Mislykket miljøarbeid

Et funksjonelt hykleri. Slik beskriver Anne Bregnballe spriket mellom myndighetenes retorikk og faktiske satsing i arbeidet for en bærekraftig utvikling. Sluttdokumentet etter toppmøtet i Rio i 1992 la opp til grunnleggende samfunnsendringer, men resultatet ble fokus på søppelsortering og skifte til sparelyspærer.

INGEN DIALOG: – Prosjektet ble en énveis informasjon fra kommunen til husholdningene om sortering av søppel og skifte til sparelyspærer, sier Anne Brengballe. Foto: Ida Hjerkinn

Anne Bregnballe forsvarte i oktober sin doktoravhandling ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo. Oppgaven hennes er en bitende kritikk av myndighetenes oppfølging av FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992, det såkalte Lokal Agenda 21-arbeidet. I avhandlingen har hun studert miljøarbeidet i en kommune i forbindelse med pilotprosjektet ”Bærekraftige lokalsamfunn”.

Mens de offisielle evalueringene konkluderte med at prosjektet var vellykket og at målene ble nådd, mener Bregnballe at miljøprosjektet nærmest var totalt mislykket og kanskje til og med gjorde mer skade enn gagn.

Hun mener spriket mellom myndighetenes tale om bærekraftig utvikling og de faktiske satsingene, godt beskrives gjennom N. Brunssons teori om et organisert funksjonelt hykleri.

– Miljøprosjektet, slik det ble gjennomført i kommunene, var i liten grad innrettet mot å gjennomføre de vidtrekkende vyene fra FN-konferansen i Rio. Det ga imidlertid et inntrykk av at myndighetene tok dette på alvor. Slik sett var det viktig for å gi myndighetene legitimitet i miljøarbeidet, mener Bregnballe.

– Mange av deltakerne gjennomskuet dette. De mistet troen på at myndighetene hadde evne og vilje til å gjøre noe med problemene, og forlot prosjektet underveis, sier hun.

Ideelle målsettinger

Lokal Agenda 21-arbeidet ble koordinert av SFT og Miljøverndepartementet. Målsettingen var å etablere dialog mellom befolkningen og offentlige myndigheter om miljø- og utviklingsproblematikk.

– Prosjektet skulle føre til konkrete handlinger i bærekraftig retning. Samtidig skulle det ha et globalt perspektiv, der også hensynet til kommende generasjoner og til den fattige delen av verden skulle være med, sier Bregnballe.

Lite rom for diskusjon

Mange familier meldte seg til prosjektet med stor idealisme og interesse for de globale perspektivene som ble trukket opp i målsettingen. Ikke minst var de opptatte av den globale fordelingsproblematikken og av forbrukersamfunnets negative konsekvenser. Etter hvert opplevde de imidlertid at det var lite rom for å diskutere grunnleggende skjevheter i samfunnet.

– Prosjektet utviklet seg til å bli en énveis informasjon fra kommunen til husholdningene om sortering av søppel og skifte til sparelyspærer. Det bar mer og mer preg av at prosjektlederne hadde løsningene, og at husholdningene skulle sette dem ut i praksis. Idealene om demokratisk deltakelse ble til ekspertstyrt opplysning og styring. Dette gjorde at mange av deltakerne etter hvert mistet interessen for prosjektet, sier Bregnballe.

Hennes konklusjon om at prosjektet gjennomgående var mislykket, baserer seg på observasjon fra prosjektets møter, skriftlig informasjon og samtaler med familiene som deltok. Dette i motsetning til de offisielle evalueringene, som i hovedsak baserte seg på informasjon fra prosjektledelsen.

– I den grad prosjektledelsen innrømmet at prosjektet ikke helt hadde blitt som forventet, var det stort sett husholdningene som fikk skylden. De var "late" eller uinteresserte. Det var lite fokus på hvorfor det var slik, sier Bregnballe.

Agoragurk kommune

I avhandlingen har hun kalt kommunen som hun studerte, for Agoragurk, selv om det fremgår at feltarbeidet foregikk i Fredrikstad. Bregnballe ønsker med det litt underlige navnet å signalisere at konklusjonene hennes langt på vei er universelle og ikke knyttet verken til denne bestemte kommunen eller til prosjektlederne, som hun for øvrig mener var svært dyktige og entusiastiske.

– Problemene ligger på et helt annet og mer grunnleggende plan. Dette har noe å gjøre med hvordan den grunnleggende rasjonaliteten i samfunnet fungerer. Miljøproblemene kan ikke løses på et individuelt plan i husholdningene dersom ikke denne tankegangen også gjennomsyrer mer strategiske politiske beslutninger. For å si det slik: Det hjelper lite at familiene sorterer søppel dersom søppelbilen til sist blander søpla når de henter den, sier Bregnballe.

Økt forbruk

Hun mener den dominerende velferdsstatstenkningen, slik den har eksistert i etterkrigstiden, med fokus på vekst og materiell velstand, nå går i tospann med en nyliberalistisk tenkning.

– Dominerende samfunnsinstitusjoner er gjennomsyret av tankegangen om økt forbruk og økonomisk vekst. Befolkningen betraktes og behandles som selvopptatte konsumenter, relevant kunnskap er det ekspertene som har, og normative dialoger om politiske prioriteringer etterspørres ikke, sier Bregnballe. – Disse tankemønstrene, som også preger deltakende forskningsmiljøer, er man i liten grad villig til å diskutere, sier hun. Analyser hun har gjort av relevante forskningsprogrammer og av miljøpolitikken fra 1995 og fram til i dag, styrker denne konklusjonen.

Hun er svært overrasket over at hennes konklusjoner, som er de eneste som bygger på familienes opplevelser av prosjektet, ikke ble tatt til følge i videreføringen av arbeidet for en bærekraftig utvikling, og i forskningen omkring dette temaet.

FAKTA

Agenda 21 eller "Dagsorden for det 21. århundret" var et av sluttdokumentene fra FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro 1992. Lokal Agenda 21-arbeid ble satt i gang i alle norske kommuner.

Pilotprosjektet ”Bærekraftige lokalsamfunn” ble først satt i gang i sju kommuner. Bregnballe fulgte deltakelsen til ni familier i delprosjektet ”Grønne familier” fra 1996 til 1999.

Emneord: Samfunnsvitenskap Av Harald Aas
Publisert 1. feb. 2012 11:57
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere