Finansieringssystemet fremmer mange medforfattere

Finansieringsordningen innen medisinsk og helsefaglig forskning bidrar til at ukulturen med mange medforfattere på vitenskapelige tidsskrifter øker.

I kampen om bevilgninger og stillinger er det ikke bare kvalitet som teller, men også kvantitet, sier Jan Helge Solbakk , professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.

Han mener systemet i dag er slik at alle tjener på å føre opp kollegaer som medforfattere, selv om de egentlig ikke fyller kriteriene. Dette går bra helt til det kommer opp i lyset, slik som i Sudbø-saken, sier Solbakk.

– Jeg har undervist i forskningsetikk i 15 år ved tre medisinske fakulteter, og dette er et betydelig problem, sier Solbakk.

Kjennskapet til reglene er for dårlig, praktiseringen er for dårlig, og det bør også stilles spørsmål ved om man er tjent med at Vancouver-reglene er blitt mindre strenge enn de opprinnelig var, sier han.

For å gjøre det lettere med tverrfaglig publisering, kreves det ikke lengre at alle medforfatterne har deltatt i både planlegging, datainnsamling, analyse og tolkning av data, i tillegg til skriving av artikkelen. At dette ikke er mulig innen de mest tverrfaglige områdene av medisinsk forskning er nok riktig, men det er ikke unnskyldning god nok for at mange forskere i tillegg belønner personer som kun har vært litt inne i prosessen med medforfatterskap, ifølge Solbakk. De hører ifølge Vancouver-reglene inn under rubrikken takksigelser (acknowledgements).

– Mye av problemet med medforfatterskap skyldes nok bevisstløshet. Jeg har stor tro på informasjon og kursing i reglene, og da ikke bare blant doktorgradsstudenter, også veilederne deres trenger regelmessig oppdatering på dette feltet. Nye studenter sosialiseres i dag inn i en kultur som ikke er sunn, sier Solbakk.

Hvis ikke det ryddes opp, frykter han at medisinsk forskning kan komme i vanry og bli beskyldt av andre fagområder for å bruke ufine metoder i kampen om forskningsmidlene.

Vil de nye ”tellekantreglene” bidra til å forsterke denne ukulturen?

– Det vil tiden vise, men jeg tror dessverre at måten som incentivordningen for vitenskapelig publisering er utformet på, snarere vil øke faren for misbruk enn å redusere den, sier Solbakk.

Dette er Vancouver-konvensjonen

Vancouver-reglene er laget av redaktørene i de største medisinske tidsskriftene i verden, for at det skal være noen felles retningslinjer for vitenskapelig publisering. For å stå som medforfatter skal man ha oppfylt minst tre kriterier:

1. Alle skal ha gitt et betydelig faglig bidrag til studien, enten i form av idé og utforming, innsamling av data eller analysering og tolkning av data.

2. Alle skal enten ha vært med på utformingen av hele artikkelen, eller gjennomgått den grundig og kritisk i etterkant.

3. Alle skal godkjenne den endelige versjonen som skal publiseres.

Alle forfatterne skal ha deltatt tilstrekkelig til å kunne stå til ansvar for bestemte deler av manuskriptet. Arbeid med å skaffe finansiell støtte, innsamling av data eller generell veiledning, er alene ikke nok til å rettferdiggjøre medforfatterskap.

Bidragsytere som ikke fyller kriteriene for medforfatterskap, bør føres opp i en egen oversikt over takksigelser (acknowledgments). Eksempler er personer som kun har gitt teknisk bistand, skrivehjelp, eller en avdelingsleder som kun har bidratt med generell støtte.

Grupper av personer som har bidratt, men ikke nok til at det rettferdiggjør medforfatterskap, kan føres opp under overskrifter som ”klinisk assistanse” eller ”deltakere i undersøkelsen”. Deres funksjon eller bidrag bør beskrives – for eksempel som: ”fungert som vitenskapelig rådgiver”, ”gjennomgang av forskningsdesign”, ”datainnsamling” eller ”organisert og tatt hånd om pasientene i undersøkelsen”.

Emneord: Medisinske fag Av Harald Aas
Publisert 1. feb. 2012 11:57
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere