Pirrende negerlek på scenekanten

Alle lovpriser eventyrene til H.C. Andersen, men bare de færreste kjenner til skuespillet Mulatten som gir et bilde av samfunnets negerfordommer på attenhundretallet.

VENSTREHÅNDSARBEID:H.C.Andersen skrev eventyrene sine for å tjene ekstra penger. For ham var det venstrehåndsarbeid. Hans store forfatterskap var romaner, skuespill og reiseskildringer, forteller Elisabeth Oxfeldt ved institutt for lingvistiske og nordiske studier.

I forbindelse med 200-årsjubileet til den verdensberømte danske forfatteren H.C. Andersen har førsteamanuensis i nordisk litteratur, Elisabeth Oxfeldt ved institutt for lingvistiske og nordiske studier tatt et dypdykk i de mer ukjente sidene av forfatterskapet hans.

- H.C. Andersen skrev eventyrene sine for å tjene ekstra penger. Han visste ikke at de skulle bli så populære. For ham var det venstrehåndsarbeid. Hans store forfatterskap var romaner, skuespill og reiseskildringer. Dette er sjangre hos H.C. Andersen som folk ikke er så opptatt av, forteller Elisabeth Oxfeldt.

Hun fremhever blant annet skuespillet Mulatten i fem akter. Mulatten handler om kjærlighet og opprør i et svart slavemarked i den franske karibiske kolonien Martinique. Skuespillet er ikke oppført på 130 år og fantes frem til i år bare trykt i 1800-talls utgaver med gotisk skrift.

I den siste akten vises en eksotisk scene fra slavemarkedet, der 70 skuespillere i urfremføringen på det kongelige teater i København opptrådte i svart trikot, svarte masker og lampesot som sminke. Slikt hadde aldri før blitt vist på en dansk teaterscene.

Politisk ukorrekt

Fremstillingen av mulattene er i dag så politisk ukorrekte at ingen danske teaterscener ønsket å sette opp stykket, tross oppfordringen til den danske H.C. Andersen-2005-komiteen.

Elisabeth Oxfeldt mener skuespillet likevel er viktig å lese.

- Mulatten gir ikke bare et bredere bilde av forfatterskapet til H.C. Andersen, men også et kulturhistorisk innblikk i tidsepoken. Stykket er aktuelt hvis man vil forstå de forestillingene menneskene hadde den gangen og for å vise hvor mye som har endret seg. Stykket er skrevet etter datidens korrekte politiske budskap og handler om at man ikke skal mishandle mennesker. Stykket vakte ikke bare interesse fordi folk var politisk indignert, men fordi det var et eksotisk, pirrende og romantiserende stykke om negrer og der negrene ble beskrevet som naturmennesker som kan siviliseres. Poenget er å bevise at alle kan bli dannete franskmenn. I dag er stykket umulig å fremføre uten at man får en stor klang av imperialisme og eksotisme knyttet til rasisme.

Elisabeth Oxfeldt forteller at datidens skuespillere mesket seg på å leke negere på scenen. I den andre akten opptrer to mulatter. Den ene har merker etter piskeslag på kroppen.

- Han er rå og udannet og er beskrevet slik den allmenngyldige forestillingsverden var den gangen, lik de stereotype beskrivelsene som fantes i leksika, historie og geografibøker til langt ut på nittenhundretallet. Den onde mulatten drikker rett fra en kokosnøtt, leder opprørsgruppen som vil hevne seg på plantasjeeieren og sette ild på huset hans. Der vil han voldta plantasjeeierens kone som en hevn mot mannen, noe konen vil nyte. Den andre mulatten er god og gyllen og er skolert i Paris. En av negerlovene sa at en slave kunne bli frigitt hvis en hvit kvinne giftet seg med ham. Til slutt blir den gylne og snille mulatten gift med en pariserinne.

Dannelsesreise

H.C. Andersen hadde allerede i lengre tid prøvd seg uten hell som dramaforfatter. Nesten tjue år før teatersuksessen med Mulatten leverte han sitt første skuespill til det kongelige teater i København. Direktøren refuserte manuset, men han så talentet og satte H.C. Andersen i skole og sendte ham på dannelsesreise til Tyskland, Frankrike og Italia, slik det var vanlig den gangen. H.C. Andersen så klassiske monumenter og møtte store kunstnere og diktere som Grimm-brødrene og Victor Hugo.

Egentlig skulle Mulatten vært uroppført i 1839, men akkurat da døde kongen. Teaterforbudet førte til at premieren ble utsatt to måneder til 1840. Frem til 1848 ble Mulatten spilt 21 ganger på det kongelige teater. Det mer folkelige teateret, Casino, spilte stykket frem til 1875. Så var det slutt. Elisabeth Oxfeldt har ikke hørt om en eneste oppføring de siste 130 årene. I Norge ble skuespillet i september 1840 oppført tre ganger på Christiania teater.

Selv om stykket ble populært, fulgte det med en liten skandale i kjølvannet.

- H.C. Andersen hadde betegnet stykket som et originalt drama, men det viste seg at det baserte seg på en fransk novelle. Kritikerne mente derfor at skuespillet ikke var originalt.

Stykket var likevel høyaktuelt. Danskene var allerede den gang opptatt av slaveopprøret.

- I stedet for å legge handlingen til den danske slavehandelen og de danske koloniene i Vestindia, lot H.C. Andersen handlingen fortsatt foregå i den franske kolonien. For å komme rundt sensuren i det absolutte monarkiet, kan H.C. Andersen ha valgt å beskrive opprøret i den franske kolonien, akkurat som i eventyret med nattergalen, der kinakeiseren kan ha vært en metafor for den danske kongen. For det var langt mer uskyldig med et politisk teaterstykke fra Frankrike enn fra Danmark, selv om det allerede den gangen var et flertall i Danmark for å nedlegge slaveriet. Det var grenser for hva man kunne oppføre. En dansk setting var ikke egnet for det kongelige teater. Og fransk var fint.

En dansk embetsmann fra Vestindia advarte kongen. Han mente at skuespillet var politisk brennbart. Embetsmannen fryktet at Mulatten skulle føre til opprør i de danske koloniene.

Elisabeth Oxfeldt forteller at teaterstykket er typisk for H.C. Andersen. Fremstillingen er langt mer romantisert enn i den franske originalutgaven. Han lot moren til den gode mulatten være en afrikansk prinsesse med kongelig blod i årene og lot også mulatten skrive dikt.

- Men moren til mulatten er likevel bare et eksotisk bakgrunnsteppe. Intet annet. Det bærende elementet er hva den gylne mulatten lærte i Paris.

Duften av Orienten

H.C. Andersen tjente så mye på Mulatten at han som en av de første skandinaviske forfattere kunne besøke Konstantinopel og Smyrna i det ottomanske riket. I Konstantinopel flyter det av døde dyr i gatene. I en av reiseskildringene, ”En digters bazar”, beskriver han en voldsom fattigdom med nakne barn som rir på en flådd hest.

- Men i hans leting etter poesi beskriver han gatens vinranker som buer mellom husene, og han fornemmer de skjulte blikkene til de unge kvinnene bak veggene, selv om han ikke kunne se dem. Så skildringen blir løftet fra det sosialrealistiske til det poetiske med erotiske drømmer. Men han distanserer seg ved å la tyrkerne ha de erotiske dagdrømmene, selv om de er en del av hans egne drømmer. Så dette er en poetisk reiseskildring, der han ikke skildrer verden slik den er, men slik han forestiller seg den. Likevel bryter han fordommene når han forteller hvor overrasket han ble da tyrkerne ærlig ga ham tilbake vekslepenger.

Da H.C. Andersen besøkte Hagia Sofia-moskeen i Konstantinopel, det som under den bysantiske tiden var hovedkirke før den ble omdøpt til ”Aya Sofia” etter tyrkernes erobring på fjortenhundretallet, skrev han at ”muslimene kikket olmt på meg”. Han håpet likevel at mennene i moskeen kunne tenke at alle hadde den samme Gud.

- En romantisk tankegang. Likevel håpet han at de kristne vant moskeen tilbake.

Elisabeth Oxfeldt fremhever i likhet med andre H.C. Andersen-forskere at reiseskildringene bør leses.

- Tekstene beskriver et fremmed folkeferd og forholdet mellom kristne og muslimer og betraktninger fra en periode der europeere begynte å treffe de orientalerne de ellers bare kjente til som eventyrfigurer. Alle tankene er like aktuelle i dag.

Hamsun-sammenlikning

Femti år senere reiste Knut Hamsun til de samme byene i orienten. Men i motsetning til H.C. Andersen irriterte han seg over å måtte bli vist rundt av en ”dragomaner”. De ga ham stereotype bilder, akkurat som dagens guider.

Elisabeth Oxfeldt studerer nå reiseskildringene i Orienten fra H.C. Andersen og frem til i dag og ser på hvordan sjangeren har endret seg.

- Mens oppgaven var lett for H.C. Andersen, for alt det han beskrev var nyhetsmaterie for den europeiske verden, måtte Knut Hamsun i likhet med de andre forfatterne være oppfinnsom og skrive noe nytt.

De 29 reisene til H.C. Andersen påvirket forfatterskapet hans.

- Reisene var livsnødvendige for ham, selv om reisene ikke nødvendigvis endret synet hans på andre folkeslag. Det var viktig for ham å komme vekk fra Danmark. Selv om han raskt ble verdensberømt, var han underkjent i hjemlandet og undertrykt av den sosiale statusen. Han hadde alltid et mindreverdighetskompleks. Den gang var København en liten by. Den var som en andedam. Han følte seg slik som i eventyret om den stygge andungen. Han trengte utfoldelse. Derfor var det befriende å reise ut, forteller førsteamanuensis Elisabeth Oxfeldt på institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo.

Emneord: Språk og kultur, Kulturvitenskap, Nordisk kulturvitenskap, Litteraturvitenskapelige fag, Nordisk litteratur Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:58
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere