Jakter på snøuglenes slektskap

For første gang jakter forskerne på snøuglens slektshemmeligheter. Zoologer sammenlikner arvematerialet til snøugler fra hele Nordkalotten for å se hvordan de har spredt seg og hvordan de slekter på hverandre.

MUSEUMSGENER: Postdoktor Liv Wennerberg sammenlikner DNA-prøver av nålevende snøugler med DNA-prøver i hundre år gamle utstoppete snøugler fra zoologiske museer over hele verden. På den måten kan hun studere slektskapet til fuglene. Foto: Yngve Vogt

Prosjektet er et samarbeid mellom Agder museum i Kristiansand og en gruppe ornitologer ved Nasjonalt senter for biosystematikk på Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

Forskerne er kjent med at den sjeldne uglearten kan forflytte seg utrolige 5000 kilometer på en sesong. For snøuglen er svært nomadisk. Det er ikke utenkelig at en alaskafødt snøugle kan hekke i Norge. Spørsmålet er om snøuglene forflytter seg over hele den nordlige jordkloden eller om de likevel holder seg så lokalt at det er lite genetisk utveksling mellom populasjonene i Skandinavia, Grønland, Canada, Alaska, Øst-Sibir og Sentral-Sibir.

Satellittovervåking av tre hekkende snøugler i Nord-Amerika kunne bekrefte at snøuglene bevegde seg i et stort område. De fløy fra Canada og Alaska til pakkisen på havet og øyer i Beringstredet og videre langt inn i Sibir. Men ingen forskningsanalyser kan slå fast om snøuglene har hele Nordkalotten som felles hekkeområde.

Det er nettopp det forskerne ved Universitetet i Oslo nå vil finne ut av.

– Vi vil studere om snøuglene innen en populasjon er mer genetisk like enn andre snøugler. Eller om alle snøuglene tilhører en og samme stamme, forteller postdoktor Liv Wennerberg ved Zoologisk museum på Tøyen.

Museums-DNA

Svaret finner forskerteamet i arvematerialet. Forskerne har samlet inn DNA-prøver fra hele verden. For i likhet med Zoologisk museum ved Universitetet i Oslo er det lagret hundre år gamle utstoppete snøugler i zoologiske museer over hele verden.

Forskerne har også samlet inn DNA-prøver fra nålevende snøugler.

– På denne måten kan vi både beskrive historien til snøuglene og se hvordan populasjonen har endret seg til i dag.

Ved å sammenlikne arvematerialet til snøuglene før og nå, kan forskerne altså studere forandringene over tid og se hvordan fuglene har spredt seg.

Hele ideen er å sammenlikne og finne forskjellene i DNA-sekvensene. Jo likere DNA-sekvenser, desto større er sannsynligheten for at uglene er i nær slekt.

– Hvis vi antar at uglene tilhører forskjellige populasjoner, forventer jeg at snøuglene i Finnmark likner mer på hverandre enn på snøuglene på Vrangeløya i Nordøst-Sibir, sier Wennerberg.

Ettersom snøuglebestanden i en del områder er langt mindre enn for 100 år siden, har forskerne også studert om det var større genetiske variasjoner før i tiden.

– Vi fryktet innavl, fordi det er uheldig med for likt genetisk materiale. Men så langt har vi ikke sett noe tegn på dette.

Møysommelig arbeid

Det har tatt lang tid å samle inn DNA-materialet fra museer over hele verden.

– Som en overføringsverdi viser forskningsprosjektet vårt at man kan bruke museumsmateriale for å gi et bilde av naturen før i tiden. Dette viser at museene er viktige i forskningen, understreker Wennerberg.

På døde og utstoppete snøugler tar forskerne DNA-prøven fra de første millimeterne der fjæren sitter fast eller fra skinnet på foten.

Forskerne kan også ta DNA fra fjær og dun ved reiret. Eller prøver av døde fugler som er levert til museer.

Sterk tilbakegang

Liv Wennerberg sier forskningen gir et bilde av arktiske miljøer i et klimaforandringsperspektiv. For vegetasjonsområdene for snøugler er påvirket av klimaendringer.

Bestanden av snøugler har gått sterkt tilbake i Norge. Selv om snøuglen fortsatt hekker i Finnmark, er det tretti år siden snøuglen hekket på Hardangervidda. I Sør-Norge var den siste dokumenterte hekkingen på Dovrefjell i 1979.

Årsaken kan være for mange beitende sauer og rein. De kan ha redusert næringskvaliteten for de viktige byttedyrene til snøuglen.

Snøugler lever først og fremst av lemen, men i lemenfattige år jakter snøuglene også på andre smågnagere og fugler.

Sannsynligvis beveger snøuglene seg over store deler av de arktiske tundrastrøkene på jakt etter lemenår. De hekker bare når det er rikelig med mat.

– De siste tiårene har det vært dårlig med lemenår i Norge. Vi har ikke hatt toppene. Men i lemenår kan enkelte snøugler dukke opp. Da finner den forhåpentligvis en partner og hekker, eller kanskje den drar videre til en annen plass. For snøuglene tester ting. De flyr til nye områder og tar sjanser. Hvis stedet er bra, kommer de trolig tilbake, forteller atferdsøkolog Liv Wennerberg.

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Zoologiske og botaniske fag Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:59
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere