Vi kan oppnå velvilje hos publikum på fire måter: Med utgangspunkt i vår egen person. i motpartens person eller tilhørernes, eller i saken selv.
Velvilje med utgangspunkt i vår egen person oppnår vi hvis vi roser vår pliktfølelse uten selvgodhet, og forteller hva vi har gjort for staten eller foreldrene eller vennene våre, eller tilhørerne, eller trekker inn andre ting, såfremt de lar seg relatere til den aktuelle saken. Vi kan også oppnå velvilje ved å komme inn på våre egne problemer, som fattigdom, ensomhet eller ulykkelige omstendigheter. Vi bør appellere til tilhørernes hjelpsomhet samtidig som vi gjør det klart at vi ikke kan håpe på andre enn dem.
Velvilje med utgangspunkt i motparten oppnår vi hvis vi gjør dem det gjelder til gjenstand for hat, uvilje eller forakt. Hat pådrar vi dem ved å påstå at de har handlet sjofelt, arrogant, svikefullt, rått, freidig, ondskapsfullt eller anstøtelig. Uvilje pådrar vi dem hvis vi assosierer dem med voldelighet, herskesyke, politisk klikkvesen, penger i overflod, mangel på selvbeherskelse, fornem avstamning, et hoff av klienter og klakører, gamle forbindelser, lyssky nettverk, ekteskapsallianser – og hvis vi viser at dette betyr mer for dem enn sannheten. Forakt pådrar vi dem ved å omtale dem som slappe og feige, giddeløse og utsvevende.
Velvilje med utgangspunkt i tilhørerne skaffer vi oss hvis vi understreker at de har truffet modige, kloke, milde og edle beslutninger tidligere, og hvis vi fremhever deres gode omdømme og de store forventningene som knytter seg til den avgjørelsen de skal ta.
Velvillig med utgangspunkt i talens emne oppnår vi ved å rose vår egen sak opp i skyene og tale nedsettende og foraktelig om motstandernes.
Les også: Hvorfor er retorikken relevant? Troverdighet på alle områder.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere