fra USA fikk en helt sentral posisjon. Nykritikerne ser diktverket som et objekt frikoblet fra forfatteren, leseren og verden omkring.

– Siden slutten av 1920-tallet hadde Norge en litteraturvitenskapelig tradisjon som vektla estetikk og tekstanalyser, den såkalte estetisk-filosofiske skolen. Men det tok lang tid før slike interesser ble allment utbredt i fagmiljøet. I den sammenheng var de importerte lærebøkene i nykritisk analyse viktige. Nykritikerne ville bort fra de store linjers litteraturhistorie og bort fra tolkninger grunnlagt på biografiske forhold omkring forfatterens liv. Forfatteren blir uvesentlig, mens språklige strukturer blir viktige. Nordisk sommeruniversitetet holdt i 1952 kurs i nykritisk tekstanalytisk metode. De nye tankene og teoriene var en kombinasjon av eget og impulser utenfra. Innen hele det norske litterære forskningsfellesskapet dreide interessen seg på 1950-tallet mot estetikken, læren om det skjønne.

I kjølvannet av dette endrer skrivemåter og argumentasjonsmåter seg.

– Retorikken er alltid tilpasset publikums interesser, poengterer Bakken.

Han viser til at den litteraturvitenskapelige artikkelen har vært skrevet ut fra bevisste retoriske valg. Når disse viser seg å fungere overfor publikum, blir de over tid konvensjonalisert. Det som fungerer, blir videreført. Når en henvender seg til et publikum som mener at estetikk er viktig, er en nødt til å referere, ja, nettopp til estetikk. Å henvise til verkets estetiske verdier blir etter hvert et sjangerkrav. Og appellene til estetikk gjelder fortsatt, konkluderer Bakken.

Emneord: Språk og kultur, Litteraturvitenskapelige fag, Nordisk litteratur, Allmenn litteraturvitenskap Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2004 00:00