En følelse av å være til

Lukk øynene, slapp av et øyeblikk og vend oppmerksomheten innover: Hvordan vil du beskrive følelsen av å være til? Selve eksistensfølelsen?

EKSISTENSFØLELSE: En hengekøye er et utmerket sted hvor man kan kjenne på eksistensfølelsen og filosofere over hva det vil si å være til, sier Ellen Krefting. Foto: Ståle Skogstad

I Frankrike på 1700-tallet var man svært opptatt av å utforske denne delen av bevisstheten vår, sier Ellen Krefting som har skrevet doktoravhandling om emnet. I dag har også hjerneforskere begynt å interessere seg for temaet.

Descartes

”Jeg tenker, altså er jeg.” Med denne formuleringen gjorde den franske filosofen Descartes midt på 1600-tallet sin egen selvbevissthet til utgangspunkt for all sikker erkjennelse. Han innledet en moderne tenkemåte, hvor naturvitenskap og det fornuftsmessige rasjonelle sto i sentrum. Følelsene var noe man la lite vekt på. Tror vi.

– Dette er en oppfatning som i større grad skyldes historieskrivningen enn de faktiske forhold, sier Ellen Krefting. Hun har tvert imot funnet at følelsene, også i tiden etter Descarts, var svært viktige i debatten om hva det vil si å være menneske og hva som skaper selvbevisstheten vår. Et begrep som ”eksistensfølelse” kom til å stå sentralt, ikke minst hos rasjonalisten og teologen Nicolas Malebranche. Begrepet spilte en viktig rolle i fransk tenkning utover på 1700-tallet fram til Rousseau. Under doktordisputasen fikk Krefting skryt fordi hun i avhandlingen har påvist en hel tankestrømning som få har undersøkt før henne.

I begynnelsen er følelsen

– Når datidens tenkere filosoferte over grunnlaget for menneskets selvbevissthet, var det ikke Descartes’ klare og tydelige idé om jeget som en tenkende substans som ble fremhevet. Malebranche la større vekt på muligheten for en subjektiv, vag og uklar følelse av det som foregår i øyeblikket, en eksistensfølelse: Jeg opplever her og nå at jeg eksisterer, selv om jeg ikke kan definere dette klart og presist. Følelsenes åpenbaring var viktigere enn tankens klarhet, sier Krefting.

Begrepet eksistensfølelse var både kontroversielt og vanskelig å definere, i og med at det tilhører området mellom kropp og sjel, mellom bevissthet og materie. Eksistensfølelsen blir et slags menneskelig 0-punkt, en type selvbevissthet som er kroppslig forankret. Rousseau klarer i sin tenkning å integrere denne kroppslige fornemmelse av det å eksistere, med eksistensfølelsen som åndelig erfaring.

– Man kan ikke være menneske uten å ha eksistensfølelse. Spørsmålet blir om dyr har denne bevissthetens mest grunnleggende manifestasjon? På 1700-tallet var dette en stor filosofisk diskusjon. Mens dyrene i Descartes tenkning bare var ”levende automater”, var det mange som etter hvert hevdet at dyr umulig kunne reagere slik de gjør uten en viss grad av bevissthet, av eksistensfølelse. Derimot mangler dyrene det neste trinnet, at følelsen av å eksistere vokser til å omfatte fortid og fremtid, og at den blir grunnlag for opplevelsen av personlig identitet, sier Krefting.

Mange tenkere trakk dessuten fram følelsenes betydning for vår evne til å foreta moralske valg og treffe riktige beslutninger, sier Krefting. Hun mener vi finner flere av de samme synspunktene i dag. Diskusjonene som utspant seg på 1700-tallet berører på mange måter selve definisjonen av det å være menneske.

Fornuft og følelser

Noe skarpt skille mellom fornuft og følelser hadde man ikke på 1700-tallet. Det kom først utover på 1800-tallet, da de ulike kunnskapsområdene ble mer spesialiserte. Følelsene ble gradvis psykologenes domene, medisinerne hadde en naturvitenskapelig tilnærming og konsentrerte seg om å forstå menneskekroppen mens filosofene konsentrerte seg om tenkningens og erkjennelsens mulighetsbetingelser og mer eksistensielle problemstillinger. For å si det grovt.

– Dette har ført til at filosofene har vært svært lite opptatt av følelser. Nå begynner imidlertid disse fagdisiplinene å søke sammen igjen, sier Krefting. Dette ser man ikke minst innenfor moderne hjerneforskning som har fattet interesse for følelsene og samtidig trekker veksler på 1700-tallets filosofiske tankegods.

Damasio

Den amerikanske nevrologen og hjerneforskeren Antonio R. Damasio har skrevet flere populærvitenskaplige bøker om temaet, blant annet om emosjonenes betydning for rasjonell atferd og hvordan følelser er grunnleggende for å forklare det menneskelige selvet. I boka ”På leting etter Spinoza” (Pax 2004) skriver han at følelsen av smerte eller glede, med alle mellomliggende følelser, utgjør sinnets grunnfjell. ”Livet er en balansegang på stram line, og de fleste følelsene gjenspeiler kampen for å holde balansen”. Damasio mener altså at følelsene er tilstander som, direkte eller indirekte, er til for å fremme overlevelse. Han mener vi nå er i ferd med å avsløre så mye av følelsenes biologi at det kanskje kan gi oss en endelig forståelse av den menneskelige bevisstheten.

Biologiens makt

– Tenkerne på 1700-tallet ville ikke nødvendigvis ha vært så uenige i betraktningene til Damasio. Dagens nevrobiologer kan på mange måter sies å være siste ledd i en naturalistisk tanketradisjon. Reduksjonister, folk som forsøkte å forklare hele mennesket ut fra fysiologi eller ”kjemiske prosesser”, fantes det også en masse av på 1700-tallet. Det som kanskje er nytt, er den enorme statusen og dominansen som naturvitenskapen har i dag. Også når det gjelder utforskningen av den menneskelige bevisstheten, sier Krefting.

– Er den naturvitenskapelige tilnærmingen i ferd med å gjøre det filosofiske perspektivet overflødig?

– Nei snarere tvert imot. Det er morsomt å se at når en forsker som Damasio skal sette funnene sine inn i et større perspektiv, så trekker han nettopp inn filosofer som Spinosa og Descartes. Men det er avgjørende at ikke naturviterne får fullstendig definisjonsmakt over menneskets bevissthet og følelsesliv. I Frankrike arrangeres det viktige møter mellom filosofer og nevrobiologer der disse spørsmålene settes på dagsorden, sier Ellen Krefting.

René Descartes (1596-1650): Regnes som grunnleggeren av moderne filosofi. Bygde sin kunnskapsteori på tvilen; han kunne tvile på alt, unntatt på at han selv tvilte: Cogito, ergo sum, "Jeg tenker, altså er jeg".

Nicolas Malebranche (1638-1715): Fransk rasjonalist og teolog sterkt påvirket av Descartes. Han fremhevet ikke fornuften, men følelsene som den sterkeste manifestasjon av det å være til.

Jean-Jacques Rousseau (1712-78): Mennesket er av naturen godt og fritt, men er fordervet av sivilisasjon og kultur. Tankene hans hadde stor innflytelse på den franske revolusjonen og på romantikken.

Doktoravhandling: Ellen M. Krefting: I begynnelsen er følelsen. En studie av eksistensfølelsen som grensefigur i fransk tekst og tenkning fra Malebranche til Rousseau. Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo, 2005.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Filosofi, Idehistorie Av Harald Aas
Publisert 1. feb. 2012 11:57
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere