Demokratiets trange kår

Demokratiet har trange kår i Midtøsten. Noen skylder på religiøse konflikter og Vestens prioritering av stabilitet i området. Men indre økonomiske forhold er like viktige.

NEGATIV UTVIKLING: Ifølge Verdensbanken er den arabiske verden den eneste regionen som har hatt en negativ utvikling når det gjelder demokrati fra 1974 til 2002. Foto: Colourbox

Ifølge Verdensbanken er den arabiske verden den eneste regionen som har hatt en negativ utvikling når det gjelder demokrati fra 1974 til 2002.

– I landene i Midtøsten er det slik at de som styrer politikken, som regel også dominerer det økonomiske liv. Dette gjelder enten det er kongefamilien i Saudi-Arabia, militæret i Algerie eller presteskapet i Iran. Dermed har de som hersker tungtveiende økonomiske incentiver til å nekte befolkningen en demokratisk utvikling og adgang til politiske beslutninger, sier Kjetil Selvik på Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.

Han synes ofte religion og religiøse konflikter får en for stor plass når forholdene i Midtøsten analyseres. Det er fort å glemme de underliggende økonomiske interessene som i stor grad strukturerer maktforholdene, og som også historisk har spilt en sentral rolle.

STABILITET ER VIKTIG : Ut fra stabilitetshensyn har USA inngått en sterk allianse med Saudi-Arabia, til tross for at landet slett ikke er demokratisk og også kulturelt er svært forskjellig fra USA.

Stabilitet fremfor demokrati

De store oljeforekomstene har utvilsomt stor betydning for utviklingen. Både på godt og vondt. I dag finnes omkring to tredjedeler av verdens kjente oljereserver i de fem landene Iran, Irak, De forente arabiske emirater, Qatar og Saudi-Arabia.

– Vestlige land har demokrati som sitt høye ideal, men i Midtøsten har vestlige interesser vært mer opptatt av å sikre stabilitet enn å utvikle demokrati. Slik var det i begynnelsen av forrige århundre under fransk og britisk innflytelse, og slik er USAs politikk i mange saker i dag, sier Selvik.

Ut fra stabilitetshensyn har USA inngått en sterk allianse med Saudi-Arabia, til tross for at landet slett ikke er demokratisk og også kulturelt er svært forskjellig fra USA. Men Selvik mener slike ytre forhold bare er en del av forklaringen.

Historiske forutsetninger

Ifølge Max Weber er det to sentrale elementer fra Europas demokratiseringshistorie som har vært svake i Midtøsten og Nord-Afrika, nemlig rettslig legitimering og klassekamp. I Europa hadde man utviklet et rettssystem med skrevne lover og regler, der borgerne hadde rettigheter og plikter. Videre kom fremveksten av sosiale klasser som kunne sette makt bak kravene om et representativt styre.

– I Det osmanske riket, som omfattet landområdene rundt det østlige Middelhavet og Nord-Afrika, ble goder og privilegier tradisjonelt distribuert av sultanen. Disse kunne ikke gå i arv, og sto også i fare for å bli trukket inn dersom forholdet til sultanen ikke ble pleiet. Virkelig privat eiendomsrett eksisterte ikke, noe mange mener er en forutsetning for utvikling av demokrati.

Sen industrialisering

Midtøsten kom også svært sent i gang med industrialiseringen. I kjølvannet av den industrielle revolusjon opplevde Europa sterk vekst, mens Det osmanske riket fortsatt måtte basere sine inntekter på handel og jordbruk.

I 1838 underskrev sultanen Balta-Liman avtalen som ga europeiske land fri tilgang til Det osmanske riket for sine industrivarer. Dette utkonkurrerte den gryende industrialiseringen i Egypt og i andre deler av imperiet.

I stedet for fikk man et eksportrettet salgsjordbruk som styrket posisjonen til provinsherrene og den jordbundne overklassen, grupper som tradisjonelt er blitt betraktet som hovedmotstandere av demokratisering. Den kapitalistiske utviklingen skapte ingen sterk arbeider- og middelklasse som kunne utfordre disse autoritære gruppene. Libanon spesialiserte seg på silke, Egypt satset på bomull, Tyrkia eksporterte frukt og ull, mens Iran tilpasset seg en økende etterspørsel etter tobakk og opium. Selv så sent som rundt 1900 var industri nærmest fraværende i Det osmanske riket, noe som svekket landet ytterligere.

Autoritær utviklingsstat

Etter første verdenskrig ble det klart at staten måtte gå tungt inn dersom man skulle få fart på grunnleggende industrialiseringsprosesser i de ulike landene.

Modellen var grunnleggende autoritær. Det var ikke småborgerskapet som skulle skape vekst og frihet gjennom sin dynamiske rolle i det sivile samfunn, men staten som skulle føre folket mot fremskritt gjennom investeringer, reguleringer og sosial utjevning. Politisk var situasjonen preget av ettpartistyre og populisme, sier Selvik.

Ved å klatre i det militære maktsystemet greide revolusjonære ledere fra den lavere middelklasse å ta makten ved statskupp i flere land. Republikker ble innført i land som Egypt (1952), Irak (1958) og Libya (1969). Også i tidligere franske kolonier som i Syria, Tunisia og Algerie oppsto liknende regimer med ambisiøse vyer. Men det skulle raskt vise seg at de nye makthavernes blanding av sosialisme og arabisk nasjonalisme skapte sin egen politiske og økonomiske adel, og maktfordelingen uteble.

OLJEINNTEKTER : I land med store oljeinntekter er myndighetene ikke lenger avhengig av skatteinntekter fra borgerne. Det hemmer utviklingen av demokrati.

Renteniststater

I de statene som begynte å utvinne olje, ble styrkeforholdet mellom stat og samfunn ekstra skjevt. Dette gjaldt særlig Iran, Irak, Libya, Algerie og monarkiene på den arabiske halvøy. Myndighetene i disse landene ble ikke lenger avhengig av skatteinntekter fra borgerne. Land i golfregionen begynte tvert imot å subsidiere borgerne ved å bygge ut omfattende gratis velferdssystemer. I oljemonarkiene på den arabiske halvøy finansieres i dag jevnt over 90 prosent av budsjettene ved eksport av olje.

– Stater hvor mer enn 40 prosent av inntektene i budsjettet stammer fra naturressurser, og hvor en betydelig del av rikdommen redistribueres til befolkningen, kalles gjerne for ”renteniststater”. Men ved å overlate ansvaret for produksjonen til staten, mister folket et av sine viktigste pressmidler i kampen for frihet og demokrati. Dersom du ikke betaler skatt, kan du heller ikke regne med å kunne påvirke det politiske liv, sier Selvik.

– Dette samfunnssystemet har klare likhetstrekk med modellen til Weber, der fyrsten binder underståttene til seg gjennom et omfattende system av privilegier og goder, i stedet for at det er innbyggernes forhold til produksjonsmidlene som bestemmer deres plass på den sosiale rangstigen. Denne form for klientelisme fremstår i dag som den mest grunnleggende mekanismen for opprettholdelse av autoritære regimer i Midtøsten og Nord-Afrika. Demokratiseringsprosessen bremses fordi den enkelte borger har personlige økonomiske incentiver for å unnlate å kritisere regimet, sier Selvik.

Privatisering og økonomisk liberalisering

Siden styrkeforskjellen mellom stat og samfunn har vist seg å være et grunnleggende hinder for demokratisering i Midtøsten, håpet mange at dette ville bedre seg gjennom den privatisering og økonomiske liberalisering som vokste fram i Midtøsten fra 1970-tallet. Dette har ikke vist seg å være tilfelle.

– Etter 30 år med liberalisering i et land som Egypt er betydningen av politiske forbindelser fortsatt stor. For å kjøpe en lukrativ statsbedrift som legges ut for salg, må du helst være i familie med eller ”venn” av den som representerer staten. Så lenge det ikke eksisterer demokratisk kontroll, kan ingen hindre makteliten i å bruke privatisering til å styrke sitt private nettverk, sier Selvik.

Fremover

Dersom oljeprisen synker og inntektene til oljestatene tørker inn, mener han at flere ting kan skje.

– En utvikling er at myndighetene må innføre skattelgging for å finansiere statens utgifter, og dermed blir tvunget til å gi politisk innflytelse til befolkningen i retur. I så fall kan utviklingen gå i en demokratiserende retning. Det andre scenariet er at samfunnet går i oppløsning og det hele ender i kaos og anarki, sier Selvik.

Foreløpig er det ingen utsikter til at oljeinntektene til landene i Midtøsten skal tørke inn med det første.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap, Internasjonal politikk Av Harald Aas
Publisert 1. feb. 2012 11:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere