Hoffkunstnere fikk ammehjelp

I renessansen og barokken var det langt flere kvinnelige hoffmalere enn tidligere antatt. De kvinnelige kunstnerne var ikke bare kuriosa. Verken skilsmisse, mange barn eller en mindre begavet kunstnerektemann knuste malerkarrieren deres. Ammehjelp var ikke uvanlig.

IKKE KURIOSA: - De kvinnelige kunstnerne var ikke på hoffene fordi de skulle være til pryd, forteller Kristine Kolrud, som viser frem et mesterverk av den kvinnelige hoffkunstneren Sofonisba Anguissola. Hun malte portrettet av Isabel de Valois, som ble den tredje konen til spanskekongen Felipe II i 1559. Foto: Ståle Skogstad.

Selv om det fins en rekke hypoteser om kvinnelige kunstnere ved de europeiske hoffene i renessansen og barokken, har det skjedd lite forskning på feltet. Riktignok er det velkjent at de europeiske hoffene ville ha italienske malere. Det økte statusen til hoffet. Men tidligere har man antatt at det var få kvinnelige kunstnere ved hoffene, at de var like kuriøse innslag som dverger og at de bare malte kvinnelige høyheter i intime rom.

Nå slår Kristine Kolrud hull på myten. I september disputerer kunsthistorikeren ved Universitetet i Oslo med en doktorgrad om kvinnelige hoffkunstnere fra 1550 til 1650. Hun startet arbeidet med den hypotesen at det fantes få kvinnelige hoffkunstnere. Nå slår hun fast at det fantes langt flere enn tidligere antatt. Mange av dem ble berømte i sin samtid. Og de malte portretter av både kvinner og menn.

– Dette er viktig å vite for å endre forståelsen av kvinnenes plass i kunsthistorien, forteller Kristine Kolrud, som har tatt et dypdykk i de gamle hoffarkivene og fått en større forståelse for hvordan kunsten ble laget. Blant annet stemmer det ikke at kvinnelige hoffkunstnere malte kvinnelige oppdragsgivere i intime rom.

– Det var ikke veldig intimt på hoffene, men mange i rommene samtidig. Prinsene og prinsessene hadde ikke tid til å sitte lenge. Kunstnerne rakk bare å lage skisser. Så ideen om intimitet er en feiloppfatning om hvordan hoffene fungerte.

Finner stadig flere

Kristine Kolrud har funnet navnene til 130 kvinnelige hoffkunstnere fra femtenhundretallet og frem til den franske revolusjonen. De fleste var stort sett anerkjente.

– Jeg ble overrasket over det store antallet og finner stadig nye navn. De talentfulle nådde opp, men bare noen få av dem tjente like bra som anerkjente mannlige kunstnere.

Hoffene hadde et stort behov for portretter. De var datidens fotografier. Portretteringen var dokumentasjon av hoffet og var til dels samlebåndsproduksjon.

– Men det er ikke mulig å se om kunstverkene var malt av en kvinnelig eller mannlig kunstner.

Med amme på jobb

De fleste europeiske hoffene, og dem var det mange av, har hatt kvinnelige kunstnere i produksjonen sin. De kvinnelige hoffkunstnerne var ikke bare unge og ugifte.

– De var ikke på hoffene fordi de skulle være til pryd og skjønnhet. De malte til de stupte. Og de som kom langt i karrieren, hadde sine egne ammer.

Så barn var ingen hindring. En av kunstnerne hadde elleve barn. Likevel hadde hun en utrolig produksjon.

De fleste var gift med andre kunstnere.

– Noen ganger var mennene deres assistenter, kanskje fordi produksjonen hennes gikk best. Og noen fortsatte karrieren, selv om de ble skilt.

Lite adelsblod

Kristine Kolrud påpeker at kunsthistorikere bare har forsket på de store geniene, men at de ikke har sett nærmere på de andre kunstnerne og hvorfor de ble ansatt. Det viser seg at sosiale nettverk og familienettverk var svært viktig for å få innpass i hoffene.

– Tidligere har man antatt at mange kvinnelige hoffkunstnere var hoffdamer. Etter min mening var de fleste vanlige mennesker. Mange kvinnelige hoffkunstnere ble oppdaget fordi de hadde fedre som kunstnere, men noen kom seg frem ene og alene fordi de klarte å bevise hvor dyktige de var.

Trendene spredte seg

I doktoravhandlingen har Kristine Kolrud også studert tre enkeltskjebner med svært forskjellig bakgrunn. Den ene kunstneren var så dyktig at hun ble ansatt som hoffdame ved det spanske hoffet. Den andre malte ved det engelske hoffet. Hun var datteren til en historiemaler. Den tredje kom seg inn som hoffkunstner ved det lille fyrstedømmet Torino selv om hun ikke hadde noen familieforbindelser.

– Hoffkunstnerne levde i en kosmopolitisk verden. Selv om trendene ble spredt fort mellom de ulike hoffene, ser vi både internasjonale og regionale trender, forteller Kristine Kolrud ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk på Universitetet i Oslo.

Emneord: Språk og kultur, Kunsthistorie, Fra renessanse t.o.m. barokk Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:56
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere