Kulturforståelse - som fornyelse eller fordreining?

Kronikk: Professor Sigurd Skirbekk tar til motmæle mot Dag Herbjørnsrud i Apollon 1-05.

I 1871 formulerte den engelske kulturteoretiker Edward B. Tylor en definisjon av kultur som i over hundre år har vist seg fruktbar i samfunnsvitenskapelige analyser. Han omtalte kultur som det komplekse hele som inkluderer kunnskap, tro, kunst, moral, lover, skikker og alle egenskaper og vaner som folk erverver seg som medlem av et samfunn.

Definisjonen er bred, men den markerer likevel en front mot flere konkurrerende oppfatninger. Den markerer kultur som noe mer enn symboler for estetiske opplevelser. Samtidig markerer den kultur som noe mer spesifikt enn en sekkekategori for alt som ikke er natur. Den fokuserer på føringer for sosial atferd, ikke på alle konkrete utslag. Kulturoverføring blir dessuten knyttet til samfunnsdannelse.

Ut fra en slik kulturforståelse blir det nærliggende å tenke seg at kulturformer kan ha både funksjoner og dysfunksjoner, være adekvate eller ikke-adekvate for et samfunns tilpasning over tid, sett i forhold til forskjellige utfordringer. I norsk sammenheng kunne det vært nærliggende å bruke hundreårsfeiringen for nasjonen Norge til å spørre om norsk kultur har de nødvendige disposisjoner for å mestre utfordringer i det kommende århundre, eller om vi trenger fornyelse og tilførsel fra større sivilisatoriske tradisjoner. Et slikt spørsmål om funksjonalitet kan stilles både når det gjelder samtidig politisk kultur og kulturelle premisser under forskjellige universitetsfag. Men det forhold at spørsmålet er betimelig, tilsier ikke at alle svar som gis på spørsmålet, er like veiledende.

En kulturkritikk som lett fører på avveier, er den som framføres i Stian Bromarks og Dag Herbjørnruds bok “Blanke løgner og skitne sannheter”, som Cappelen forlag har gitt ut i en nyrevidert versjon i anledning av jubileumsåret, og som forlaget i sin egenreklame omtaler som ”En skarpskodd kritikk av alle mytene om renhet i vår kultur". Liknende holdninger kommer til uttrykk i et intervju med Herbjørnsrud i Apollon nummer 1/05.

De to forfatternes hovedidé er at norsk kultur er innskrenket av ideer om nasjonal renhet og at det er dette som hindrer en adekvat samtidsforståelse. For å underbygge sin oppfatning lager de en konstruksjon av norsk, og av vestlig, kultur som et byggverk med mange etasjer, med hver sine voktere som skal påse at urene ideer ikke får slippe inn i gangene. Temaene varierer fra mat til religion.

En øvre etasje, som omhandler ideer om åndelig renhet, skulle angivelig være bevoktet av tilhengere av Samuel Huntington, mangeårig leder for Center for International Affairs ved Harvard-universitetet. Han blir framstilt som talsmann for en idé om at vestlig sivilisasjon skulle ha utviklet seg overlegent og uavhengig av andre sivilisasjoner, som på sin side ikke har hatt muligheter til å forstå vår antikke arv. Slike oppfatninger er det ikke vanskelig å stille seg kritisk til. Spørsmålet er om de er dekkende; og hvis ikke, hvorfor framsettes de da?

Som mangeårig medlem av International Society for the Comparative Study of Civilization mener jeg å vite litt om samtidige, vestlige sivilisasjonsteorier. Jeg kjenner ikke noen i ISCSC som vil forsvare bildet av de rene og diskrete sivilisasjoner, men heller ikke av den motsatte forestilling, at alle sivilisasjoner skulle være like når det gjelder potensialer og premisser for ulike typer av utvikling; hva enten det dreier seg om disposisjon for å sikre et politisk demokrati, for en økonomisk effektivitet, for kulturell integrasjon eller for familiær reproduksjon.

Dersom forfatterne hadde studert Huntington mer inngående, kunne de ha oppdaget at hans bekymring ikke minst dreier seg om den vestlige sivilisasjons sårbarhet og på sikt underlegenhet, politisk og militært, men først og fremst demografisk. (Europa hadde i 1900 27,5 prosent av verdens folkemengde, i 1950 21,7 pst, i 2000 12 pst, og er beregnet å få bare 7 pst av verdensbefolkning i 2050.) Denne underlegenheten lar seg ikke kompensere ved fjernkulturell innvandring, kombinert med en retorikk om at kulturforskjeller mellom folk bare gjelder utvendige og uviktige kjennetegn. Huntington har i den forbindelse redigert et bokverk som blant annet lar en talsperson for en ikke-vestlig sivilisasjon skrive om dekadansens fare og hva Vesten i den forbindelse kan lære av Resten. (Kishore Mabubani : ”The Danger of Decadence. What the Rest Can Teach the West”, s. 36-45 i L. Harrison og S. Huntington: The Clash of Civilizations. The Debate. The Council of Foreign Relations. N.Y 1996.)

Mønsteret med moralisering mot oppkonstruerte motstandere blir tydeligere jo lengre ned i etasjene man kommer. Den nederste etasjen skulle bestå av biologisk begrunnede ideer som kunne gi nordmenn en forestilling om å tilhøre en ren og utvalgt rase. Jeg er, av alle, blitt tildelt rollen som en slags underetasjens vaktmester og som medansvarlig for at “dyrkelsen av den biologiske renhet kom inn i den norske kanon”!

Begrunnelsen for denne framstillingen er en artikkel om "rasisme", som jeg skrev på 1990-tallet, som medarbeider for Store Norske Leksikon (den norske kanon?). For meg falt det naturlig etter denne artikkelen å nevne en rasistisk forfatter, som 1 av 7 i litteraturlista, liksom jeg ville ha funnet det naturlig å nevne en sosialistisk forfatter etter en artikkel om “sosialisme”.

Det andre som var mistenkelig ved denne leksikonartikkelen, og som forfatterne klarer å gjøre mye ut av, er at den bare kort nevner at den nazistiske raselære førte til at "slaviske folk, og i enda sterkere grad jøder og sigøynere, ble sett på som rasemessige mindreverdige". Grunnen til at jeg ikke skrev mer, var at jeg var bedt av forlaget om ikke å omtale ”jødeforfølgelse” under "rasisme", ettersom dette temaet var funnet verdig til et eget stikkord i leksikonet, under bokstaven J!

Jeg kunne ha trukket fram flere andre like misvisende framstillinger fra den nevnte boka, men det vil her føre for langt. Poenget er at ikke all form for kulturkritikk er særlig selvkritisk og ikke all konstruktivisme er særlig konstruktiv.

En konstruktiv kritikk av nasjonal kultur kunne tatt utgangspunkt i hvilke funksjoner en nasjon må ivareta for å klare seg, og så sett på forholdet mellom kulturelle systemer og deres føringer. I så fall kunne det nok påvises at flere av våre repertoarer for holdninger og handlinger er tidsbestemte og begrensende. En slik analyse kunne ha blitt noe helt annet enn forsøk på å avsløre antatte konspirasjoner til fremme av en "biologistist verdensanskuelse."

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Idehistorie Av Sigurd Skirbekk
Publisert 29. juni 2005 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere