Kampen om matpolitikken

Økt frihandel og konkurranse har ført til omveltninger på matfeltet. Mens politikerne tidligere styrte gjennom subsidier og importrestriksjoner, blir mer makt nå forsøkt overført til ekspertene og forbrukerne. Trygghet er blitt et sentralt begrep.

GRENSETRAFIKK: Kristin Asdal har skrevet bok om de senere årenes omveltning på matområdet og trukket linjene tilbake til frihandelsperioden på slutten av 1800-tallet, da husdyreksport til England var en viktig del av norsk landbruk. Bildet er tatt på Nordre Linderud 4H-gård i Oslo. Foto: Ståle Skogstad

I løpet av de siste femten årene har landbruks- og matfeltet blitt radikalt omformet. I 2004 ble Mattilsynet opprettet, vi fikk ny matlov, Vitenskapskomiteen for matsikkerhet ble etablert og Landbruksdepartementet skiftet navn til Landbruks- og matdepartementet.

– Navneskiftet er et resultat av at Landbruksdepartementet, i hvert fall foreløpig, har vunnet den årelange drakampen om hvilket departement som bør ”eie” matpolitikken. Helsedepartementet har ment at matsakene er en helsesak, mens Landbruksdepartementet har argumentert for at den reelle kompetansen på matforvaltningen har ligget til deres departement. Det er derfor ikke tilfeldig at tidligere landbruksministre som Bjarne Håkon Hanssen og Lars Sponheim har profilert seg som glade pølsespisere og elskere av lokale norske gårdsoster. De har begge drevet merkevarebygging på sitt departements vegne, sier forsker Kristin Asdal ved TIK-senteret på Universitetet i Oslo.

Nye roller

Hun har studert de siste årenes omlegging av matpolitikken og Landbruksdepartementets forsøk på å reorientere seg fra å være et landbruksdepartement til å bli et mat- og forbrukerdepartement.

For å unngå uheldige dobbeltroller var det mange som mente matområdet burde legges til et såkalt næringsnøytralt departement som Sosial- og helsedepartementet eller Barne- og forbrukerdepartementet.

– Når Landbruksdepartementet vant kampen, var det blant annet fordi det hadde opparbeidet seg offentlighetens tillit i matsaker, sier Asdal. Veterinærmyndighetene, som inntil nylig har vært en integrert del av Landbruksdepartementet, hadde en stor grad av autonomi og kompetanse, og kloke beslutninger gjorde for eksempel at kugalskapen aldri kom til Norge.

– Det er et slags paradoks at omtrent samtidig som Landbruksdepartementet ble matdepartement, har den ekspertisen som bidro til at dette ble mulig, flyttet ut av departementet, sier Asdal. I dag er tilsynsrollen utskilt fra Landbruksdepartementet og samlet i det nye Mattilsynet. Som matdepartement ble også fokuset forskjøvet fra bøndene til forbrukerne. Til sammen er det snakk om det Asdal velger å kalle en ny matpolitisk struktur.

Ekspertkunnskap og forbrukermakt

– Den tradisjonelle parlamentariske kanalen for politisk innflytelse svekkes til fordel for ekspertkunnskap på den ene siden og økt vekt på forbrukerens valgmuligheter på den andre. I stedet for de tradisjonelle direkte virkemidlene på landbruks- og matområdet settes det i verk en rekke indirekte tiltak, hvor meningen er at vi som forbrukere i større grad skal styre oss selv gjennom å foreta riktige og velinformerte valg i butikkhyllene.

– Dette er en seier for forbrukerinteressene: Vi får flere valgmuligheter og står fritt til å velge fra øverste hylle hele året. Samtidig er ikke disse endringene bare resultat av påtrykk nedenifra. De er like mye et resultat av at politiske myndigheter ikke lenger står fritt til å velge noen annen linje. De er et resultat av nye økonomiske rammebetingelser på mat- og landbruksområdet som, enkelt sagt, erstatter en tidligere proteksjonistisk linje med et frihandelsregime. Det er dette som tvinger fram andre og mer indirekte styringsformer.

Asdal peker på at myndighetene har stor interesse av å skape bevisste forbrukere etter hvert som de har mistet mange av sine tradisjonelle økonomiske og strukturelle virkemidler på matområdet.

– I stedet for bare å være opptatt av hvordan forbrukeren skal få mer makt, burde vi kanskje analysere og diskutere denne forbrukervendingen litt mer kritisk, sier Asdal. Kanskje er vi i ferd med å legge et for stort ansvar på forbrukernes skuldre. Og hva skjer når alle matpolitiske spørsmål blir til forbrukerspørsmål?

Politikkens teknologier

Asdal mener den konfliktlinjen som handler om landbruks- og næringsinteresser kontra forbrukerinteresser, til dels skygger for andre og viktige dimensjoner ved matpolitikken. ¬

  • Det som for meg gjør matpolitikken til et så fascinerende forskningsobjekt, er at den er grenseoverskridende. Det er grunnleggende uklart hvor matpolitikken hører hjemme i det departementale landskapet.

Hun er særskilt opptatt av det hun kaller politikkens teknologier; de strategiene og teknikkene som tas i bruk for å utøve den nye matpolitikken, og som samtidig bidrar til å forme hva som blir våre dagers matsaker.

– E. coli-skandalen var for meg et interessant eksempel på hvordan matsaker er blitt politisk brennbart, samtidig som de likevel i stor grad blir gjort til en teknisk sak, til spørsmål om overvåking, kontrollsystemer og ettersporing.

Frihandel på 1800-tallet

Med våre dagers matskandaler og fokus på sykdommer som smitter fra dyr til menneske, skapes det lett et inntrykk av at dette er noe nytt, at det handler om problemer som er særegne for vår tid. I sin bok ”Grensetrafikk” har Asdal trukket linjer tilbake til en annen frihandelsperiode, nemlig slutten av 1800-tallet, for å vise at det på ingen måte er tilfelle.

– Dette var en periode da kontroverser om handelen med husdyr og problemet med smittsomme dyresykdommer virkelig ble storpolitikk. Ja, i så stor grad at de bidro til å oppløse Norges union med Sverige, sier Asdal. Bakgrunnen var at norske veterinærmyndigheter fikk stengt grensene for import av dyr fra Sverige under henvisning til munn- og klovsyke. Dette var svenske myndigheter svært lite fornøyd med, særlig da det viste seg at tiltaket også kunne knyttes opp til norske handelsinteresser med England.

– Dette er i seg selv en interessant og underspilt del av vår unionshistorie. Samtidig bidrar saken til å få fram et mer generelt poeng, nemlig betydningen av vitenskapelig ekspertise innenfor et frihandelsregime. Der det politiske argumenter ikke gjelder, får vitenskapelig kunnskap og ekspertise en desto mer interessant og viktig rolle. Det gjelder i dag, som den gangen.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Økonomisk historie, Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap, Medisinske fag, Helsefag, Ernæring Av Harald Aas
Publisert 1. feb. 2012 11:56
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere