Ibsen inspirert av Bibelen og Asbjørnsens eventyr

Neste måned kommer boken som omtaler Ibsens navnevalg i skuespillene Peer Gynt og Brand. Ibsens viktigste navneinspirasjonskilde var Bibelen, sagnene til Asbjørnsen og norrøne stavemåter i samtidsverk.

FANT KILDENE: I Jacob Aalls Snorreoversettelse og den norske bibelutgaven fra 1854 fant vi samsvar med måten Ibsen formulerte seg på, forteller professor Kristoffer Kruken. Foto: Ola Sæther

Professor Kristoffer Kruken ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier har tatt et dypdykk i hvorfor Henrik Ibsen valgte akkurat de navnene han gjorde til personene og stedsnavnene i skuespillene Brand og Peer Gynt .

I regi av prosjektet Henrik Ibsens skrifter blir analysen hans på slutten av året utgitt som en del av et stort kommentarverk om de to skuespillene.

Ibsen hadde et bevisst forhold til navnevalgene sine, men navnegranskingen var møysommelig. Kristoffer Kruken støtte på mange overraskelser underveis.

For å komme i mål måtte navneforskeren klargjøre hva slags status navnene i skuespillene hadde på Ibsens tid og finne de kildene og verkene som Ibsen kjente til og brukte. Dessverre fant Kristoffer Kruken svært få spor i Ibsens brevsamlinger.

– Ibsen var ikke utpreget meddelsom. Han skrev gjerne om økonomi i brevene sine til forleggerne, men ikke om navnevalg og skrivemåte.

Sentrale kilder

Kristoffer Kruken har derimot funnet en rekke verk som var svært sentrale for Ibsens navnevalg. Deriblant den danske bibelen som kom ut i 1819, og den første norske bibelutgaven i 1854.

– Vi vet at Ibsen brukte denne bibelen. Her finner vi samsvar med måten Ibsen formulerte seg på.

To av de viktigste kildene var Jacob Aall s oversettelse av Snorre (1838–39) og det åtte binds store ruvende verket ”Det Norske Folks Historie” (1852–63), skrevet av samtidens fremste historieprofessor, Peter Andreas Munch . For ikke å glemme den danske skjønnlitterære forfatteren Adam Oehlenschläger , som også var opptatt av navn fra den norrøne tiden.

Asbjørnsen

Den største overraskelsen for Kristoffer Kruken var hvor stor betydning Asbjørnsen og Moe hadde for Ibsen. Ibsen leste eventyrene og sagnene deres. Særlig var Asbjørnsen en sentral kilde for hvordan navnene skulle staves.

– Et kroneksempel er Peer Gynt. Her ble Ibsen inspirert av Asbjørnsens sagn om Peer Gynt i Gudbrandsdalen. Det var den gangen Per ble stavet slik som i bibelen, Peder og Petrus. Det var Asbjørnsen som skapte Peer med to e-er. Det fins ingen andre kilder med denne stavemåten. For å sikre lang vokaluttale brukte man den gangen to e-er, slik som at Ser ble stavet Seer. Denne stavemåten var den dominerende frem til 1860-tallet.

Selv om navnet Peer var uvanlig og ikke fikk gjennomslag i ettertid, ligger det likevel på alles lepper. Ifølge en rekke europeiske navnebøker, er Peer den vanlige norske formen.

– Dette overskygger navnehistorien i norsk praksis og viser hvor stort gjennomslag Peer Gynt har hatt.

Norrøn form

Der Ibsen hadde muligheten, valgte han den norrøne formen på navnene fremfor den skrivemåten som var vanlig på hans egen tid. De historiske navnene samsvarer nesten uten unntak med navnestavemåtene til P.A. Munch og Jacob Aall.

Eksempler er de norrøne stavemåtene Ingrid og Ragnhild, som den gang ble stavet som Ingri og Ragnil. Og Solveig ble, avhengig av dialektuttalen, stavet som Solvei, Sølvej og Sølvi.

Taterjenta i skuespillet Brand fikk også et navn fra den norrøne mytologien. Hun ble oppkalt etter jotundatteren Gerd. På Ibsens tid fantes bare navnet Gjerd på Vestlandet.

– Akkurat som taterjenta Gerd var folket på Jotun gard utenfor samfunnet. Det kan ha hatt en betydning. Gerd er en spennende jotunfigur som gir fortellingen et norsk historisk preg.

– Hvorfor valgte ikke Ibsen et typisk taternavn?

– Vi vet lite om navnevalgene til taterne den gangen. Kildene er mangelfulle, men det fins en oversikt som heter fantefortegnelsen.

Eksotisk klang

Ibsen skapte også egne navn, slik som navnet på den arabiske beduinerjenta Anitra.

– Han jobbet med Peer Gynt i Italia og trengte et eksotisk navn utenfor den historiske epoken. Det var da han hørte ordet Anitra, som er det italienske ordet for and. I ettertiden er Anitra blitt et personnavn i Norge, selv om det tok lang tid før navnet slo an.

Heller ikke navnene på trollene var tilfeldig valgt. En av trollfigurene heter Kong Brose. Det uttales Bråse og betyr vindpust i den dialekten i Gudbrandsdalen der Peer Gynt kommer fra.

– Begrepet Brose er perifert i Ibsens forfatterskap og er antageligvis valgt fordi det rimer på Åse.

Tolket stedsnavn

Kristoffer Kruken har også forsket på Ibsens stedsnavn i skuespillene. Han valgte realistiske steder i Gudbrandsdalen med Asbjørnsens skrivemåte. Peer Gynt kom fra gården Hæggstad. Gården fins ikke i Gudbrandsdalen i virkeligheten, men Hæggstad er et vanlig gårdsnavn for store og gamle gårder.

Heller ikke stavemåten til fjelltindene var tilfeldig valgt.

– Den morsomste oppdagelsen er kanskje når Peer Gynt kommer hjem fra den store verden og skal imponere skipperen med sin lokalkunnskap om fjellnavn. Han så ”fjella fra sjøen” og viste til Hardangerjøkulen og Folgefonni.

Det samme skrytet finner man i et stev i Landstads folkeviser fra 1853.

– Det viser at samlingen til Landstad var viktig den gangen. Ibsen må ha lest den og fått inspirasjon, forteller Kristoffer Kruken.

Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:56
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere