Tjuetalls pester i Norge på 300 år

Svartedauden var ikke alene om å drepe. Frem til midten av 1600-tallet ble Norge rammet av ytterligere et tjuetalls epidemier som kan ha vært pest. Lokalt drepte de opptil 40 prosent av befolkningen.

MANNEFALL: 20 000 døde i pesten som herjet i København i 1711. © Medicinsk-Historisk Museum, København

Tiden fra svartedauden og frem til midten av sekstenhundretallet var pestens tid. I mer enn 300 år herjet de dødelige pestepidemiene i Europa. Dødeligheten var ekstrem, og folketallet hadde langvarige og massive fall.

– Det kan ha vært et tjuetalls pester i Norge fra 1349 til 1654. Lokalt døde opptil 40 prosent av befolkningen, slik som i Bergen i 1618. Den siste store pesten rammet Oslofjordområdet i 1654. Men vi kan ikke være sikre på at alle epidemiene på denne tiden var pest, forteller historiker Ole Georg Moseng . Forskningen hans er en del av doktorgradsavhandlingen som nylig ble levert til bedømming ved Det humanistiske fakultet på Universitetet i Oslo.

Moseng har lett i en rekke historiske kilder for å finne dokumenterte spor etter pesten i Norge. Sporene har ikke vært enkle å finne. Noen er klare, mens andre er indirekte og bare fremgår i bisetninger i dokumenter som handler om alt annet enn pest. Moseng påpeker at det fins langt færre holdepunkter for pestepidemier enn man kunne ha ønsket seg.

Selv svartedauden ble ofte bare omtalt indirekte. Det fins salgskontrakter fra gårder der det står: ”På denne gården levde en person i pestens tid”.

– Det er sånn vi må arbeide. Vi må lete etter svake og nesten utviskede spor. Det er et puslespill. Mange brikker må kobles sammen.

Det første konkrete norske tiltaket som myndighetene satte i gang mot pest, var et lokalt reiseforbud fra 1603 i Agder, der en mann, ifølge en rettsprotokoll, ikke kunne møte i retten fordi det var forbudt å dra gjennom et pestbefengt område.

– Dette er indirekte informasjon og det eneste vi har funnet om denne epidemien i Agder.

Kirkebøker

Pestforskeren har hatt lite hjelp av kirkebøker, fordi den eldste bevarte kirkeboken først er fra 1623, to og tre kvart århundre etter svartedauden.

Men noen kirkebøker har likevel vært til god hjelp. Kirkeboken fra Trøgstad kirke i Østfold i 1654 er dramatisk lesning om hvordan pesten opptrådte i en bygd med bare tusen mennesker.

I årets første ni måneder har presten sirlig ført opp alle de døde i egen kolonne. I midten av oktober blir skjemaet plutselig overfylt.

– Da må presten skrive i margen. Han får ikke plass til flere døde. Presten gir opp. Han fører ikke opp flere. Den siste opptegnelsen er i oktober. Da noterer han ”9 lik”. Han hadde for mye å gjøre. På slutten av året føyde han til: ”354 døde”.

Moseng har også funnet pestspor i prestenes messebøker. Det var ikke uvanlig at prester noterte i margen. På Ytterøy utenfor Trondheim skrev en ukjent prest 23. og 24. september 1566 i messeboken: ”På disse dager døde Joenn min sønn og Birrithe min datter av pestilens”. Ikke et ord mer.

– Da er man fåmælt, sier Moseng.

Pestspor i skattekrav

Et viktig spor etter den samme pesten, er da borgerne i Trondheim skrev brev til kongen at de ikke lenger hadde råd til å betale for den pågående sjuårskrigen. Selv om brevet er forsvunnet, er svaret fra kongen bevart.

Blant mange andre kongebrev har Moseng også funnet spor etter en epidemi i 1593. Kongen ber om offentlig bønn for de pestsyke.

Det eneste pestsporet fra Oslo på 1540-tallet, er da slottsherren Peder Hansen på Akershus skrev til kong Kristian 3., som ville finansiere en reise til Norge. Slottsherren beklaget til kongen at det ikke var mulig å innkreve skatt fordi ”Alt land søndenfjells er bespent hordelig med død og pestilens. Alle mine folk er utdødd. Jeg vet ikke hvor lenge Gud vil spare meg i livet her”.

Så takket være kongens skattekrav fikk Ole Georg Moseng et hint om denne pesten.

Et tilsvarende skattespor er fra 1521. Biskop Hoskuld i Stavanger beklager i et brev til kong Kristian 3. at ”Her har vært så stor pestilens og død at mange gårder ligger øde. Inntektene er blitt storlig forminsket”.

Kildekritikk

Den første pesten etter svartedauden skal ifølge enkelte historikere ha opptrådt i 1360. Ole Georg Moseng er i tvil.

– Årsaken er at historikere har skrevet av hverandre og delvis viser til kilder som ikke fins. Den første brukbare kilden til pest etter svartedauden er fra 1370. Da skrev prest Henrik Henrikssønn et brev til kong Håkon 6. Magnusson og rapporterte om dødeligheten i Oslo. Han beskrev at de ikke hadde annet å gjøre enn å bære døde folk i jorda, forteller historiker Ole Georg Moseng.

Viktig pestkilde

En av de viktigste kildene til en pestepidemi i Norden er presten Absalon Pederssøn s dagbok, der han har beskrevet den voldsomme epidemien som herjet i Bergen fra 1565 til 1567. Han beskriver dødsfallene til et tysk skipsmannskap og at en av mannskapet solgte en bukse til en mann på havna. Han ble ”befengt”. Sammen med ham døde 17 i den samme bygården.

– Absalon Pederssøn nedtegnet også antall begravelser i forskjellige kirker i Bergen. På den måten har det vært mulig å lage en oversikt over dødsfallene, forklarer pestforsker Ole Georg Moseng.

Emneord: Medisinske fag, Helsefag, Epidemiologi medisinsk og odontologisk statistikk, Språk og kultur, Historie, Middelalderhistorie Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:56
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere