Vikingene og vi

Vikingen fremstår i dag ikke bare som en voldelig kriger, men også med følsomme og heroiske trekk. Men det har ikke alltid vært slik. Vårt bilde av vikingtiden er en konstruksjon fra 1800-tallet.

FORTIDENS HELTER: Her er en av tegneren Andreas Blochs (1860-1917) vikinger til sjøs. Bildet er udatert. Trolig laget i etterkant av funnet av Gokstadskipet i 1880. Den lille detaljen med hunden i stavnen kan skyldes at man fant 6 hunder gravlagt sammen med den døde høvdingen fra Gokstad. Skipshunder er også beskrevet i sagalitteraturen. Bildet er brukt som omslag på Folkebladet, samme år som man oppdaget nok et vikingskip i Oseberghaugen ved Slagen.

Vikingen har fra langt tilbake eksistert som en mangetydig litterær og historisk figur. Helt frem mot 1800-tallets begynnelse var viking synonymt med pirat og voldsutøver. Det var romantikkens diktere som ga ham følsomme, heroiske og noe tragiske personlighetstrekk. Dette grepet gjorde ham mer akseptabel enn tidligere. ”Menneskeliggjøringen” av vikingen fortsatte. Ved begynnelsen av1900-tallet fremsto vikingen i en moderne, nesten stueren nytapning, ikke minst som en følge av vitenskapeliggjøringen av arkeologien – og historiefaget. Frem mot slutten av 1800-tallet fikk gjenstandsmaterialet en langt større autoritet enn tidligere som kilde til vikingtidens liv. Det ble et korrektiv til det tekstene fortalte. Vikingenes skipsteknologiske nivå og sjømannskap imponerte nå vel så mye som deres krigerske bragder. Fokuset dreides sakte vekk fra krigføring. Vikingene ble langt hyppigere enn før sett på som oppdagere, formidlere av egen kultur og som lærevillige mottakere av fremmede impulser. Dette var trekk som også vakte gjenkjennelse og anerkjennelse i samtiden.

Historiske perioder

Vi er vant til å dele inn vår tidlige historie i ulike perioder. Slik var det ikke ved inngangen til 1800-tallet. Alt ”gammelt” var da å forstå som tilhørende oldtiden. Det som lå bakenfor middelalderen, var å regne som et udifferensiert historisk tåkelandskap. Introduksjonen av treperiodesystemet i 1837, med epokebetegnelsene steinalder, bronsealder og jernalder, endret gradvis fortidsforståelsen. Dette ble begynnelsen på en meget omfattende og fascinerende prosess i skandinavisk forskning, med tyngdepunktet i 1800-tallets annen halvdel. Hver epoke ble gradvis tillagt sin særegne fysiske egenart og tillagt et bestemt innhold. Den eneste av epokene som kunne knyttes opp mot tidlige skriftlige kilder, var som kjent jernalderen. Middelalderens sagatekster hadde mange livfulle beskrivelser av dristige og uredde vikinger. Sagatidens fremste kjennetegn var skildringer av farefulle ekspedisjoner, landnåm, og krigstokter gjennomført ved hjelp av gode seilskip. De fornminnene som kunne verifisere krigerske aktiviteter og maritim virksomhet fikk størst oppmerksomhet. Det var derfor ganske naturlig at Tuneskipet (1867), Gokstadskipet (1880) og Osebergskipet (1904) kom i sentrum for folks interesse. Vikingskipenes ”fullkomne” konstruksjon, og da særlig Gokstadskipet, ble oppfattet som den endelige bekreftelsen på at sagaenes beretninger om lange, farefulle tokter og ekspedisjoner hadde rot i virkeligheten. Vikingskipene utviklet seg i tillegg raskt etter 1880 til å bli selvstendige symboler for alt det som var særegent for Norge som nasjon. 1800-tallsarkeologenes systematiske kartlegging av jernalderens skipsutvikling støttet opp under tesen om at de seilførende skipene nettopp hørte hjemme i den yngre del av jernalderen. Da vikingen ble sett på som den mest markante skikkelsen innenfor jernalderens yngste fase, ble det også oppfattet som naturlig å oppkalle selve perioden etter ham. Innledningsvis eksperimenterte man med uttrykket vikingtogenes periode, men det var den mer fyndige, kortfattede benevnelsen vikingtiden som skulle komme til å feste seg.

Organisk historiesyn

Periodiseringen av fortiden falt sammen med innføringen av et organisk historiesyn influert av sosialdarwinistisk tankegang. Hver periode ble forstått som et spesifikt stadium i et folks utvikling. Vikingenes røffere sider ble sett på som et utslag nettopp av modningsnivået. Alle folkeslag ble sett på som selvstendige organismer som gjennomgikk hvile- og vekstfaser i en fastsatt utviklingsgang. Noe lå likevel fast som varige egenskaper i det respektive folkeferd, uansett hvilken tidsfase man befant seg i. Det var folkeslagenes dypereliggende kvaliteter. Disse karaktertrekkene kom likevel best til syne i det man kalte vekstfasene. Vikingtiden ble nettopp tolket som en slik vekst- og ekspansjonsfase i de nordiske folkenes historie. 1800- og senere 1900-tallet ble forstått som en tilsvarende oppvåkningsfase.

Skapte fortellingene

Sentrale for vikingtidsforskingen i Christiania var de tre arkeologene bak utgravningene av vikingskipene fra Tune, Gokstad og Oseberg, nemlig Oluf Rygh, Nicolay Nicolaysen og Gabriel Gustafson. Mest av alt huskes disse tre for utallige utgravinger og oppbyggingen av systematiske fornminnesamlinger. Nyere forskning har avdekket at de også har formidlet et relativt nøkternt, nyansert og selvstendig bilde av vikingtiden basert på egne funn. Av historikere er det i Norge særlig to som skiller seg ut som sentrale for utformingen av vikingtiden slik vi i ettertid har lært den å kjenne. Den ene er Gustav Storm, og den andre er Alexander Bugge. Storm var ikke den som lot fantasien løpe løpsk. Nettopp derfor ble han også oppfattet som troverdig. Hans dokumentariske, tørre skrivestil skapte en realisme som ytterligere medvirket til levendegjøringen av historien om vikingene. Bugge var ikke fullt så ordknapp som Storm. Med sin egenartede stil oppnådde han likevel stor anerkjennelse for både sin forsknings- og formidlingsvirksomhet i samtiden. Gjennom disse forskernes arbeid fikk vikingen og vikingtiden et eget liv også utenfor historiebøkene og sagaenes verden. Det tidlige 1900-tallsmennesket kom til å oppfatte seg som vikingens sanne arvtaker med potensialer til å gjøre nye stordåder.

Artikkelforfatteren Jørgen Haavardsholm, religionshistoriker, dr.art, tidligere stipendiat ved Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder, UiO.Han disputerte for doktorgraden i mai med den tverrfaglige avhandlingen Vikingtiden som 1800-tallskonstruksjon.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Middelalderhistorie, Moderne historie (etter 1800) Av Jørgen Haavardsholm
Publisert 1. feb. 2012 12:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere