Lukt tenner hannfiskens sexualliv

Luktesansen er viktig for fiskens seksualliv. Paringsklare hunnfisker sender ut kjemiske signaler som informerer hannene når de skal jage bort konkurrentene sine, når de skal beile og når akten kan begynne.

NEI TIL KJØNNSDRIFT: Stine Lastein mener det kan være lurt med kjemisk kastrering av oppdrettsfisk for å høyne kvaliteten på fiskekjøttet. Da må man vite hvilke sanseceller og nervebaner som styrer kjønnsdriften. Foto: Ståle Skogstad.

For at hannfisken skal skjønne det perfekte tidspunktet for å beile og pare seg med gyteklare hunner, er luktesansen langt viktigere enn både syn og hørsel.

– En stor og viktig del av atferden til fisk er direkte styrt av kjemiske forbindelser. Ettersom luktesansen er veldig lik hos alle dyr, kan man lære mye om luktesansen hos mennesker ved å forske på fiskens luktesans, forteller stipendiat Stine Lastein på Institutt for molekylær biovitenskap ved Universitetet i Oslo.

Nå har hun, sammen med professor Kjell Døving og postdoktor El Hassan Hamdani , oppdaget nye hemmeligheter om hvordan den seksuelle luktesansen til fisk fungerer. For å komme i mål har de studert luktesansen til den lille karpefisken karuss.

Forskningsresultatene deres ble i vinter publisert i Chemical Science.

Nanosmå sexsignaler

I fiskens lukteorgan fins tre typer sanseceller. Den ene typen sanseceller oppfatter matlukt. Den andre oppfatter faresignaler, mens den tredje er spesialdesignet til å oppfatte seksuelle invitter.

Det viser seg at hannkarussen klart kan skille mellom fire typer seksuelle luktsignaler fra gyteklare hunner.

Hunnfiskene starter gyteprosessen ved å invitere hannene til en lek, slik at hunnen og den utkårete skal være klar til sluttspillet på samme tid. Det gjør hunnen ved å sende ut fire forskjellige typer kjemiske luktsignaler. Signalene sier noe om hvor lang tid det er igjen til paringen.

Det første luktsignalet hisser hannene opp og gjør dem aggressive. Signalet fører til at hannene gjør hva de kan for å utkonkurrere hverandre. For i kampen om hunnens gunst fins det bare én vinner.

Det neste signalet er beilersignalet og forteller hannen at han kan øke nærkontakten med hunnen. Han viser interesse ved å følge etter og dytte snuten mot henne.

Så kommer et signal om at gytingen er nært forestående. Og i det samme sekund som hunnen gyter rognen sin, sender hun ut det fjerde luktstoffet som fører til at hannen får utløsning. Det er smart, for melken til hannen må komme svært raskt, for at rognen ikke skal bli ødelagt.

Fisken reagerer på utrolig små mengder kjemiske stoffer og tolker den seksuelle invitten selv om det bare fins så lite som en milliarddels konsentrasjon i vannet.

– Konsentrasjonen er så liten at du kunne ha kjent søtsmaken i et vann på størrelse med Sognsvann i Oslo ved å helle ut en kopp sukker i vannet og røre det godt om, forteller Stine Lastein.

Sexlukt i egen nervebane

Fiskens lukteorgan har flere millioner sanseceller. Hver av dem har en mengde reseptorer som kjenner igjen luktstoffene. Reseptorene sitter i de små flimmerhårene som stikker ut fra sansecellen. Det er bare flimmerhårene og reseptorene som er i berøring med vann.

Forskerne har studert funksjonen til sansecellene og hvordan luktinntrykkene blir sendt via en mellomstasjon i hjernen som kalles for luktelappen og videre til de sentrale delene i hjernen.

De tre forskjellige typene sanseceller som fanger opp mat, seksualitet og fare, ser helt forskjellige ut. De følger hver sin nervebane inn til hjernen og passerer atskilte områder i luktelappen.

Forskningsgruppen ved Institutt for molekylær biovitenskap har nå oppdaget hvordan hannfisken klarer å skille klart mellom de ulike seksuelle signalene.

– De fire seksuelle signalene blir sendt gjennom egne nervebaner til hjernen. Det betyr at hver enkelt nervebane bare er formidler av én bestemt type informasjon, sier Kjell Døving.

For å studere hvordan sansecellene formidlet signalene til hjernen, måtte forskerne sette karussen i narkose. Med rennende vann over gjellene, førte de luktstoffer inn i nesen. Så kunne forskerne stikke en elektrode i luktelappen, som bare er noen få kubikkmillimeter stor, og følge med i hvilke nervebaner de ulike signalene ble sendt.

Sexstans i fiskeoppdrett

Stine Lastein mener at den nye kunnskapen kan være nyttig for fiskeoppdrettere. Et av problemene i oppdrettsnæringen er at kjønnsmoden fisk ikke vokser. Kjønnsmoden fisk fører også til at kjøttet blir dårligere. Det hadde derfor vært lurt med kjemisk kastrering.

– Kommersielt er det viktig at fisken spiser. Da må kjønnsdriften skrus av. Når vi vet hvilke sanseceller og nervebaner som styrer den reproduktive atferden, kan man kanskje hindre at fisken blir kjønnsmoden, sier Stine Lastein ved Institutt for molekylær biovitenskap.

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Basale biofag, Molekylærbiologi, Zoologiske og botaniske fag, Marinbiologi Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere