Usikker pensjonsreform: Kan tape flere hundre milliarder kroner

Datasimuleringer viser at pensjonskomiteen og politikere er naive. De har ikke tatt hensyn til usikkerhetsanalyser i befolkningsutviklingen under planleggingen av den nye pensjonsreformen. Det kan koste samfunnet dyrt.

STORT SPRIK: I verste fall vil det om 50 år bare være to i yrkesaktiv alder per pensjonist. I beste fall fire. Pensjonskommisjonen har ikke tatt hensyn til dette spriket i beregningene sine. Illustrasjon: SSB ©

Simuleringer utført ved Økonomisk institutt og Statistisk sentralbyrå slår beina under arbeidet til Sigbjørn Johnsen og resten av pensjonskommisjonen, som har kommet med forslag om en bærekraftig pensjonsreform. Pensjonskommisjonen har beregnet fremtidens pensjonsutbetalinger ut fra en befolkningsmodell som ikke tar hensyn til størrelsen på usikkerheten om hvor mange pensjonister samfunnet har i vente.

Professor Nico Keilman har ledet et forskningsprosjekt der formålet var å lage simuleringer som tar hensyn til nettopp denne usikkerheten. Beregningene hans viser at det på lang sikt er stor usikkerhet om hvor store pensjonsutgifter samfunnet må regne med. Hvis man ser bort fra denne usikkerheten, kan samfunnet risikere ekstrautgifter på flere hundre milliarder kroner. - De som tror på deterministiske modeller for befolkningsstørrelsen i 2050, er naive, sier Nico Keilman. Han er utdannet kybernetiker og er professor i demografi (befolkningslære) ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. De siste tjue årene har han viet livet sitt til simuleringsanalyser.

Stor usikkerhet

For å beregne den fremtidige befolkningsutviklingen bruker myndighetene i dag deterministiske modeller. Det vil si modeller som ikke tar hensyn til tilfeldigheter. Men kjører man en stokastisk modell, det vil si en modell som tar hensyn til en rekke tilfeldigheter slik som usikkerheten på levealder, antall barnefødsler per familie og mengde innvandring, varierer anslagene på hvor mange eldre Norge vil ha i 2050 med flere hundre tusen pensjonister. Ingen vet hvilke anslag som blir riktige. Det eneste man vet, er at noen av anslagene er mer sannsynlige enn andre. En slik stokastisk modell simulerer sannsynlighetsfordelingen for antall pensjonister i 2050. I første omgang ser man på verdiene som svarer til midten av fordelingen. Denne verdien kalles for medianen eller gjennomsnittsverdien. Halvparten av alle anslagene i sannsynlighetsfordelingen er større enn medianen. Halvparten mindre. Men når myndighetene bruker en deterministisk modell, forholder de seg bare til medianen. De ser bort fra spredningen i modellen.

- Det er spredningen i fordelingen som sier noe om hvor godt vi kan skue inn i fremtiden. Denne spredningen avspeiler usikkerheten, sier Keilman. Han ønsker derfor å si noe om hvor stor sannsynligheten er for å havne innenfor et visst intervall. Jo smalere dette intervallet er, desto lettere kan man gi en sikker spådom om fremtiden. - Blir intervallet for stort, betyr det at vi ikke kan si noen ting om fremtiden på grunn av den store usikkerheten. Usikkerheten øker enda mer jo lengre vi skuer inn i fremtiden. Et kjennetegn med pensjonssystemer er at vi allerede i dag må analysere hvor mange pensjonister vi kan forvente om 50 år. Tross alt er det snakk om langsiktige forpliktelser. Nico Keilman har for eksempel analysert hvor høy pensjonsalderen må være om 50 år for at forholdet mellom antall personer i yrkesaktiv alder og antall pensjonister skal holde seg konstant. I dag er det fire i yrkesaktiv alder per pensjonist. Om 50 år har tallet sunket til mellom to og tre. For at Norge skal beholde dagens nivå, har Nico Keilman regnet ut at man i 2050 trenger en forventet aldersgrense på 72 år. - Men 72 år er medianen. Usikkerheten er stor. Med 80 prosent sannsynlighet vil aldersgrensen måtte ligge mellom 68,7 og 75,1 år. Dette viser hvor stor usikkerheten er i denne alderskategorien. En slik tilnærming er ønskelig når man vurderer et bærekraftig pensjonssystem. Man bør ta hensyn til usikkerheten i befolkningsutviklingen.

Forenkler

Nico Keilman drømmer om politikere som har et forhold til usikkerhetsanalyse når de legger frem fremtidsscenarioene sine. - Myndighetene er ikke vant til å resonnere med usikkerhetsbetraktninger i beslutningene sine. En politiker liker ikke å si at pensjonsutgiftene med 80 prosent sannsynlighet kommer til å ligge mellom så og så mye. Politikeren vil bare ha et tall, ikke et intervall. Likevel må han være seg bevisst på hvor mye usikkerhet som ligger rundt en forventet verdi.

Nico Keilman påpeker at det ikke bare er nødvendig å være fleksibel når man planlegger under usikkerhet, men at det også er lurt med en buffer. - Legger statsråden 1000 milliarder kroner i potten, har samfunnet en buffer hvis prognosen slår feil. Så når virkeligheten overrasker oss, kan man enten ta fra denne bufferen eller endre pensjonssystemet.

3000 simuleringer

For å studere usikkerheten i hvor mange pensjonister som finnes i Norge i 2050, kjører Nico Keilman den samme stokastiske simuleringsmodellen 3000 ganger. For hver kjøring trekker modellen fra en rekke sannsynlighetsfordelinger slik som hvor mange barn en gjennomsnittsfamilie vil få. I stedet for 1,8 barn kan dette antallet med en viss sannsynlighet variere fra 1,4 til 2,3 barn. Etter de 3000 kjøringene må Nico Keilman gå igjennom alle filene for å lage histogrammer av sannsynlighetsfordelingene.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Økonomi, Sosialøkonomi/samfunnsøkonomi, Matematikk og naturvitenskap, Informasjons- og kommunikasjonsvitenskap, Simulering, visualisering, signalbehandling, bildeanalyse, Demografi, Matematikk, Statistikk Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 12:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere