print logo

Kunsten å observere

Observasjoner i naturen kan danne utgangspunkt både for kunstnerisk og vitenskapelig virksomhet. Nå har forskningssenteret PGP ved Universitetet i Oslo knyttet til seg to kunstnere og en fotograf som på sine måter bearbeider det samme materialet forskerne studerer.

STRUKTURER: Geologiske strukturer bearbeidet kunstnerisk av Ellen Karin Mæhlum.

Målet med samarbeidet mellom kunstnerne og forskerne er todelt. For det første kan kunsten være en måte å nå ut til et større publikum på ved å formidle fascinasjonen ved det å undersøke naturen. Samtidig kan nær kontakt føre til at både forskere og kunstnere ser naturen med et fornyet blikk, at de rett og slett lar seg inspirere av hverandres måter å forholde seg til omgivelsene på.

Formidler naturopplevelser

Miljøet Physics of Geological Processes (PGP) er et av tre Sentre for fremragende forskning ved Universitetet i Oslo. Den vitenskapelige virksomheten er i seg selv et nyskapende, tverrfaglig samarbeid mellom geologer og fysikere. Men nå er altså et tredje element kommet til: Kunsten.

– Folk flest forholder seg til sanseopplevelser i naturen. Vi ser farger, mønstre og former. Dette er et godt utgangspunkt for å formidle fascinasjonen for naturen, en fascinasjon som også er utgangspunkt for vitenskapelig virksomhet, forteller geologiprofessor Bjørn Jamtveit som er nestleder ved PGP. Også kunstnerne bruker øynene i naturen og bearbeider inntrykkene på sin måte.

– Slik tar vi utgangspunkt i et felles stoff og har et møtepunkt. Gjennom kunsten formidles naturopplevelsene på en måte som også vanlige mennesker kan forholde seg til. Dermed blir kunsten en mulighet til å nå et større publikum, sier Jamtveit.

Kunstnerne Ellen Karin Mæhlum og Eamonn Shaw og fotografen Kjell Ove Storvik har allerede en tid vært tilknyttet PGP og deltatt på vitenskapelige ekspedisjoner, blant annet til Svalbard. I tillegg til å formidle sine naturinntrykk fra reisene, bidrar Storvik også til å dokumentere selve feltarbeidet.

– Vi forventer ikke av kunstnerne at de skal formidle vitenskapelige oppdagelser. De står helt fritt til å uttrykke seg, men det er viktig at de er med i selve prosessen, understreker Jamtveit.

Bilde fra Bockfjorden

RØDT FJELL: Sedimenter i rustfarget fjell fra Bockfjorden på Spitsbergen. Foto: Kjell Ove Storvik

Mikro og makro

Billedkunstneren Ellen Karin Mæhlum var med til Svalbard på den såkalte AMASE-ekspedisjonen (Arctic Mars Analog Svalbard Expedition) i 2003. I et ørkenaktig og vulkansk område nordvest på Spitsbergen arbeidet 15 forskere fra ulike fagfelter som astrobiologi, fysikk og geologi. Et mål med undersøkelsen var å sammenlikne noen små karbonatkuler som til nå bare er funnet i en meteoritt fra Mars og i Bockfjorden på Spitsbergen. Hensikten var å se på muligheten for at det kan være liv på Mars. En teori var nemlig at karbonatkulene i Mars-meteoritten kunne være dannet av bakterier på Mars. Observasjoner fra Bockfjorden tyder imidlertid på at dette ikke er tilfellet.

– Jeg fotograferte, laget skisser og lånte et digitalt mikroskop for selv å gjøre observasjoner. I felten gjør jeg forarbeider som jeg så tar med meg til atelieret for å bearbeide til ferdige bilder, forteller Mæhlum, som hadde den fordelen at hun også tidligere hadde arbeidet på Svalbard.

Men før hun ble med på AMASE, hadde Mæhlum lite greie på hvordan forskerne jobbet. De grunnleggende spørsmålene hun stiller, er:

Hvilke kvaliteter i det naturvitenskapelige arbeid kan være overførbart til kunstnerisk uttrykk?

Hvordan kan naturvitenskapelige metoder og kunstneriske innfallsvinkler gjensidig påvirke og inspirere hverandre, i observasjonsprosessen, under bearbeidelse og når det ferdige resultatet foreligger?

– Noe som fascinerer meg med dette samarbeidet, er at vi observerer på mange nivåer. Det kan være mikroskopiske undersøkelser av geologiske strukturer, det kan være store bergformasjoner eller til og med satellittbilder og bilder fra Mars. Overalt er det mulig å finne noe som kan danne utgangspunkt for kunsterisk bearbeidelse, forklarer Mæhlum.

Hun får tilsendt billedmateriale fra forskerne i prosjektet og lar seg inspirere av det som også sett ut fra et vitenskapelig ståsted, er interessant.

– Men jeg leker med materialet og bruker det hemningsløst. Jeg stiller andre typer spørsmål til materialet enn forskerne, men blir samtidig opptatt av det de fokuserer på. Under feltarbeidet kommer vi ganske tett på hverandre, sier hun.

Dramatiske fortellinger

Observasjoner av mønstre i naturen er viktig for forskerne. Det gjelder å forstå prosessene bak dannelsen av disse mønstrene, enten det er på et mikro- eller makronivå.

– Alle mønstre betyr noe. Naturen selv tilstreber likevekt, så i utgangspunktet skulle alt vært jevnt og ensartet. Men slik er det ikke. Når vi ser et mønster i en stein eller en fjellformasjon, ligger det en dramatisk fortelling bak. Det er den fortellingen vi som forskere forsøker å forstå og som vi i mange tilfeller ikke har forstått godt nok, sier Jamtveit. Han er selv blitt opptatt av geologiske prosesser fordi han i utgangspunktet opplevde steinenes mangfoldige strukturer mer som vitnesbyrd om hendelser enn som tilfeldige tilstander.

– Naturens mønstre angår meg direkte både som forsker og menneske, og det er det som driver meg; Erkjennelse av den verden vi selv er en del av med all dens kompleksitet og lite forståtte kruseduller, sier Jamtveit.

Strukturer av Ellen Karin Mæhlum.

GEOKUNST: Av Ellen Karin Mæhlum

Fordypelse over tid

Behovet for å gå grundig inn i et materiale og å bruke tid på å utforske det, er en annen ting forskere og kunstnere har felles.

– Det er også for meg som kunstner snakk om fordypelse og fokus på et område. To-tre år kan det ta å utforske et tema og en teknikk før det er modent for en utstilling. Samtidig jobber både forskerne og jeg mye ut fra intuisjon. Metaforer og billedbruk er en annen fellesnevner, sier Mæhlum. – Det er snakk om forskjellige typer erkjennelsesprosesser og forskjellig type kunnskap, men vi har noe felles i bearbeidelsen av sanseinntrykkene. Metaforene og analogiene er viktige. Innsikt ett sted, kan gi ny innsikt i en annen sammenheng. Det dreier seg om selve kunsten å observere. Som forsker risikerer man ofte bare å finne det man antok på forhånd. Da kan det være nyttig å samarbeide med noen som ser på det samme, men med helt andre øyne.

Mæhlum og Jamtveit håper å kunne avslutte samarbeidsprosjektet med en utstilling. Allerede henger flere av Storviks fotografier på veggene til PGPs lokaler i Fysikkbygningen på Blinden. En del av bildene ble også vist på storskjerm under Norsk Forum for vitenskap og teknologi arrangert av Den norske ambassade i Washington D.C. i oktober 2004.

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Geofag, Fysikk Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 4. apr. 2005 00:00