Mose kan fortrenge granskogen

Mildt og fuktig høstklima fører til mer mose i skogbunnen. Det kan skade tilveksten av nye grantrær og føre til betydelige økonomiske tap for skogbruket.

MOSEN SPRER SEG: Professor Rune Økland forteller at den generelle mosedekningen i landet har økt fra 47 til 59 prosent på femten år. Foto: Ståle Skogstad

Det mildere og fuktigere høstklimaet har de siste femten årene ført til mer mose over store deler av Norge. Nå frykter universitetets eneste moseekspert, professor Rune Økland ved Naturhistorisk museum på Universitetet i Oslo, at moseutbredelsen kan gå ut over tilveksten av nye trær og føre til betydelige tap for skogbruket.

Forklaringen hans er at når frøene fra trærne lander i en mosematte, vil frøplanten som oftest dø før den rekker å komme ned i fuktig jord.

– I skog med tett mosematte vil den naturlige skogforyngelsen være dårligere enn på bar mark. Det betyr derfor færre steder der gran kan forynge seg på naturlig måte, noe som kan få store økonomiske konsekvenser for skogbruket, sier Rune Økland.

Sammen med moseforskere fra tre andre norske forskningsinstitusjoner, har han studert hvordan mose har spredt seg på skogbunnen de siste femten årene.

Fordobling

Resultatene til Rune Økland viser store endringer. Den generelle mosedekningen har økt fra 47 til 59 prosent på femten år.

For etasjemosen, som er en av Norges vanligste moser, har økningen vært enda mer markant. Dekningen er de siste femten årene fordoblet fra ni til atten prosent.

– Denne økningen har en klar sammenheng med klimaendringene, forteller Rune Økland.

Registreringene viser også at tettheten i antall etasjemoseskudd har økt til over det tredobbelte.

Omfattende tellinger

De siste femten årene har moseforskerne hver eneste høst dratt på feltarbeid og registrert moseveksten i sju avsidesliggende og folketomme skogsområder fra Vennesla i sør til Mo i Rana i nord. Der har de ned til minste detalj analysert all mosevekst i tusen ruter på en kvadratmeter hvert femte år. Arbeidet har vært møysommelig, ikke bare fordi det fins så mange som 1100 forskjellige mosearter i Norge, men også fordi de minste mosene, som kalles for levermoser, kan være ørsmå. De minste er bare fem millimeter høye og en halv millimeter brede.

Når mose vokser, gror det frem en rekke enkeltskudd. For å forstå hvordan mosen vokser, har Rune Økland studert skjebnen til enkeltskuddene. De siste femten årene har han ringmerket ikke mindre enn 52431 skudd på etasjemose.

Rune Økland fant opp en helt ny og spesiell ringmerkingsmetode som ikke skulle skade mosen. Med inspirasjon fra sin den gang treårige datter, som var lidenskapelig opptatt av perler i barnehagen, kom botanikkprofessoren på ideen å skjære opp fargerike perler i tynne ringer.

– Perleringene gjør det mulig å merke mosematter uten verken å ødelegge mosen eller tiltrekke fugler og gnagere. For poenget er at ringene ikke må påvirke mosens vekst og skjebne.

Selv om forskningsfeltene er uberørt av menneskeaktivitet, har det likevel skjedd hærverk en rekke ganger. Elgen er en vanlig synder, men smågnagere er heller ikke uskyldige. De lager åpning i mosedekket og deler mosen opp i småbiter, noe som kan føre til en vanvittig mosespiring fra fragmentene året etter. Men dette er en del av de naturlige endringene.

Mysterium

Ett av de store mysteriene til Rune Økland er hvordan etasjemosen formerer seg. Det er greit nok at hver liten bit av mosen kan bli spiren til en ny plante. Men mosen kan ved kjønnet formering også lage tusenvis av mikroskopiske sporer. Overraskende nok har Rune Økland aldri sett en eneste etasjemose spire fra en spore, selv om han tre uker hvert eneste år i femten år intensivt har studert etasjemoser fra morgen til kveld. Han mener det likevel må være en logisk årsak til at mosen bruker krefter på den kjønnete formeringen.

– Sannsynligvis trengs sporene for å spre etasjemosen etter istid, brann og store katastrofer.

Infrarøde varmeovner

Nå har Rune Økland sammen med norske og internasjonale moseforskere søkt om penger til et eksperiment for å studere hvordan skogbunnen og moseutbredelsen endrer seg under global oppvarming.

– Vi ønsker å varme opp skogbunnen med infrarøde varmeovner for å etterligne global oppvarming. Først da vil vi kunne beregne hvilke økonomiske konsekvenser den økte moseveksten kan få for norsk skogbruk, forklarer botanikkprofessor Rune Økland ved Naturhistorisk museum.

Moser har ikke røtter. De lever av næringsstoffer fra nedbør og fra vannet som fordamper fra jorda. Kommer godværet, vil fordampingen fra skogbunnen bare være til hjelp i noen få dager. Så blir mosen tørr og slutter å vokse. Etter en tørkeperiode trenger mosen noe tid på å hente seg inn igjen. Mose vokser derfor lite om sommeren og er avhengig av det rette klimaet om høsten. Mosen trives derfor aller best hvis høsten blir lang og fuktig.

Når granfrø spirer kommet det ut en liten stengel med frøblad og en liten rot som prøver å søke ned til bakken. Ettersom det er lite næring i frøet, er granspiren avhengig av at roten raskt når ned til bakken for å hente næring og fuktighet. De fleste granspirene dør før de får sjansen til å slå skikkelig rot. Dødeligheten for frø er derfor mye høyere i mosematter enn i naken jord.

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Zoologiske og botaniske fag, Systematisk botanikk, Økologi Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere