Gentester grønlandshval test

Grønlandshvalen ved Svalbard er nesten utryddet. Nå undersøker forskere gamle beinrester for å sjekke om grønlandshvalen kan overleve.

UTRYDNINGSTRUET: - Dette dreier seg om forvaltning av en sterkt truet gigant og har også betydning for vurderingen av verneområder i Arktis, forteller professor Øystein Wiig. Foto: Øystein Wiig

Samtidig som Svalbard ble oppdaget i 1596, gikk startskuddet for hvalfangsten på et av de største dyrene som noensinne har levd i arktisk farvann; den tjue meter lange og hundre tonn tunge grønlandshvalen, som kan leve i 200 år. Hvalen var svært lett å fange fordi den svømte sakte og hadde så mye spekk at den fløt etter at den var død. Den fikk derfor også navnet Retthvalen – den rette å fange. I løpet av noen hundre år ble ti tusenvis drept. Bestanden ved Svalbard er i dag svært liten. Det fins bare ti til hundre dyr igjen.

– Grønlandshvalen ved Svalbard er en av de mest utryddingstruete hvalbestandene i verden. Hvalen ble utnyttet langt over bærekraftig nivå som et resultat av menneskets krav om stadig utnytting av naturens ressurser. Vi har derfor forpliktelser til å få frem informasjon om ressurser vi nesten har utryddet, forteller professor og hvalbiolog Øystein Wiig ved Naturhistorisk museum. Sammen med en ekspert på gamle DNA-prøver, professor Lutz Bachmann og vitenskapelig assistent Thomas Borge jakter han på genetisk informasjon i gamle beinprøver av grønlandshvalen, for blant annet å kunne si noe om levedyktigheten til dagens bestand ved Svalbard.

HVALKJEVE: Ved å studere gamle beinrester av grønlandshvalen kan forskerne si noe om den genetiske variasjonen før og etter hvalfangertiden. Foto Øystein Wiig

– Alle genprøvene før 1600 er en speiling av den naturlige sammensetningen før menneskene grep inn. Vi vet at det fantes mange individer før hvalfangsten. Hvalfangsten desimerte bestanden. Da burde også den genetiske variasjonen ha gått ned. Vi forventer derfor en redusert genetisk variasjon i dag. Spørsmålet er om denne forventningen stemmer, sier Lutz Bachmann.

Urgamle knokler

Forskerne har ennå ikke klart å ta en eneste genprøve av en levende hval fra Svalbard. De studerer derfor gamle beinrester av grønlandshvalen for å kunne si noe om den genetiske variasjonen er endret før og etter hvalfangsttiden. Mange av de gamle knoklene er funnet langs strendene på Svalbard. Noen er etterlatenskaper fra hvalfangertiden. Andre er opptil 40 000 år gamle bein som også har vært ”gefundenes fressen” for geologene. Ved hjelp av C14-datering har de brukt beina til å studere landhevingen.

Mange av beinprøvene er lagret på norske museer. En del av dem er fra norskekysten og fra arkeologiske utgravninger. Noen har dukket opp når anleggsarbeidere har snublet over gamle hvalrester inne i tunneler.

Genspor i døde bein

Først for tjue år siden oppdaget forskerne at det var mulig å studere genspor selv om individet hadde vært dødt i lang tid, men arbeidet er langt mer møysommelig og tidkrevende enn DNA-analyser fra levende materialer.

GENTESTER: Vitenskapelig assistent Thomas Borge jakter på genetisk informasjon i gamle beinrester av grønlandshval. Foto: Ståle Skogstad

Lutz Bachmann, som tidligere har utført viktige arbeider, om det genetiske slektskapet mellom mennesket og neandertalere, har sammen med Thomas Borge klart å analysere om lag 80 beinprøver av grønlandshval. Fortsatt gjenstår flere hundre beinprøver.

  • Det er nå utviklet fine teknikker for å ekstrahere materialer fra beinprøver og på en slik måte at vi kan stole på resultatene, forteller Bachmann.

I beinrestene er det bare småbiter av DNA-strenger. Dette er komplekse organiske kjemiske molekyler. Størstedelen av DNA-strengene fra forskjellige individer er like. Forskerne konsentrerer seg derfor om de bitene der det finnes forskjell.

- Vi bruker en uke på å få ut sekvensen. Deretter må vi kjøre hele prosessen på ny for å verifisere at resultatene er korrekte, forteller Thomas Borge.

Etterlikner virkelig liv

Metoden etterlikner det som skjer i det virkelige liv, der cellene deler seg og likevel stadig beholder den samme genetiske informasjonen.

- Vi gjenskaper det samme i laboratoriet. Vi ekstraherer DNA og gjennomfører kopieringsprosessen og får ut et høyt antall identiske DNA-strenger, sier Lutz Bachmann.

Metoden gir ikke forskerne muligheten til å avsløre det nøyaktige slektskapsforholdet mellom individer, men gir dem en oversikt over den genetiske strukturen for hele bestanden.

Overraskende trend

Selv om forskerne ennå ikke har noen statistiske bevis, har de overraskende nok funnet en trend som tyder det på at den genetiske variasjonen før og etter hvalfangsttiden er like stor. Men de kan ikke si noe sikkert før de har analysert mange flere individer. De trenger også genprøver fra levende hval. Derfor drar de neste sommer med pil og bue til de gamle fangstområdene på Svalbard i et forsøk på å få tatt noen genprøver av grønlandshval.

Men én ting er i hvert fall klart: Den genetiske variasjonen på den gamle Svalbardbestanden er like stor som den nålevende bestanden av grønlandshval i Beringstredet. Og forskjellene på de genetiske variasjonene er faktisk liten.

  • Vi spekulerer derfor på om den genetiske variasjonen mellom alle de andre grønlandshvalbestandene i verden også er liten, sier Øystein Wiig.

For det fins fem bestander med grønlandshval i verden. Beringstredet har den klart største på vel 5000 dyr. Men det fins også mindre bestander av grønlandshval i Hudsonbukta, i Okhotskhavet mellom Russland og Japan og i stredet mellom Grønland og Canada.

Felles sjekkearena?

Spørsmålet er om alle grønlandshvalene gjennom de siste 40 000 årene teoretisk kan ha parret seg med hverandre eller ikke. Når bestandene kan blande seg, viskes de genetiske forskjellene ut.

- For å få testet ut dette vil vi se om vi kan spore genetiske forandringer over tid.

Øystein Wiig sier at både hvalfangstkommisjonen og internasjonale miljøorganisasjoner følger forskningen deres med argusøyne.

Utryddingsfare

- Forskningen er viktig fordi den gir kunnskap om en dyreart vi vet veldig lite om og fordi forskningen gir oss muligheten til å forstå om Svalbardbestanden kan overleve. Hvis det er ti dyr som er helt isolert, betyr det at sjansen for overlevelse er liten. Men hvis det er utveksling med de andre bestandene i verden, øker sannsynligheten for at Svalbardbestanden kan klare seg. Vi samarbeider derfor med forskere fra Canada, Grønland og USA for å få frem informasjon om den genetiske variasjonen i tid og rom i hele utbredelsesområdet til grønlandshvalen. Grønlandshvalen lever i nær kontakt med den arktiske drivisen. Leveområdene er også sterkt truet fordi den globale oppvarmingen kan føre til at drivisen i Arktis nesten forsvinner. Dette dreier seg derfor om forvaltning av en sterkt truet gigant og har også betydning for vurderingen av verneområder i Arktis, forteller professor Øystein Wiig.

Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:58
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere