print logo

- Akademia har stivnet

– Samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning i Norge har stivnet i den kalde krigens logikk. Akademia henger ikke med i utviklingen av det nye verdensbildet, sier idéhistoriker og forfatter Dag Herbjørnsrud, som nå vil ha en kulturkrig for en ny opplysningstid.

KRITISK TIL FORSKNINGEN: Idehistoriker, forfatter og journalist Dag Herbjørnsrud mener akademikerne ikke følger med i timen. Foto: Ola Sæther/Ill.: Ståle Skogstad

Herbjørnsrud er journalist og kommentator i Aftenposten og har sammen med Stian Bromark skrevet bøkene Blanke løgner, skitne sannheter (2002) og Frykten for Amerika (2003). Han leverer også kommentarer til den arabiske mediekanalen Al Jazeera. I flere sammenhenger har han gått til angrep mot humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning i Norge, og i dette Apollon-intervjuet setter han kritikken inn i en sammenheng.

Det var først som idéhistoriestudent og i arbeidet med hovedoppgaven om den amerikanske filosofen Robert Nozick, at han opplevde at noe var fundamentalt galt med det norske akademia. I en fersk artikkel i Norsk Filosofisk Tidsskrift tar han et kraftig oppgjør med forståelsen av Nozick i de norske fagmiljøene. Men han trekker perspektivet enda lenger; Herbjørnsrud mener måten den politiske filosofen behandles på, er et symptom på at noe er råttent i De to tårn på Blindern: Høyblokkene til SV-fakultetet og HF-fakultetet.

Herbjørnsrud skriver at nesten all formidling og fortolkning av Nozick i Norge tar utgangspunkt i hans verk Anarchy, State and Utopia fra 1974. I sitt provoserende debutverk presenterer Nozick en politisk filosofi til forsvar for en ekstrem liberalisme, hvor forestillingen om sosiale bånd mellom mennesker er fraværende. Staten er et onde, og dens rolle må reduseres til et minimum.

Denne teorien passet godt inn i den kalde krigens politiske klima. Nozick ble profet og representant for forsvarerne av turbokapitalismen og stod som en åndelig inspirator for Thatchers og Reagans regimer. Dermed ble også Nozick en yndet skyteskive for den politiske venstresiden.

– Problemet er at dette bildet av Nozick ikke stemmer når vi ser på hans seinere forfatterskap. Spesielt utover på 1990-tallet utvikler han en ny filosofi og tar eksplisitt avstand fra sin tidligere ekstreme liberalisme. Men Nozicks nye sosialfilosofi blir praktisk talt ikke berørt i dagens norske akademia. Jeg ser dette som et symptom. Man henger fast i et tankemønster fra den kalde krigens tid, hvor Nozick var en nødvendig motpol for venstreorienterte akademikere. Når han seinere skriver verker som forholder seg til et nytt verdensbilde, og som nærmer seg hans tidligere motstandere, blir dette ganske enkelt oversett. Behandlingen av Nozick viser for meg hvordan de norske universitetsmiljøene har stivnet og plassert ting i båser en gang for alle. Fagmiljøene har ikke fulgt med på utviklingen av et nytt intellektuelt klima, sier Herbjørnsrud.

I tillegg til Nozick-problematikken har Herbjørnsrud i andre sammenhenger tatt opp flere fenomener som han mener understreker generelle trender ved dagens norske samfunnsvitenskapelige og humanistiske forskning. I sine bøker kritiserer han og Bromark blant annet pensum på ex.phil., nyere norsk historieskrivning og manglende kunnskaper om både islam og USA.

Pensum i filosofihistorie til forberedende prøver får det glatte lag for å presentere ”tenkningens historie” som et eksklusivt europeisk fenomen og å utelukke østlig påvirkning av europeisk filosofi.

– Til tross for globaliseringen, mener jeg det faktisk har skjedd en forverring her. Arne Næss hadde i sine ex.phil.-bøker fra 1953 med kapitler om indisk og kinesisk filosofi. Anfinn Stigens bøker på 1980-tallet anerkjente i alle fall arabisk innflytelse på europeisk tenkning. Men i den siste, populære ex.phil.-boken til Henrik Syse, Torsten Tollefsen og Rune Fritz Nicolaisen behandles filosofihistorien som et ”rent” europeisk prosjekt fra ubesudlede greske kilder og framover. Nå har Syse riktignok tatt til seg kritikken og har lovet å være mer nyansert i nye utgaver av boken. Men det er likevel oppsiktsvekkende at en slik framstilling av filosofihistorien kan være pensum på universitetene. Det burde stått en advarsel på ex.phil.-bøkene, lik dem man finner på røykpakkene: ”Helseskadelig ved inhalering”, sier Herbjørnsrud.

Han har også gått til angrep på nyere norske historiebøker, forfattet av Karsten Alnæs, Berge Furre, Edgeir Benum og Rune Slagstad.

– Problemet er at Norge i disse bøkene framstilles som en homogen størrelse og det flerkulturelle som et nytt fenomen. Bøkene preges også etter mitt syn av en ubegrunnet fortidsnostalgi og framtidsfrykt. Men som Knut Kjeldstadlis trebindsverk om norsk innvandringshistorie viser, har Norge alltid vært et flerkulturelt samfunn, sier Herbjørnsrud.

Han er opptatt av at eurosentrismen fortsatt preger akademia og at dette i dag viser seg tydelig på to fronter: det er altfor få som forsker på USA eller kan noe om den islamske verden.

– Det er påfallende at for eksempel Institutt for statsvitenskap ved UiO ikke har noen med forskerkompetanse på USA – unntatt Bernt Hagtvet – som kunne gi mediekommentarer i forbindelse med presidentvalget. Jeg har i debatter opplevd at professorer først og fremst har gitt uttrykk for sine egne politiske oppfatninger og sliter med å analysere den politiske virkeligheten i USA på en saklig måte. Dette er oppsiktsvekkende, både fordi USA i dag er verdens eneste supermakt, men også fordi landet er et ledende intellektuelt kraftsentrum, sier Herbjørnsrud.

I forholdet til islam innrømmer han at det finnes en håndfull innsiktsfulle akademikere som har gitt gode bidrag til den norske offentligheten. Men han opplever også at det er andre som bruker sin professortittel til å uttale seg om islam uten å ha kompetanse på området. I kommentarartikkelen ”Norske akademikere sprer islamfrykt” (Aftenposten 10.09.04) hevder Herbjørnsrud at dette fører til at gale og fordomsfulle holdninger til islam får feste seg.

– Det er sagt utrolig mye vrøvl om islam de siste årene, og det er trist at dette også kommer fra etablerte akademikere ved universitetene. Jeg forventer mer av professorer som Janne Haaland Matlary, Terje Tvedt og Bernt Oftestad når de uttaler seg, enn av politikere eller menigmann. For eksempel har flere akademikere hevdet at islam og demokrati er to størrelser som er vanskelig å forene. Men de siste årene har det for eksempel skjedd en demokratisering i verdens største muslimske land, Indonesia, og det muslimske Tyrkia er på full fart inn i EU. Likevel får ledende akademikere seg til å si at islam og demokrati ikke er forenlige. Det er skremmende, sier Herbjørnsrud.

Hvorfor skjer dette? Herbjørnsrud mener å ha funnet noen grunnleggende problemer som forklarer de fenomenene han kritiserer. Han hevder at det norske akademia lider av et trehodet kompleks uttrykt gjennom begrepene nasjonalromantikk, eurosentrisme og orientalisme.

– Vi hadde opplysningstiden på 1700-tallet, men den tok slutt. Nasjonalromantikken har liksom aldri gått over, og forestillingen om ”kulturer” og ”kulturkretser” ser fortsatt ut til å ha forklaringskraft i humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning. I den grad man ser ut over landets grenser, er det eurosentrismen som dominerer. Impulser fra andre deler av verden synes lite interessante, og dette setter jeg i sammenheng med begreper ”orientalismen”, hentet fra den palestinske intellektuelle Edward Saïd. Orientalismen er en ideologi som forklarer alt ”østlig” som noe fremmed og eksotisk. Det som hører Orienten til, blir for Vesten ”det andre”, i stedet for å se på samspill, fellestrekk og gjensidig påvirkning. Vi trenger kort og godt en ny, oppdatert opplysningstid, sier Herbjørnsrud.

Han mener nasjonalromantikken, eurosentrismen og orientalismen er til hinder for å forstå verden slik den framstår etter den kalde krigens slutt. Samtidig blir også viktige områder i historien utelatt eller framstilt på feilaktige måter. Herbjørnsrud er opptatt av at historisk utvikling ikke er ”ren”, men at det alltid er snakk om en mengde kilder til å forstå hvordan vi er kommet dit vi er i dag. For eksempel var det ikke slik at filosofisk tenkning oppstod av intet i antikkens Hellas. Det finnes mange kilder til å forstå opphavet til gresk filosofi, både i Egypt og Persia. Og Kongressen i USA anerkjente nylig offisielt at indianerstammen irokeserne påvirket utformingen av den demokratiske grunnloven i USA.

– All den tid den amerikanske konstitusjonen var en av kildene til den norske grunnloven, må også vår egen historie skrives om, konkluderer Herbjørnsrud.

Han mener at måten det undervises på ved universitetene i Norge og det pensum som studentene presenteres for, ikke reflekterer erkjennelsen av at vi lever i – og alltid har levd i – en pluralistisk verden.

– Den generasjonen som dominerer blant lærerkreftene ved universitetene, har stor innflytelse, men ser altså ut til å ha stivnet akademisk. Selv tok 68-erne et hardt og eksplisitt oppgjør med den borgerlige dannelseshumanismen. Nå er det på tide med et nytt oppgjør. Jeg er inspirert av det som i USA ble kalt ”cultural wars” på 1980- og 90-tallet, hvor etniske minoriteter, kvinner og homofile kjempet til seg sin plass i historien og akademia. Vi trenger nå en ny åpenhet også i norsk akademia, som tar høyde for mangfoldet og kompleksiteten i verden. I debattene opplever jeg at ledende akademikere er de mest bakstreverske når det gjelder å nyansere det gamle verdensbilde, sier han.

Herbjørnsrud vedgår at mye av kritikken han kommer med, har vært fremmet i flere tiår og kjennetegner blant annet det som har fått merkelappen postmoderne tenkning. Spørsmålet er da om ikke mye av denne kritiske tenkningen allerede er felleseie i norsk akademia og at Herbjørnsrud hamrer og slår på åpne dører?

– Da ville nok langt flere vært enige. I Norge ble postmodernismen en akademisk lek på seminarer. Det vi trenger, er postmoderne ”praksis”, det vil si at noen faktisk omsetter det teoretiske grunnlaget og gjør noe med tingene, for eksempel endrer pensum eller skriver nye lærebøker. Det er kanskje ikke tilfeldig at en av de fremste postmoderne tenkerne, arabisk-jødiske Jacques Derrida, fikk en større praktisk innflytelse i USA enn i Frankrike. I USA inspirerte hans ideer til politisk handling. I Europa ble det mange fine teoriseminarer ut av det, sier Herbjørnsrud.

Men er ikke det bildet Herbjørnsrud tegner av forskningen selv foreldet? Har det ikke skjedd en utvikling de siste årene, noe som for eksempel Kjeldstadlis innvandringshistorie og Thomas Hylland Eriksens framheving av de positive sidene ved det flerkulturelle samfunnet viser? Eller det at kvinne- og kjønnsforskningen har bidratt til nye perspektiver både innen samfunnsfag og humaniora?

– Økende bevissthet om kvinneperspektivet fra og med 1970-tallet er utvilsomt den fremste suksessen for "de undertrykte" stemmene i Norge. Jeg ønsker derfor å få metodene bak kvinnenes relative suksess til å bli tatt i bruk overfor alle de andre "minoritetene", de utenfor det protestantiske Vest-Europa. Det vil i praksis si 95 prosent av Jordens befolkning, majoriteten, de som i den norske akademiske debatten blir gjort til noe "annerledes". De fleste av våre kolonialistiske forestillinger om "det vestlige" og "det typisk norske" vil bli revet til jorden ved en uhildet studie. Problemet er at så mange av våre akademisk vedtatte, mytologiske sannheter blir repetert, istedenfor å bli utfordret, sier Herbjørnsrud.

Han tror ikke det er tilfeldig at det er først i det 21. århundre vi får en innvandringshistorie eller får vite hva som skjedde med jødene etter krigen. Nå er det mulig å ta opp disse temaene.

– Bromark og jeg er bare del av en strømning i tiden. Men det er viktig å sette ord på det som skjer, og jeg mener å delta i en intellektuell ”kulturkrig” som burde ende i en fredelig ”kulturrevolusjon”. Det vil ta mange år å få fjernet alle mytene som er gjort til vedtatte sannheter i akademia under den kalde krigen. Men det er verdt et forsøk, sier han.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Filosofi, Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap, Internasjonal politikk, Historie Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. apr. 2005 00:00