Kunstskatter smuldrer opp innenfra

Mens selve vikingskipene på Bygdøy har vist seg å være i relativt god stand, står det dårligere til med mange av gjenstandene som ble funnet i Osebergskipet. Både sledene og vognen, noen av Norges mest unike kunstskatter, er i ferd med å smuldre opp innenfra.

RESTAURERING: Egil Mikkelsen studerer restaureringen av en av sledene som ble funnet i Osebergskipet. Foto: Ståle Skogstad

Direktør Egil Mikkelsen ved Vikingskipshuset på Bygdøy ønsker seg et bredt forskningsprosjekt for å finne metoder som kan sikre skattene for fremtidige generasjoner, og eventuelt styrke dem slik at de kan tåle en flytting til et nytt museum i Gamlebyen i Bjørvika. I fjor høst tok han kontakt med Kjemisk institutt ved Universitetet i Oslo for å få råd og høre om kanskje nanoteknologi kunne være til hjelp.

Professor Helmer Fjellvåg ved Senter for materialvitenskap og nanoteknologi tente på ideen. En søknad om forskningsmidler ble utarbeidet i fellesskap og sendt Norges forskningsråd. Svaret var imidlertid oppsiktsvekkende: Prosjektet var for tverrfaglig. Det falt mellom alle stoler i Forskningsrådets programmer.

Paradoks

– Dette er et stort paradoks, sier direktør Egil Mikkelsen og professor Helmer Fjellvåg nærmest i kor. Mens man i festtalene oppmuntrer til tverrfaglig forskning viser det seg at programstrukturen i Norges forskningsråd ikke er innrettet på å støtte slike prosjekter. Forskningsrådet anbefalte at man i stedet burde søke Kulturdepartementet om midler.

Smuldrer opp

Det er 4–5 år siden konservatorene ved Vikingskipshuset på Bygdøy oppdaget at vognen og de fire sledene som ble funnet i Osebergskipet i 1904, er i ferd med å smuldre opp innenfra. For de 435 000 besøkende som var innom museet i 2005 for å ta nasjonalskattene nærmere i øyesyn, ser alt ut til å være i skjønneste orden. Men det er utenpå.

– Selve Osebergskipet er i relativt god stand, selv om det var i over 2000 biter da det ble funnet. Bitene ble konservert med en blanding av kreosot og linolje før de ble skrudd sammen, sier konservator Susan Braovac.

Det er verre med sledene og vognen, som har helt unike utskjæringer. Disse ble også funnet i biter og skrudd sammen etter først å ha blitt konservert med alun.

– Vi fikk nærmest sjokk da vi tok røntgenbilder av gjenstandene og så hvor mye metall de inneholder. Vi ser at messingstiftene flere steder er korrodert i stykker og skruene er i ferd med å miste taket, sier konservator Susan Braovac.

Det viser seg at alunet bare trakk noen millimeter inn i treet. Overflaten er nå blitt hard og sprø, nesten som flatbrød eller knekkebrød. Innenfor er treet i ferd med å bli til pulver, noe som gir dårlig feste for skruene.

Frysetørring

I dag ville man ha konservert gjenstandene ved hjelp av impregnering og frysetørring. De metodene eksisterte ikke da funnet ble sikret for første gang. Nå leter man etter metoder som kan rette opp forfallet. Mikkelsen sier litt på spøk at han ønsker seg et stoff som er sterkt som stål, usynlig som glass og helst ikke veier noen ting!

Interessant utfordring

– Vi synes utfordringen er veldig interessant, sier Helmer Fjellvåg. Nanomiljøet på Blindern har etter hvert hatt mange samtaler med folk fra museet, og har kommet med flere ideer til hvordan problemet kan angripes, alt fra stoffer som kan stabilisere treet som nå smuldrer opp til en sterk supertynn film som kanskje kan legges utenpå gjenstandene.

Men det er mange utfordringer, både kjemiske og kulturhistoriske. Løsningen som velges må også fungere om 100 år. Aller helst skal den også være reversibel, i tilfelle man i fremtiden finner konserveringsmetoder som er enda bedre.

Forståelse

– I Forskningsrådet hadde man stor forståelse for frustrasjonen vår når et slikt prosjekt viste seg å falle mellom alle stoler, sier Fjellvåg.

Mikkelsen synes det er et paradoks at det er så vanskelig å få penger til et forskningsprosjekt for å sikre noen av våre viktigste kunstskatter når man planlegger et nytt museum i Bjørvika til mellom 1,5 og 2 milliarder kroner.

Konservering pågår

På Vikingskipshuset er konservatorene i full gang med å lage bedre understøttinger for sledene slik at belastningen blir mindre. Man er også i ferd med å ansette en kjemiker for å lede arbeidet med å finne nye konserveringsmetoder.

– Men vi er fortsatt avhengige av eksterne forskningsmidler for å kunne gjennomføre et større forskningsprosjekt med deltakere fra mange ulike fagmiljøer, sier direktør Egil Mikkelsen.

Emneord: Teknologi, Nanoteknologi, Språk og kultur, Arkeologi, Nordisk arkeologi Av Harald Aas
Publisert 1. feb. 2012 11:56
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere