Oppdras av samiske navnesøsken

Den tradisjonelle samiske storfamilien kan forstås ut fra et flerforeldre-prinsipp. Barna inngår ikke bare i et skjebnefellesskap med foreldrene i kjernefamilien, men støttes av flere voksne som i prinsippet har foreldreansvar. Ordningen med rituelle slektninger øker barnas evne til å håndtere smerte, hevder forsker Vegard Nergård.

ANVENDELIG KUNNSKAP: – Samene er først og fremst opptatt av anvendelig kunnskap. Tradisjonell samisk kunnskap greier for eksempel lett gjør seg nytte av arktisk forskning i forbindelse med reindrifta. Jeg tror derfor norsk skole har mye å lære av kunnskapsutvikling hos samene, forteller Vegard Nergård, som nå er forsker ved Pedagogisk forskningsinstitutt på Universitetet i Oslo. Foto: Ola Sæther

– Det utvidete, rituelle slektskapet hos samene er en måte å gjenskape nærheten i den opprinnelige siida-en på, reindriftssamenes tradisjonelle arbeidsfellesskap, forteller Vegard Nergård . Han har nylig tatt doktorgraden ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo på sin studie av slekt og rituelt slektskap i samiske samfunn i Finnmark og Nord-Troms.

Navnesøsken, gàibmi på samisk, er viktige rituelle slektninger. Det rituelle slektskapet er spesielt viktig for barn når de utsettes for påkjenninger. I reindriftsmiljøet har dessuten navnesøsken et ansvar for at barna tilegner seg den naturforståelse og de spesielle ferdigheter som utøvelsen av reindrifta krever.

Også i det samiske samfunnet har institusjonene overtatt mye av ansvaret for barnas oppvekst, men skolen og barnehagen deler dette ansvaret med storfamilien. Samiske barn blir gjennom navnevalget og dåpen tildelt et flerforeldre-nettverk av faddere og navnesøsken. Nergård har særlig vært opptatt av dette nettverkets psykologiske potensial og kapasitet. Han fattet interesse for temaet da han for ti år siden kom med i et prosjekt ved Høyskolen i Finnmark som handlet om møtet mellom den samiske kulturen og det offentlige hjelpeapparatet.

Egenskaper knyttes til navn

– Den vestlige måten å organisere familien på fungerer ikke i møtet med samiske tradisjoner. I Vesten defineres familien bare som den kjødelige familien hvor alle er forbundet med hverandre gjennom biologisk slektskap. I samisk tradisjon finnes flere måter å definere slektskap på. Ved å velge navnesøsken til barna sine, velger man også hvilke egenskaper og ferdigheter man ønsker at barna skal få. Man forestiller seg at disse egenskapene og ferdighetene vandrer fra den eldre til den yngre navnebroren eller – søsteren. Før i tiden skulle den eldre også sørge materielt for den yngre. I dag har navnefellesskapet andre dimensjoner, men det dreier seg fortsatt om at den yngre navnebroren eller -søsteren skal ha det godt, forteller Nergård.

Foreldrene forsøker å plukke ut personer som de mener er positive for barna. Personene blir nøye vurdert og må ha attråverdige egenskaper. Foreldrene kan også se etter egenskaper hos barnet for å finne de riktige navnesøsknene.

Det rituelle slektskapet har overlevd selv om bare ti prosent av samene driver med reindrift i dag. Det har bare skjedd små endringer i navnevalg. Det er vanlig at barna både får et norsk navn og flere samiske navn.

Tradisjonelle samer døper gjerne barna sine to ganger.

– I samiske tradisjoner er det vanlig med heimedåp før kirkelig dåp, som gjerne er rundt påsketider når mange samer samles i Kautokeino. Mens kirken maksimalt godtar seks faddere, betrakter samer en stor familie som en rikdom. Så i heimedåpen deltar både faddere og navnesøsken, forteller Nergård.

Smertehåndtering

Nergård har vært opptatt av å finne ut hva det gjør med barna når de har flere voksenpersoner å forholde seg til.

– Barnets utvikling er gjerne prisgitt foreldrene. Når barnet blir utsatt for grensesetting, kan navnesøsknene tre inn og støtte barnet, som på denne måten lettere kan bli låst ut av en situasjon som kan oppleves smertefull. Hvis foreldrene er strenge, er barnets navnesøsken myke, og vice versa. Ordningen med rituelle slektninger øker derfor barnets evne til å håndtere smerte. Når dette psykologiske systemet fungerer, skaper det trygge barn, men når det ikke fungerer, kan det gjøre vondt verre, forklarer han.

Nergård har benyttet seg av psykodynamisk teori, som er en del av psykoanalysen. Denne retningen antar at relasjonsbehovet er det primære for barnet, ikke tilfredsstillelsen av drifter eller behov, slik Freud la stor vekt på. En av pionerene på området var den engelske psykoanalytikeren Donald W. Winnicot, som introduserte begrepet om barnets ”holding environment”. Det tar sitt utgangspunkt i at moren holder rundt sitt lille barn, og er en metafor for at barnet har et støttende miljø rundt seg.

Flere omsorgsutøvere

– Et holding environment involverer flere omsorgsutøvere, som også har et ansvar for moren slik at hun kan være en god mor. Hos samene er det vanlig at hele familien, inkludert de rituelle slektningene, tar seg av moren og alt som er nødvendig rundt en fødsel og den første tiden etter. Det gir også trygghet for barnet i oppveksten. Men barnet kan selv bestemme hvordan det vil forholde seg til det rituelle slektskapet.

– Flerforeldre-familien fungerer også som et innebygd barnevern, der de rituelle slektningene kan gripe inn dersom foreldrene svikter. Barnevernet har mye å lære av det samiske samfunnet på dette området, mener Nergård, som peker på at det dynamiske familiesystemet har stor betydning for barns selvstendighet og livsutfoldelse.

Emneord: Språk og kultur, Folkloristikk, etnologi, Etnologi, Samfunnsvitenskap, Pedagogiske fag Av Lars Hoff
Publisert 1. feb. 2012 11:58
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere