Barnebøker også for voksne

Dagens barnebøker er langt mer avanserte enn tidligere. Nå er fortellingene bygd opp på en slik måte at barn og voksne oppdager forskjellige ting i teksten. Da kan de utfylle leseopplevelsen for hverandre.

TVETYDIGE BILDER: Bildene i dagens barnebøker er tvetydige. Når voksne leser teksten og barna ser på bilder med en helt annen historie, må barne tolke selv, forteller stipendiat Åse Marie Ommundsen ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier.

– Grensene mellom barne- og voksenlitteratur viskes ut og er blitt langt mer utydelige enn før, forteller stipendiat Åse Marie Ommundsen ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap på Universitetet i Oslo.

Hun er den aller første i Norge som har fått et doktorgradsstipend for å jobbe med barne- og ungdomslitteratur. Ommundsen har også sittet tre år i Brageprisjuryen for barne- og ungdomsbøker. Hun sier interessen for barnelitteratur i Norge er blitt langt større de siste årene. Før i tiden var statusen så lav at en del forfattere ikke ønsket å sette navnet sitt på barnebøkene.

– Nå er barn ”in”. Derfor er barnelitteraturen mer i fokus, men i forskningen har vi fortsatt mye ugjort i forhold til de andre nordiske landene, påpeker Åse Marie Ommundsen.

Mens hun er en av svært få forskere på barne- og ungdomslitteratur i Norge, satser Sverige stort og har mer enn 20 forskere på feltet.

Tre perioder

For å beskrive trendene i den norske litteraturen for unge, deler Åse Marie Ommundsen barne- og ungdomslitteraturen i tre hovedperioder.

I den tidligste barnelitteraturen var det vanlig at fortellerstemmen henvendte seg til barna via de voksne. Bøkene var ofte skrevet på de voksnes premisser og var moraliserende.

Den norske gullalderen kom med Alf Prøysen, Thorbjørn Egner og Anne-Cath. Vestly. Denne gangen henvendte fortellerstemmen seg til direkte til barna. Derimot hadde bøkene langt mindre å tilby de voksne.

Dagens moderne barnelitteratur har derimot en dobbel fortellerstemme. Det vil si at litteraturen både er rettet mot barn og voksne. Jon Fosse kaller dette fenomenet for all-alder-litteratur.

Fortellerstrukturen er bygd opp på en slik måte at barn og voksne oppdager forskjellige ting i teksten. Barn og voksne kan da diskutere og utfylle leseopplevelsen for hverandre. Forfatterhemmeligheten er polyfon fortellerstruktur. Det betyr at fortellingene er bygd opp lag på lag.

Tidligere fantes det bare enkeltstående eksempler på doble fortellerstemmer, slik som i Ole Brumm-bøkene. Nå har polyfone fortellerstrukturer fornyet store deler av barne- og ungdomslitteraturen.

Tvetydige bilder

– Samtidig har det skjedd en nyskaping i illustrasjonene. Mens bildene før midten av nittitallet ”bare” illustrerte teksten, forteller dagens barnebokbilder sin egen historie. Bildene har fått eget tolkningsrom. Når voksne leser teksten og barna ser på bilder med en helt annen historie, må barna tolke selv.

Åse Marie Ommundsens stjerneeksempel er den Brageprisbelønte boken ”Snill” av forfatteren Gro Dahle og billedkunstneren Svein Nyhus. Boken handler om ei jente som er så snill og flink at hun en dag forsvinner inn i veggen. Foreldrene hennes er i tidsklemma. De oppdager henne ikke før hun brøler urskriket. Selv om Gro Dahle omtaler jenta med ”Se, som hun smiler”, smiler hun ikke på bildene. For bildene i boken utfordrer teksten. Budskapet er flerstemmig. Enten er det teksten eller bildene som lyver.

– Barna må derfor gjøre et valg underveis. De må stille seg spørsmålet: ”Hvem skal man tro på?”. Slik speiles de stadige valgene i samfunnet. I bildene er det også lagt inn små detaljer, slik at boken blir en oppdagelsesreise og skaper andre tanker. Boken blir da morsommere å lese for voksne, samtidig som den tilbyr mer for barn. Selv om voksne ser andre ting enn barn, er det ingen som skjønner alt første gangen. Det er nettopp det som er så gøy med slike bøker. Man oppdager stadig nye ting.

Venter på bølgen

Foreløpig er det få som velger slike polyfone bøker. Foreldre kjøper vanligvis bare bøker som gir dem gode minner om deres egen barndom. Heller ikke bokklubbene har tatt bølgen.

– Bokklubbene utgir lite moderne litteratur. De foretrekker ”trygge” bøker. Også bibliotekene vet for lite. Så jeg skjønner foreldre som ”safer”. Det er derfor viktig å nå ut med forskningen vår. For selv om kvaliteten på barnelitteratur har økt, finnes det fortsatt mye middelmådig søppel. Folk må våge å ta i bruk ny litteratur til barna sine. Gode leseopplevelser og barnebøker er en viktig inngangsport for å bli dyktige på skolen.

Åse Marie Ommundsen påpeker enda en tendens. I motsetning til tidligere er det nå mye felles tematikk i barne- og voksenbøker. Slik som eksistensielle spørsmål, identitet, allmenne menneskelige problemstillinger, filosofi og familierelasjoner.

– Den tidlige barnelitteraturen var hovedsakelig belærende med et etisk budskap. Man slet lenge for å komme bort fra dette. Nå forener barnebøkene alvorlige og morsomme ting. Barnelitteraturen er blitt mer lik voksenlitteratur.

Barna mer avanserte

I dag kan det være vanskelig å skille mellom barne-, ungdoms- og voksenlitteratur. Riktignok har forlagene sine egne kriterier, men leserne velger gjerne på tvers av disse merkelappene. Barn leser voksenlitteratur og omvendt. Erlend Loe har skrevet bøker for barn som er solgt til voksne. Sofies verden av Jostein Gaarder ble utgitt som barnebok i Norge, men som voksenlitteratur i andre land. Og Lars Saabye Christensen utga en voksenbok som senere ble utgitt som ungdomslitteratur.

– Forklaringen er at moderne barn er langt mer avanserte lesere enn da vi var barn. De har større tekstkompetanse og har verden rett inn i stuen, i motsetning til oss som bare vokste opp med én tv-kanal, fastslår Åse Marie Ommundsen.

Emneord: Språk og kultur, Litteraturvitenskapelige fag, Nordisk litteratur Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:59
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere