Begravelser på norsk-pakistansk vis

Da den første pakistaneren døde i Norge i 1973 var samfunnet totalt uforberedt på skikk og bruk i pakistansk begravelse. I dag er pakistanske begravelsesritualer blitt en integrert del av det norske samfunnet.

INTEGRASJON: - Selv om 80 prosent begraves i Pakistan, har det ingenting med fedreland, familiegrav og røtter å gjøre. Heller ikke patriotisme. Graven blir rett og slett i det landet der viktige personer fra den avdødes slekt befinner seg. Når man får en stadig større del av viktige relasjoner i Norge, blir det flere graver her. Det er et tydelig tegn på integrasjon, forteller religionshistoriker Alexa Døving ved Institutt for kulturstudier. Foto: Yngve Vogt

Når folk dør, blir ritualene ivaretatt av institusjoner som begravelsesbyråer, kirker og sykehus. Slik var det ikke for den første pakistaneren som døde i Norge for 30 år siden. Han hadde verken familie eller slekt. Det fantes heller ingen rituelle ledere. De unge pakistanske vennene hans kjente ikke til ritualene. De ante ikke hvordan de skulle få den døde til Pakistan, og de kjente verken til kjølerom, kister, dødsattester eller begravelsesbyrå.

Religionshistoriker Alexa Døving på Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo ble derfor interessert i å vite hva som skjedde når pårørende måtte organisere begravelser uten institusjonell hjelp og uten kjennskap til det rituelle. Hun har nå skrevet doktorgrad om pakistanske begravelsesritualer i Norge fra det første pakistanske dødsfallet og frem til i dag.

– Pakistanske, muslimske ritualer ble ganske raskt etablert i Norge. I dag risikerer ikke en død pakistaner å bli kremert eller lagt i en korsbelagt kiste, sier Alexa Døving.

Rituell vask

Et av de sentrale ritualene i Islam er å gi den avdøde en vask. Den må gjennomføres av minst tre til fire personer. Etterpå skal den avdøde stenkes med parfyme og surres i laken. Da de første pakistanerne døde her i landet, var det ingen som kunne seremonien. De måtte ringe hjem til Pakistan og be om råd.

Vasken ble gjennomført med usikkerhet. De avdøde i sykehussengene ble dynket med vann. Nå har Ullevål sykehus bygd rituelt vaskerom.

– Ellers har det vært få kulturkonflikter. En av grunnene er nok at døden har en respektfull plass også i Norge. Toleransen for å la folk gjennomføre ”rare skikker” er større i møte med død enn på mange andre områder, sier Døving.

Frigir sjelen

Tidsrommet mellom død og begravelse er vanligvis åtte dager i norsk tradisjon. Ifølge islamske forskrifter og pakistansk tradisjon må imidlertid begravelsen skje så fort som mulig. Aller helst i samme døgn.

Mens etniske nordmenn setter punktumet ved den medisinske døden, setter pakistanerne først punktumet når den døde er gravlagt. Selv om de tror at sjelen løser seg fra kroppen i dødsøyeblikket, blir sjelen værende i nærheten av liket og forenes med den døde når han legges i jorda. Først etter begravelsen kan sjelen begynne sin egentlige frigjøring. Mange norsk-pakistanere blir derfor frustrerte av å måtte vente i flere dager på en grav til den avdøde.

For å gjennomføre begravelsen så fort som mulig, griper hele storfamilien inn. Ofte kjører slektninger dødsattester til politi og skifteretten. Posten går for langsomt.

– En venn kan ordne med tidene på gravlunden, noen fettere er hos begravelsesbyrået, naboene lager mat til pårørende og hundrevis kommer på kondolansebesøk og til den religiøse begravelsesbønnen i moskeen. Ett eksempel var da en familiefar døde klokka tre om natten. Allerede klokka fire kom slekten på trøstebesøk. Halv fem var leiligheten full av venner. Melding om dødsfallet ble sendt over taxisentralen. Slik ble en hel moské fylt opp til seremoni allerede samme morgen, forteller Døving.

Mange går i moskeen og ber for den døde, selv om de ikke kjenner ham.

– Det gir en religiøs fortjeneste å gå i begravelse. Det er bra for både den døde og for dem som er der.

Norsk byråkrati

I dag kan norske helligdager sette en stopper for en rask begravelse. Hvis dødsfallet skjer på en torsdag, risikerer den døde å ikke komme i jorden før på mandagen.

Det er vanlig praksis at begravelsesbønnen skal bes rett etter ”midtpådagen”-bønnen. Etter som gravlundene ikke tar imot kister etter klokka to, må pårørende utsette den daglige bønnen eller be den for sent.

– Dette er et eksempel på at norske arbeidstider fører til brudd på et rituelt mønster.

Flere gravlegges i Norge

En del faglitteratur om begravelsesritualer påpeker sammenheng mellom gravsted, nasjonalisme og stedstilhørighet. For noen kulturer er det viktig å bli gravlagt på nasjonalt land eller i hellig jord. Slik er det ikke hos norsk-pakistanerne.

Selv om 80 prosent begraves i Pakistan, har det ingenting med fedreland, familiegrav og røtter å gjøre. Heller ikke patriotisme.

– Graven blir rett og slett i det landet der viktige personer fra den avdødes slekt befinner seg. Når man får en stadig større del av viktige relasjoner i Norge, blir det flere graver her. Det er et tydelig tegn på integrasjon. Valg av begravelsessted handler ikke om etnisitet og nasjonalisme, men om den endelige familietilhørigheten i Norge. Så stedet for de døde og stedet for de levende krysser ikke lenger nasjonale grenser.

Ny tradisjon

Migrasjonen har også ført til endringer i de pakistansk-estetiske ritualene.

– Nå har norske normer for begravelsesestetikk, som blomster, kranser og kiste, fått større plass i de pakistansk-islamske ritualene. Det er også nytt å holde personlige taler i pakistanske begravelser.

Noen dager etter begravelsen holdes en koranseremoni. Den skal avsluttes med et måltid til de fattige i den dødes navn. Måltidet gir en religiøs fortjeneste til den døde, men mangelen på fattige i Norge gjør det vanskelig å gjennomføre handlingen. En mulighet er å sende penger og la slekten i Pakistan arrangere måltidet i den dødes navn. Den tydeligste endringen er å gi penger til en veldedig organisasjon i den dødes navn. Men da faller gjenytelsen fra de fattige bort.

Immigrasjonshistorie

Alexa Døving sier hun møtte stor åpenhet i det pakistanske miljøet og at det var få tabuer om død og begravelse.

– I motsetning til ekteskapstradisjoner, har ikke dødsskikker vært tema i kritikken mot islam. Informantene følte ikke at kunnskapen ble samlet for å kritisere. Heldigvis finnes ingen tvangsbegravelser. Jeg spurte om døden og fikk historien om livet. Avhandlingen er derfor blitt en fortelling om den 30 til 40 år gamle immigrasjonshistorien i Norge, med utgangspunkt i dødsfortellingene, sier Alexa Døving.

Emneord: Språk og kultur, Folkloristikk, etnologi, Etnologi, Samfunnsvitenskap, Sosiologi, Kulturvitenskap Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 12:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere