USA bruker torturmetoder fra inkvisisjonen

I den amerikanske fangeleiren Guantanamo blir de fengslede utsatt for den vanligste torturmetoden under inkvisisjonen: Fangene dukkes under vann til de er sikre på at de drukner. Inkvisisjonen kalte det potro, mens amerikanerne kaller det waterboarding.

DØMT TIL DØDEN: Mann som skal brennes etter inkvisisjonens dom. Fra førsteutgaven av Dellons Relation de l’Inquisition de Goa, 1687. De dømte ble brakt fram i symbolske klær, der både deres forbrytelser og straff kunne leses ut av tegningene på drakten: Flammer og brennende kvister på den dødsdømte, djevler på trollmannen osv.

Den franske legen Charles Dellons beretning fra et hemmelig fengsel under inkvisisjonen, er gripende lesning. I fire år sitter Dellon i enecelle i den portugisiske kolonien Goa uten å vite hva han er anklaget for.

– Deler av det 330 år gamle vitnesbyrdet fra Goa kunne vært skrevet fra Guantanamo i dag, mener dr. philos. og historiker Gunnar W. Knutsen ved Universitetet i Oslo, som har oversatt teksten til norsk.

Goa og Guantanamo

Gunnar W. Knutsen trekker linjene fra inkvisisjonens bekjempelse av kjetteri til dagens kamp mot terror.

– Etter hvert som jeg jobbet med denne teksten, skjønte jeg at den er viktig og i høyeste grad aktuell: Den amerikanske presidenten innrømte tidligere i høst at CIA driver hemmelige fengsler i utlandet. Det er også kommet fram at en militær kommisjon skal kunne dømme terrormistenkte på bakgrunn av hemmelige bevis framkommet under tvang. Mange av inkvisisjonens metoder blir brukt i dag, øyensynlig fordi de virker, påpeker Knutsen.

Han viser til en manglende innlevelse i menneskers lidelse som kjennetegner de anklagende myndigheter både før og nå.

– Det råder en likegyldighet overfor menneskene man har i sin vold. Det synes jeg preger både det vi i dag får vite om CIAs hemmelige fengsler og behandlingen av fangene i Guantanamo. Denne likegyldigheten er akkurat det som kjennetegner inkvisisjonen. Målet helliger middelet, enten målet er å redde menneskers sjeler og hindre dem i å føre andre i fortapelsen, eller det er å avverge terrrorangrep. Inkvisitorene og CIA bruker metoder som påfører mennesker stor smerte, tilsynelatende uten å bry seg særlig om det.

– Ny dokumentasjon bekrefter at fanger er sluppet fri fra Guantanamo uten å ha blitt anklaget for noe som helst. Jeg mener at deler av Dellons historie kunne ha vært skrevet av en Guantanamo-fange i dag: Også han er brakt til et hemmelig fengsel, også han er sperret inne i lang tid uten å vite hvorfor han er der, også han blir utsatt for brutale avhørsmetoder før han blir dømt. Eller ikke dømt.

– Hvor langt er vi villige til å gå i retning av det onde for å sikre det gode? Det var spørsmålet inkvisitorene burde ha stilt seg. Det er spørsmålet vi bør stille oss i dag.

Marerittet i 1673

I 1673 blir Charles Dellon tatt til fange og kastet i fengsel av inkvisisjonen etter å ha blitt angitt av en sjalu guvernør; han tror kona er forelsket i Dellon. Men hva franskmannen er anklaget for, hvor lenge han skal bli sittende, og hvilken straff han har i vente; om han skal dømmes til døden og brennes på bålet, det aner han ingenting om. I fire år sitter han på cellen sin uten kontakt med verden omkring, bare i selskap med sin egen nagende uvisshet. Og gradvis brytes han ned som menneske. Da han endelig slipper fri, skriver han beretningen om årene i fangenskap: Relation de l’Inquisition de Goa, og får boken utgitt i Leiden i Holland i 1687. Boken forbys av den katolske kirken.

– Dette selvbiografiske anklageskriftet mot Den portugisiske inkvisisjonens tribunal i Goa i India vakte enorm oppsikt i samtidens Europa. Fremdeles preger boken vår moderne oppfatning av Inkvisisjonsdomstolene i Europa og de europeiske koloniene, påpeker Gunnar W. Knutsen. Boken er tidligere oversatt til seks språk og har kommet ut i mange opplag fra 1600-tallet og fram til i dag, men aldri tidligere på et skandinavisk språk.

I høst ga Knutsen ut boken I Inkvisisjonens klør, som inneholder Dellons tekst, samt reisedagboken til den anglikanske presten Dr. Claudius Buchanan, som besøkte Goa i 1808 og konfronterte inkvisitorene med Dellons bok. Knutsen har oversatt og redigert tekstene og skrevet innleding og etterord til boken.

– Dellon bygger opp en historie som inneholder kjærlighet, sjalusi og stor smerte. Han skriver i en personlig jeg-form, og språket føles overraskende moderne. Boken kan leses som en underholdningsroman, og den har da også nådd ut til et stort publikum gjennom mer enn tre hundre år, påpeker Knutsen, som tidligere har skrevet doktoravhandling om Den spanske inkvisisjonen og har publisert bøker og artikler om inkvisisjonsdomstoler på flere språk.

Bryter sammen

Charles Dellon var bare 18 år da han reiste fra Frankrike til India hvor han virket som lege. Han var opplyst, selvstendig og sterk, men 23 år gammel blir han arrestert av inkvisisjonen og blir sittende fire år i hemmelig fengsel. Dellons beretning demonstrerer hvor ødeleggende det er for et menneske å sitte i enecelle uten å vite hva man er anklaget for eller hva som skal til for å slippe fri.

– Et grunnleggende prinsipp for inkvisisjonsdomstolen var hemmelighet. Hvem som var anklaget for hva, ble holdt hemmelig inntil resultatet fra rettssaken ble offentliggjort under inkvisisjonens avstraffelsesseremoni, troshandlingen. Anklagen og mistanken ble fortiet for å få en mest mulig komplett tilståelse, forteller Knutsen.

Synderen skulle sitte alene og i taushet og tenke over hva galt han hadde gjort, slik at han kunne motiveres til en tilståelse.

– Går vi inkvisisjonens kilder etter i sømmene, er det slående hvor mange som tilstår mer enn det de er anklaget for. De knekkes i den grad psykisk at de formelig ber på sine knær: ”Fortell meg hva jeg har gjort galt, så skal jeg tilstå!”. Inkvisitorene ville riktignok ha en tilståelse, men den måtte være sann. Gjennom oppriktig anger og bekjennelse skulle forbrytere og syndere bringes tilbake til kirken.

Et viktig trekk ved inkvisisjonen, er at den ikke skulle påføre mennesker varig, fysisk skade. Riktignok kunne de anklagede henrettes til slutt, men kirken overlot til de verdslige myndigheter å fullbyrde dommen. Derfor får fangene bedre mat enn i vanlige fengsler, og fengslene er renere. Inkvisitorene sørger sågar for legeundersøkelse før tortur, for å forsikre seg om at fangene tåler påkjenningen.

– Det som gjør mest inntrykk, er hvordan den unge mannen bryter sammen av ensomheten og tausheten. Selv om han, som han skriver, får tre gode måltider hver dag og har en romslig celle, blir han drevet til å forsøke å ta sitt eget liv, enda han, som troende katolikk, visste at selvmord ville føre ham i fortapelsen. Dellons historie minner oss om at tortur ikke er nødvendig for å bryte ned et menneskes motstandskraft og langt på vei ødelegge det. Man kan knekke folk svært effektivt i et rent og pent fengsel med god mat, bemerker historikeren.

Inkvisisjonen

• Av lat. inquisitio, undersøkelse

• Romersk-katolsk domstol som skulle oppspore og utrydde kjettere

• De første domstolene ble opprettet 1184

• Størst betydning i Sør-Europa. Spilte en viktig rolle i kampen mot reformasjonen

• Ble avskaffet i Portugal i 1821, i Spania 1834 og i Italia 1859

Emneord: Språk og kultur, Historie, Nyere tids historie (før 1800) Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:54
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere