Wienerklassisismen fratas berømt operakomponist

Den klassisistiske tolkningen av den store tyske operakomponisten Gluck er feil. Det viser seg at Gluck har langt mer til felles med Rousseaus musikkteorier enn med wienerklassisismen.

FEILTOLKNING: Jørgen Langdalen ved Institutt for musikkvitenskap mener feiltolkningen av Gluck kan spores tilbake til de tyske tungvekterne Winckelmann og Schiller. Foto: Ståle Skogstad

I to hundre år har musikkhistorikere tatt det som en selvfølgelig sannhet at den store tyske operakomponisten Christoph Willibald Gluck (1714–1787) introduserte nyklassisismen i operaen.

Nå hevder Jørgen Langdalen ved Institutt for musikkvitenskap i doktoravhandlingen sin at den klassisistiske tolkningen av Glucks berømte arier er feil. Langdalen mener Gluck har langt mer til felles med Rousseaus musikktenkning enn med wienerklassisismen, selv om Gluck komponerte noen av sine mest berømte operaer nettopp i Wien.

Hele problemstillingen til Jørgen Langdalen startet med hvorfor ariene til de tragiske heltene og heltinnene i Glucks operaer virker så sterkt når de er skrevet i en så enkel og ukunstlet stil.

Reformerte operaen

Gluck var en stor reformator som befridde operaen fra barokkstilen. Gluck gjorde slutt på overdrivelsene, koloraturene, det oppblåste og den overdekorerte sangstilen og beholdt bare det essensielle i musikken.

– Det stemmer at Gluck gjorde operaen enklere, men standardtolkningen har hele tiden vært at Glucks operaer var forløperen til wienerklassisismen. Forklaringen er at den tyske klassisismen i overveiende grad har vært fortolkningsrammen rundt operaene til Gluck. I klassisismen er form og skjønnhet nøkkelbegreper. Stikkord er det enkle og det opphøyde. Fortolkningen har ført til at Gluck er blitt oppfattet som en stiv og høystemt operakomponist. Det yter ikke full rettferdighet til dramaene hans. Den klassiske tolkningen stemmer heller ikke med datidens bilde av Gluck. Den gangen ble operaene hans oppfattet som skånselsløse og realistiske dramaer. Jeg har derfor forsøkt å løsne Gluck fra nyklassisismens jerngrep, forklarer Jørgen Langdalen.

I mange år var Gluck en anonym barokk-komponist som skrev standard barokkoperaer som dusinvare. I femtiårsalderen havnet han i Wien. Der ble han nytenker og reformerte den italienske operaen. Det var den gangen Wien var datidens høyborg for italienske operaer. Som sekstiåring fikk Gluck innpass ved operaen i Paris og reformerte den franske operaen.

– På syttenhundretallet stod den italienske og franske operaen mot hverandre som to hovedalternativer. Det var uvanlig at en og samme komponist kunne ta det beste fra begge sjangrene og smelte det sammen til en ny operastil.

Rousseau-beundring

Mens det franske publikum var begeistret, ble Gluck sterkt kritisert av de klassisistiske kritikerne. De betegnet Glucks musikk som hårreisende og fornærmende og som et brudd på den gode smak. Mange andre blandet seg også inn i operadebatten. En av dem var filosofen Rousseau. Han var en stor autoritet i fransk operadebatt og skrev mange verker om opera og musikk. Utgangspunktet hans var at følelser var langt viktigere enn fornuft i menneskets natur.

– Rousseau ble begeistret for Gluck, fordi musikken hans ga et realistisk inntrykk av den menneskelige lidenskapen. Det viktigste essayet til Rousseau er essayet om språkenes opprinnelse. Essayet kan bidra til å forstå Gluck. Språkteorien hans var at mennesket var syngende vesener. Han mente at sangen ligger så dypt i mennesket at mennesket lærte å synge før det snakket. Jo enklere og mer ukunstlet, desto mer mente Rousseau at musikken lignet på menneskets naturtilstand.

Tyskerne vant

Jørgen Langdalen har derfor stilt seg spørsmålet om hvorfor Gluck de siste to hundre årene er blitt tolket som en del av en klassisistisk bevegelse og ikke i lys av operadebattene i Paris.

– Den musikkhistoriske forskningen om Gluck har vært dominert av tyske historikere. Det har ført til litt for mye av den tyske klassisismetolkningen. Musikkhistorikerne har derfor ikke hatt for øye den virkelige sammenhengen som verkene ble til i, påpeker Jørgen Langdalen, som er en av de første som har forsøkt å utforske en alternativ bakgrunn for Gluck som ikke er bygd på den tyske klassisismens idealer.

Jørgen Langdalen mener feiltolkningen kan spores tilbake til de tyske klassiske tungvekterne Johann Joachim Winckelmann og Friedrich von Schiller . Winckelmann var grunnleggeren av den tyske klassisismen, mens Schiller videreførte tradisjonen hans.

– Winckelmann og Schiller grunnla en sterk åndsretning i Tyskland og Europa. Gluck ble sugd opp og tolket i lys av denne åndsretningen. Denne åndsretningen fikk mye å si for musikkforståelsen og den klassiske musikkulturen på 1800-tallet, selv om Winckelmann og Schiller skrev lite om musikk. Den klassisistiske fortolkningen er ikke uten relevans, men det viktigste med Gluck ligger et annet sted, slik som i Paris.

Jørgen Langdalen ved Institutt for musikkvitenskap på Universitetet i Oslo mener derfor det er viktig å studere den franske operadebatten og Rousseaus teorier for å kunne tolke den store operakomponisten Gluck.

Christoph Willibald Gluck (1714–1787)

Tysk operakomponist

I mange år komponerte han italienske barokkoperaer som dusinvare

I femtiårsalderen reformerte han den italienske operaen i Wien

Orfeo ed Euridice (1762)

Alceste (1767)

I sekstiårsalderen reformerte han den franske operaen i Paris

Iphigénie en Aulide (1774)

Iphigénie en Tauride (1779)

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Musikkvitenskap Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere