Ingen fred uten menneskerettigheter

– Fred er ikke bare et spørsmål om enighet mellom stridende parter. Den må også ha mekanismer som sikrer respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Det sier Midtøsten-ekspert Nils A. Butenschøn om hvorfor Oslo-avtalen ikke førte til fred mellom israelere og palestinere.

KONTROLLPOST: Kvinner står i kø ved en israelsk kontrollpost på Vestbredden. Foto: Mashsom Watch.

Mashsom Watch er er en menneskerettsorganisasjon bestående av frivillige israelske kvinner som overvåker israelske kontrollposter på Vestbredden. Kvinnene lager rapporter om overgrep som de blir vitne til.

Les mer om organisasjonen:
www.machsomwatch.org

Fredsoppgjøret etter første verdenskrig ga startsignalet til Israel/Palestina-konflikten slik vi kjenner den i dag. Rammene som ble lagt av seierherrene, skapte stor uklarhet om retten til landet, en uklarhet som fortsatt preger den internasjonale debatten om en varig fredsløsning.

– Konflikten egner seg godt til å belyse de problematiske sidene ved prinsippet om nasjonal selvbestemmelse slik det anvendes internasjonalt, synes Butenschøn, som er statsviter og forsker ved Norsk senter for menneskerettigheter i Oslo (SMR).

Sammen med filosofiprofessor Andreas Føllesdal har han ledet forskningsprosjektet Accomodating Difference (Å tilpasse ulikhet), som er et samarbeid mellom SMR og Christian Michelsens institutt i Bergen og finansiert av Forskningsrådet. Formålet har vært å drøfte hvilke forutsetninger som må være til stede for å bygge stabile politiske samfunn i stater som er etnisk delt, eller splittet på annen måte. Hovedresultatet fra prosjektet er nylig publisert i et spesialnummer av International Journal of Minority and Group Rights.

The original sin

I Balfour-erklæringen av 1917 lovte den britiske regjeringen å støtte opprettelsen av et ”jødisk nasjonalhjem” i Palestina. I 1922 ble så Palestina definert som et eget statsterritorium av Folkeforbundet og det formelle ansvaret overlatt til mandatmakten Storbritannia.

– Folkeforbundspakten bestemte at mandatområdene var egne nasjoner med rett til uavhengighet. Men i Palestina-mandatet ble også Balfour-erklæringen med løftet om et jødisk nasjonalhjem tatt inn, og uklarheten om retten til landet ble dermed bygd inn i det folkerettslige dokumentet. Siden har det vært en konflikt om retten til nasjonal selvbestemmelse i Palestina, hvor begge parter har kunnet påberope seg internasjonale avtaler. Mandatordningen for Palestina representerer på mange måter the original sin i konflikten, og gir det internasjonale samfunnet et stort ansvar for hva som siden har skjedd, mener Butenschøn.

SPERRING : Den frie ferdselen for palestinerne er sterkt begrenset. Foto: Maschom Watch

Hvem skal ha rettigheter?

Det mest fundamentale spørsmålet når man skal bygge demokratiske institusjoner er hvem som utgjør den legitime befolkningen som skal ha fulle rettigheter innenfor disse institusjonene. Dernest oppstår spørsmål om hvordan makten eventuelt kan deles mellom grupper innenfor befolkningen. Ett alternativ kan være å dele territoriet i to eller flere stater dersom gruppene ikke kan enes om en felles ramme for statsmakt. Men det forutsetter at alle og enhver innenfor territoriet er likeverdige og har like rettigheter.

– Her er vi ved grunnproblemet i tilfellet Israel/Palestina, slik jeg ser det. Verdenssamfunnet har helt siden Balfour-erklæringen forsøkt å tvinge palestinerne til å godta at deler av landet deres skulle reserveres for nye bosettere, og fra 1947 en egen jødisk stat, sier Butenschøn.

– Hva taler for en fredsløsning i dag?

– Først og fremst de høye kostnadene som Israel har ved å opprettholde okkupasjonen av de palestinske områdene. Dette taler for en tilbaketrekking og en fredsløsning med en levedyktig palestinsk stat ved siden av Israel. Dernest kommer den demografiske utviklingen og palestinernes vilje til ikke å gi seg. For første gang på lang tid er det nå flere arabere enn jøder mellom Middelhavet og Jordanelven. Israelerne kan heller ikke i det lange løp basere seg på at USA sikrer Israel nødvendig militær, økonomisk og politisk støtte, samt immunitet mot sanksjoner for brudd på humanitærretten og menneskerettighetene.

SIKKERHET KOSTER : Jo større sikkerhet Israel prøver å skaffe seg ved for eksempel militære aksjoner og bygging av murer, jo større blir hatet og motstanden rundt dem, ifølge Butenschøn. Foto: Maschom Watch

Sikkerhetsdilemmaet

Det som særlig taler mot fred, er det Butenschøn kaller det israelske kontrollsystemet.

– Det er svært vanskelig for israelerne å tenke seg at de skal gi slipp på den fullstendig dominerende militære og økonomiske makten i området, og den retten de mener de har til ensidig å fastsette sikkerhetspremissene for en fredsløsning. Dette er en rett de påberoper seg fordi Israel er den eneste jødiske stat i verden. Men jo større sikkerhet Israel prøver å skaffe seg ved for eksempel militære aksjoner og bygging av murer, jo større blir hatet og motstanden rundt dem. Dette gjør at behovet for sikkerhet blir ytterligere forsterket.

– Er det noen mulighet for fred så lenge Hamas sitter med regjeringsmakten? De anerkjenner jo ikke staten Israel.

– 11. mai 2006 presenterte representanter for Hamas og al-Fatah-lederen Marwan Barghouti, som alle sitter i israelske fengsler, en plattform for en samlingsregjering. Den ble senere godtatt av både den palestinske presidenten Mahmoud Abbas og den Hamas-dominerte regjeringen. Plattformen innebærer en de facto anerkjennelse av staten Israels rett til å eksistere innenfor grensene fra 1967 og er slik sett en viktig prinsipiell innrømmelse fra Hamas sin side. Det internasjonale samfunnet burde på dette grunnlaget ikke ha problemer med å ha kontakt med Hamas-regjeringen, svarer Butenschøn.

Oslo-avtalen sikret ikke menneskerettighetene

– Er det en intern spenning mellom menneskerettigheter og fred i Israel/Palestina-spørsmålet?

– Ja, åpenbart. Oslo-avtalen fra 1993 er det klareste eksempelet. Avtalen ble mulig fordi man unnlot å ta opp grunnleggende rettighetsspørsmål, og fordi Israel som den dominerende part fikk gjennom sine viktigste sikkerhetskrav. Min hovedpåstand er at Oslo-avtalen ikke førte til fred, fordi det ikke fantes mekanismer for å sikre den palestinske sivilbefolkningens grunnleggende rettigheter og sikkerhet mot overgrep fra okkupasjonsmakten.

Dette la grunnlaget for ny motstand og nytt opprør. Men dersom slike garantier hadde vært bygd inn i avtalen, er det lite trolig at Israel ville ha godtatt den, hevder Butenschøn.

– Erfaringene med Oslo-prosessen burde gi oss en kraftig advarsel: Fred er ikke bare et spørsmål om enighet mellom de stridende partene, den må også være bærekraftig. Den må ha mekanismer som sikrer respekt for grunnleggende menneskerettigheter.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Juridiske fag, Folkerett, Statsvitenskap, Internasjonal politikk Av Lars Hoff
Publisert 1. feb. 2012 11:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere