Albania 2005: Frykter politiske pyromaner

De religiøse skillelinjene i Albania kan splitte nasjonens enhet hvis de religiøse lederne spiller på fordommene og setter folk opp mot hverandre. For fordommene florerer og landet er fullt av konspirasjonsteorier.

RABALDERFARE: -Kriminaliteten er skyhøy. Folket er frustrert. Staten gjør ikke jobben sin. Alt står i stampe. Det kan derfor lett bli rabalder hvis det i tillegg oppstår religiøse uenigheter, forteller doktorgradsstudent Cecilie Endresen. Foto: Ola Sæther

Cecilie Endresen på Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet I Oslo tar doktorgraden i albansk religionshistorie og studerer holdningene til de religiøse albanske lederne og hvordan de forholder seg til hverandre i det hun kaller verdens mest religiøst sammensatte land. Albania er et land med mye blandingsreligion. Landet har en rekke religiøse grupperinger innen alle de store muslimske og kristne trosretningene.

– Religionsrollen er annerledes enn i landene rundt. Mens nabofolkene har vært forbundet til én religiøs institusjon, har albanerne fordelt seg på flere religioner. Likevel er de forskjellige religiøse tradisjonene i Albania blitt noe nasjonalistiske, forteller Cecilie Endresen.

Islam på albansk vis

Flertallet av innbyggerne er muslimer. De kjører islam på albansk vis, men en del av muslimene tilhører en retning som kalles for sufi-islam, en spesiell mystisk og ekstatisk retning, der ritualene er svært annerledes enn i vanlig Islam. Den største sufi-gruppen kalles ”bektashi”. Retningen ble forbudt i Tyrkia under Atatürk. Nå har Tirana ”paven” for bektashishene.

De fleste katolikkene holder til i nord. De fleste ortodokse bor sørpå. Størsteparten av landet er likevel et religiøst konglomerat.

Religiøs cocktail

– Kristendommen og islam er veldig påvirket av hverandre. Det er gjerne flere religioner i samme familie. Under det ottomanske riket fantes det en del kryptokatolikker. Offentlig var de muslimer med muslimske navn for å få tilgang til privilegiene i det ottomanske riket, men hjemme var de katolikker. I dag er det mange som ikke bryr seg om forskjellene. De færreste har satt føttene sine i et gudshus, mens andre helgarderer seg og går i moskeen på fredager og i kirken på søndager. ”Alle” er ateister, men tror på Gud. I Albania fins det også dem som sier de både er kristne og muslimer.

Etter den albanske frigjøringen i 1912 ble det innført en sekulær grunnlov der alle de religiøse retningene var sidestilt. Ingen skulle favoriseres.

- Årsaken var at man var redde for at noen skulle sette de religiøse gruppene opp mot hverandre, slik at staten brøt sammen. Under kommunismen var Albania hermetisk lukket. Det fantes nesten ingen religiøse ledere igjen. Nå strømmer de utenlandske aktørene inn. Vatikanet har sendt inn folk. Grekere bygger kirker. Muslimske land bidrar til oppbyggingen av islamske institusjoner, men folk er redde for at araberne skal trekke inn andre tradisjoner.

Paranoia

Cecilie Endresen påpeker at Albania lider av en del paranoide forestillinger.

- Fordommene florerer og landet er fullt av konspirasjonsteorier. Religionen blir av og til brukt til å skape fiendebilder. Folk tror at muslimene har skadelig kontakt med araberverdenen. De ikke-ortodokse beskylder av og til de ortodokse for å være medløpere med slavere og grekere. Og katolikker blir kalt fascister. Mange er bekymret for at folk velger det religiøse fellesskapet fremfor albansk samhørighet. Allerede i dag legger noen av katolikkene mer vekt på religiøs enn nasjonal identitet.

Cecilie Endresen er derfor interessert i å studere hvordan religionen brukes til å skape og dempe fiendebilder. I løpet av de siste årene har hun jobbet som politisk monitor for EU og har intervjuet en rekke religiøse ledere, for det meste i nord. I høstsemesteret drar hun nå ned for å intervjue flere biskoper, imamer og andre religiøse ledere.

Selv om de religiøse lederne sier at de er stolte av at Albania blir kalt et foregangsland for religiøs toleranse, har Cecilie Endresen oppdaget en del fordommer under overflaten.

Selvlidelse

- De religiøse lederne synes religionen deres har for liten innflytelse. De mener deres egen religion er den som blir mest diskriminert og at ”flokken” deres har lidd mer enn de andre. Så de frikjenner gjerne folk fra egen gruppe når noe går galt og legger indirekte skylden på de andre.

Cecilie Endresen minner om at korrupsjonen er enorm og at den albanske staten allerede har brutt sammen to ganger siden kommunismens fall i 1992.

- Staten verken klarer eller prøver å gjøre jobben på grunn av korrupsjon. Politiet er korrupt og har ingen tillit. Det fins enorme mengder våpen. Kriminaliteten er skyhøy. Alt ordnes via familie og kriminelle. Folket er frustrert. Alt står i stampe. Det kan derfor lett bli rabalder hvis det i tillegg oppstår religiøse uenigheter. I verste fall skal det bare en liten gnist til. I nordvest, der det er mye blodhevn, fins det en del sinte unge katolske menn som til dels er veldig antiislamske. De religiøse lederne i landet mener at deres egen tradisjon er best skikket til å forvalte det beste for landet, men det fins en bekymring for at noen skal bruke religionen til å svikte de albanske interessene.

Splitt og hersk

Cecilie Endresen sier at de fleste albanerne likevel har for liten religiøs identitet til at det kan bli borgerkrig, men at religionen i gitte sammenhenger har potensial til å kunne brukes politisk til splitt og hersk.

- Hvis misnøyen får religiøse dimensjoner, kan man ikke se bort ifra at forholdet mellom de religiøse gruppene kan bli surt. Men de religiøse lederne er bevisste på sin rolle. De fleste er kloke og sindige og dyrker idealet om religiøs toleranse. De demper og frikjenner skyld til andre, fordømmer granatangrep og sier at religionen ikke må skille folket. Men hvis lederne begynner å spille på fordommer og setter folk opp mot hverandre, kan det åpne veien for politisk pyromani, forteller Cecilie Endresen, som vil studere om det er forskjeller på holdningene til de religiøse lederne i blandede og homogene områder.

Emneord: Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag, Andre språkvitenskapelige fag, Teologi og religionsvitenskap, Religionsvitenskap, religionshistorie Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:59
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere