Forlagene melker universitetene

Samfunnet finansierer forskning, men resultatene blir gitt bort til store kommersielle forlag, som tjener fett på å selge dem tilbake til forskersamfunnet. Universitetet i Oslo (UiO) bruker nå 36 millioner kroner per år på å kjøpe elektronisk tilgang til internasjonale tidsskrifter. Stadig flere forskere boikotter nå de store forlagene, og publiserer i tidsskrifter som er gratis tilgjengelige.

HØYE PRISER: Det er bibliotekene som først og fremst får merke at forlagene utnytter sin markedsmakt, sier Jan Erik Røed. Foto: Ståle Skogstad

Vitenskapelige tidsskrifter er viktige for å kvalitetssikre og arkivere forskningsresultater. Men mange reagerer sterkt på at kommersielle gigantforlag som Elsevier, Springer og Blackwell tar seg stadig bedre betalt for jobben. Samtidig som forskere over hele verden slåss for å publisere i de mest innflytelsesrike tidsskriftene, skrur forlagene prisene i været og utnytter sin markedsmakt. De siste 30 årene har prisene på vitenskapelige tidsskrifter utgitt av kommersielle forlag økt to til tre ganger mer enn inflasjonen.

36 millioner kroner

Tidligere leder for Universitetsbiblioteket i Oslo Jan Erik Røed har følt forlagenes råkjør. Av et budsjett på omkring 50 millioner kroner bruker biblioteket vel 36 millioner kroner til elektroniske tidsskrifter.

– Selv om alle universitetene i Norge står sammen når vi forhandler med de store forlagene i et forsøk på å presse prisene, blir det likevel fryktelig dyrt. Forlagene samler alle vitenskapelige tidsskrifter i en pakke og forlanger at man kjøper tilgang til alt eller ingen ting. Den siste avtalen vi har inngått med Elsevier koster UiO syv millioner kroner per år, pluss en årlig prisøkning på en halv million, sier Røed.

Det betyr at forlagsgiganten Elsevier, med mer enn 2000 vitenskapelige tidsskrifter i sin portefølje, i gjennomsnitt tar vel 35 000 kroner per tidsskrift for at universitetsansatte skal få elektronisk tilgang.

– De høyskolene som bare er interessert i noen få typer tidsskrifter, får ingen tilgang, fordi det blir for dyrt å kjøpe hele pakken, sier Røed. Dette gjelder også utviklingsland, som dermed ikke får tilgang til den siste forskningen.

EU-kommisjonen

EU-kommisjonen er også kritisk og mener det er dårlig butikk for samfunnet at kommersielle aktører reduserer spredningen av den forskningen som fellesskapet har betalt for. En EU-rapport fra 2006 konkluderer med at de store kommersielle forlagene melker markedet, med priser som ligger tre ganger høyere enn for tilsvarende ikkekommersielle vitenskapelige tidsskrifter. Markedet for vitenskapelig publisering i OECD anslås i rapporten til en verdi på mellom 7 og 11 milliarder dollar i 2001.

Tidsskrifter som er mye sitert (høy impaktfaktor) er gjennomgående dyrere enn ikke like betydningsfulle tidsskrifter. Dette er også et tegn på at forlagene utnytter markedsposisjonen sin.

Praksisen har ført til en voksende internasjonal protestbevegelse. Det såkalte Budapest-initiativet og Berlin-deklarasjonen (2003) arbeider for gratis elektronisk tilgang til all forskning i vitenskapelige tidsskrifter, såkalt open access.

Protest

– Dette handler om demokratisk tilgang til kunnskap som det offentlige har betalt for, sier forsker Jørn Hurum på Naturhistorisk museum i Oslo. Han publiserer bare i tidsskrifter med open access, selv om disse ofte er mindre kjent og har lavere status.

– Jeg blir forbannet når vi får betalt av skattebetalernes penger for å forske, men må si fra oss alle rettighetene til både tekst og bilde for å få artikkelen på trykk. Og så skal forlaget attpåtil ha tre til fem hundre kroner for at andre forskere skal kunne lese artikkelen på nettet, sier en opprørt Jørn Hurum.

Stipendiat Charlotte Sletten Bjorå, også hun ved Naturhistorisk museum, er enig med Hurum. Hvis hun skulle publisere sine artikler om Aloe-planter i kommersielle tidsskrifter med høy impaktfaktor, ville hennes afrikanske kolleger ofte ikke ha råd til å lese artiklene.

Universitetet i Bergen (UiB) er det eneste universitetet i Norge som har skrevet under Berlin-deklarasjonen. Rektor Geir Ellingsrud ved Universitetet i Oslo sier han er svært positiv til prinsippet om open access, og vil forberede en prosess med tanke på å gjøre det samme. Han synes prispolitikken til de store forlagene er høyst problematisk.

Ikkekommersielle tidsskrifter med open access finansieres ofte ved at forfatterne betaler en litt høyere sum for å publisere, samt at driften får støtte fra offentlige institusjoner. I dag eksisterer det vel 700 slike tidsskrifter tilgjengelig via Internett.

Trusselen om boikott fra deler av forskersamfunnet har gjort at store forlag som Elsevier, Blackwell og Springer også tilbyr open access-løsninger. Vel å merke dersom forskeren betaler en engangssum på mellom 20 og 30 000 kroner per artikkel. Mange forskere mener dette er en ublu pris.

Egne arkiver

Rune Nilsen, professor i internasjonal helse ved UiB, er en ivrig forkjemper for open access.

– Undersøkelser viser at publisering i tidsskrifter som har fri tilgang, gir raskere synlighet og øker siteringene. Selvarkivering i egne elektroniske arkiv er også viktig for å gi allmennheten tilgang til forskningsartikler. Mens forlagene tidligere krevde opphavsrettighetene til det stoffet de publiserte, er man de senere årene blitt tvunget til en mer fleksibel holdning, sier han.

– I dag vil det i mer enn 95 prosent av tilfellene være mulig for forskeren å publisere resultatene også på sine egne eller institusjonens hjemmesider. Men da må forskeren ofte aktivt kreve å få beholde opphavsrettighetene. Slik åpen publisering øker siteringen med opptil 5–9 ganger i forhold til om man må betale for å laste ned artikkelen. Problemet er å få dette inn i hodene på forskerne og forskningslederne, sier Nilsen.

De ulike universitetene har opprettet elektroniske arkiv som er søkbare gjennom søkesiden NORA (Norwegian Open Research Archive). I Oslo heter systemet DUO (Digitale utgivelser ved Universitetet i Oslo), og fra årsskiftet skal blant annet alle masteroppgaver arkiveres i fulltekst og være gratis tilgjengelige.

Nilsen mener vi i den elektroniske tidsalderen må tenke helt nytt omkring kunnskapsspredning. Ikke bare forskningsartikler, men også bøker som universitetsansatte skriver, bør legges gratis ut på Internett.

– De fleste forskerne får sin lønn fra det offentlige. Da er det ingen grunn til at de skal ha royalties fra bøker de skriver som en del av jobben, og at kommersielle forlag i tillegg skal ha enerett på å selge denne kunnskapen, sier han, og etterlyser en holdningsendring om en ”kunnskapsallmenning” hvor alle har gratis adgang.

Vinner oppslutning

Tunge institusjoner som Welcome Trust og Research Counsils UK har vedtatt en policy som sier at forskning som de finansierer, skal være fritt tilgjengelig. Universitets- og høyskolerådet her hjemme anbefaler sine medlemsinstitusjoner å vedta retningslinjer som anbefaler forskerne å parallellpublisere vitenskapelige artikler i institusjonens publiseringsarkiv.
Norges forskningsråd har så langt ikke tatt stilling i debatten om open access.

– Vi tror open access er noe som vil komme, men Norges forskningsråd er ikke kommet så langt at vi har utarbeidet noen policy på dette området, sier direktør Arvid Hallén. Han vil ikke forskuttere om de i fremtiden vil stille krav om open access-publisering i prosjekter som er finansiert av Forskningsrådet.
– Forlagene gjør i dag en viktig jobb. Vi må passe oss så vi ikke sager av den greina vi sitter på. Dette krever en nøye gjennomtenkning, sier Arvid Hallén.

Litteratur: EU-kommisjonen: Study on the economic and technical evolution of the scientific publication markets in Europe. DG-Research. January 2006

Av Harald Aas
Publisert 1. feb. 2012 11:54
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere