Hemmeligheten bak dyrerikets forkledninger

Mange blomsterfluer ligner mest mulig på veps for å slippe å bli spist av sultne spurver. Siste nytt er at vepsen gjennom en rekke generasjoner kan fjerne seg fra denne likheten.

SMART LIKHET: Sannsynligheten for å overleve og formere seg er størst for de blomsterfluene som ligner mest på veps. Foto: Lars Ove Hansen, Naturhistorisk museum.

Dette er en av hovedkonklusjonene til evolusjonsøkolog Øistein Haugsten Holen som nettopp har tatt doktorgraden ved Center for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) ved Universitetet i Oslo. Holen er universitetets eneste forsker på mimekry som er navnet på det spesielle fenomenet i naturen der ubeslektede arter har en besynderlig likhet.

De artene som etterligner andre, kalles for mimetiske arter. Et av de mest velkjente norske eksemplene er blomsterfluene som ligner på veps. Vepsen signaliserer med klare varselfarger at den er giftig og smaker vondt. Det er smart. Spurvefuglene spiser ikke mange veps før de skjønner at det er umåtelig dumt. Så holder de seg langt unna. Det er nettopp denne aversjonen som blomsterfluene utnytter. Med sine gul-svarte striper ligner blomsterfluen så mye på vepsen at spurvefuglene ikke tar sjanse på forveksling, selv om blomsterfluen kunne ha vært verdens deiligste delikatessemåltid.

Naturlig seleksjon

Grunnen til at noen arter utvikler seg til å ligne mest mulig på en annen art, er naturlig utvalg. For å forstå tankegangen, er vepsen og blomsterfluen et godt eksempel. Akkurat som oss mennesker, er ingen blomsterflueindivider prikk like. Noen ligner mer på veps enn andre. Ettersom spurvefuglene ikke tar sjansen på forveksling, foretrekker de å spise de blomsterfluene som ligner vepsen minst mulig. Det betyr at de blomsterfluene som ligner mest på veps, har langt større sjanser til å formere seg. Noe som igjen betyr at blomsterfluen og vepsen etter en rekke generasjoner vil ligne enda mer på hverandre.

– Dette er en fantastisk tilpasning. Naturlig seleksjon kan altså drive to helt forskjellige arter til å bli visuelt like, forteller Øistein Haugsten Holen.

Mens evolusjonsbiologene har gode studier på nettopp dette, har det derimot vært lite fokus på hvordan modellarten reagerer evolusjonært på å bli etterlignet. Eller for å ta det mer konkret: Hva skjer evolusjonært med vepsen når blomsterfluen blir plagsomt lik?

Kampen om ulikhet

Ifølge den matematiske modellen til Øistein Haugsten Holen er det en teoretisk mulighet for at en modellart, slik som vepsen, gjennom generasjoner utvikler seg til å bli mest mulig ulik dem som plagierer dem.

Årsaken er at veps ikke har noen som helst interesse av blomsterfluens likhet. Blir det for mange blomsterfluer, mister varselsignalet effekt. Når andelen bløffmakere blir for stor, tar spurvefuglene likevel sjansen på å jakte på velsmakende blomsterfluer, fordi risikoen for ubehag da blir langt mindre enn gleden ved et godt måltid. Det uheldige for vepsen er at denne jakten da ikke bare går ut over blomsterfluene, men også utover dem selv. Det vil spesielt gå utover de vepsene som ligner mest på blomsterfluene. Da vil de vepsene som har størst ulikhet, ha større sjanser til å formere seg. Noe som gjør at vepsen utvikler seg til å bli mer ulik blomsterfluen.

Det foregår derfor hele tiden en parallell kamp om likhet og ulikhet.

– Det er et evolusjonært kappløp. Samtidig som den mimetiske arten er under seleksjon for å ligne modellarten, er modellarten under seleksjon for å se forskjellig ut. Her har det vært mye spekulasjon. Den utbredte oppfatningen i dag er at de mimetiske artene raskere nærmer seg modellarten enn modellarten klarer å unnslippe. Den matematiske modellen min viser derimot at dette ikke nødvendigvis er tilfelle. Mange arter som tidligere har vært etterlignet av mimetiske arter, kan gjennom evolusjon ha unnsluppet denne likheten, påpeker Øistein Haugsten Holen.

Dette fenomenet er dog vanskelig å observere i praksis, fordi det ikke er lett å oppdage at arter som i dag er visuelt forskjellige, en gang for lenge siden kanskje har vært visuelt like.

Ligner på flere

Øistein Haugsten Holen har også laget en matematisk modell som forklarer hvorfor polymorfe mimetiske arter oppstår. Dette er arter med den finurlige egenskapen at individer fra samme art kan se forskjellige ut. Det betyr at mens noen individer kan ligne på en art, kan andre individer ligne på helt andre arter.

I Afrika finnes det en sommerfuglart som etterligner tre giftige sommerfuglarter med helt forskjellige utseender. Også i Europa fins det polymorfe mimetiske arter. Noen av de europeiske blomsterflueartene etterligner flere forskjellige humlearter.

Den vanlige forklaringen på dette er at hvis det blir for mange individer av den mimetiske arten i forhold til modellarten, mister varselsignalet mye av troverdigheten.

– Så polymorfi er fordelaktig når den mimetiske arten er tallrik i forhold til modellarten. Da blir det færre etterlignere av hvert type varselsignal, slik at varselsignalene likevel beholder troverdigheten. Modellen min viser også at polymorfi lettere oppstår hvis en mimetisk art er synlig på lang avstand. Da har de et enda større behov for å lure de dyrene som vil spise dem, forteller Øistein Haugsten Holen, som nå håper å få testet noen av teoriene sine i et eksperimentelt studium.

Mimetiske arter

Mimetiske arter er betegnelsen på de artene som har utviklet seg til å ligne på en ubeslektet art. Det skjer stort sett fordi den andre arten er giftig, farlig eller uspiselig. Mimetiske arter smaker som regel utmerket.

Ved å etterligne varselsignalet til den andre arten, reduseres faren for selv å bli spist.

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Zoologiske og botaniske fag Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:57
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere