Verdens eldste rituelle handling: Tilba pytonslangen for 70 000 år siden

Nye arkeologiske funn i en grotte i Botswana viser at våre forfedre i Afrika utførte rituelle handlinger for 70 000 år siden. Det er 30 000 år tidligere enn de eldste funnene i Europa. Den sensasjonelle oppdagelsen styrker Afrikas stilling som det moderne menneskets vugge.

OFRET FOR PYTONSLANGEN: Verdens eldste rituelle handlinger er dobbelt så gamle som tidligere antatt. For mer enn 70 000 år siden ofret mennesker spydspisser til ære for pytonslangen i en trang grotte i Botswana. Foto: Sheila Coulson

En stor arkeologisk oppdagelse i sommer endrer bildet av menneskehetens historie. Mens man frem til i dag har ment at menneskets første rituelle handling skjedde i Europa for vel 40 000 år siden, viser det seg at både tid og sted er feil.

Førsteamanuensis Sheila Coulson på Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier ved Universitetet i Oslo slår nå fast at det moderne mennesket, Homo sapiens, har gjennomført avanserte rituelle handlinger i Afrika mer eller mindre sammenhengende i 70 000 år. Hun har med andre ord funnet det eldste ritualet som noen gang er oppdaget.

Arkeolog Sheila Coulson gjorde det overraskende funnet da hun i samarbeid med Universitetet i Tromsø og Universitetet i Botswana i Gaborone forsket på opprinnelsen til San-folket. En del av San-folket holder til i Ngamiland, som er et tynt befolket område i den nordvestre delen av Botswana.

Oppdagelsen ble gjort da Sheila Coulson lette etter funn fra mellomsteinalderen i de eneste høydedragene som fins i flere hundre kilometers omkrets. Høydedragene kalles for Tsodilo Hills og er berømt for en av verdens største konsentrasjoner av hulemalerier. De mer enn tre og et halvt tusen hulemaleriene, som er opptil 1500 år gamle, er en del av verdens kulturarv og står på vernelisten til Unesco.

RITUALSTEDET: Det er i en grotte i disse høydedragene mennesket har tilbedt pytonslangen i mer enn 70 000 år. Foto: Sheila Coulson.

Tsodilohøydene er fortsatt et hellig sted for San-folket. Høydedragene blir kalt for ”Guds fjell” og ”Fjellet der man hvisker”. Når veivisere fra San-folket hjelper arkeologene å finne frem, må de først sjekke med ”Guden deres” for å høre om de er velkomne.

Pytonslangen er et av de viktigste dyrene for San-folket. Ifølge mytologien deres stammer mennesket fra pytonslangen. Pytonslangen er stor, vakker og elegant og er selve opprinnelsen til skapelsen. Pytonslangen er så viktig i mytologien at San-folket forklarer de gamle uttørkete bekkeløpene rundt Tsodilo med at de er skapt av pytonslangenes ferd rundt fjellet i jakten på vann.

Eget ritualsted for pytonslangen

De arkeologiske funnene til Sheila Coulson viser at menneskene i området har hatt et eget ritualsted for pytonslangen. Ritualstedet lå i en liten grotte helt nord på Tsodilohøydene. Grotten var så skjult og vanskelig tilgjengelig at den ikke ble oppdaget av arkeologer før på begynnelsen av nittitallet. Den gang oppdaget de et par malerier på grotteveggen. De meldte også ifra om at det på den motsatte siden var en stein med en stor mengde utgropinger.

Da Sheila Coulson entret grotten sammen med sine tre masterstudenter i sommer, la de merke til at den mystiske steinen så ut som forpartiet til en diger pytonslange. På den seks meter lange og to meter høye steinen fant de tett i tett med tre til fire hundre utgropinger som måtte være laget av mennesker.

– Man kunne se munnen og øynene på slangen. Den så ut som en ekte pytonslange. Streifet fra sollyset fikk utgropingene til å se ut som slangeskinn. Om natten ga lyset fra bålet en følelse av at slangen virkelig bevegde seg.

Arkeologene fant ingen ferske arbeidsspor på pytonslangen. Mye var omfattende erodert.

Da arkeologene så de mange utgropingene i den pytonlignende steinen, ble de ikke bare interessert i når mennesket hadde jobbet med steinen, men også hva grotten var brukt til og hvor lenge den hadde vært kjent for menneskeheten. De foretok derfor en arkeologisk prøveutgravning rett foran pytonsteinen.

På bunnen av hullet fant de flere steiner som ble brukt til å lage utgropingene. Sammen med disse redskapene, som var mer enn 70 000 år gamle, fant de også en bit av veggen som var falt av under dekoreringen.

UTSØKT KVALITET : Spydspissene var spesielt vakre og ble hentet opptil flere hundre kilometer unna ritualstedet. Foto Sheila Coulson

Ofret spydspisser

I løpet av utgravningen fant de ikke mindre enn 13 000 gjenstander. Alle funnene var spydspisser og redskaper som kunne knyttes til rituelt bruk av grotten. Samt rester fra produksjonsarbeidet deres. Intet annet.

Og som om dette ikke var nok: Steinene, som spydspissene var laget av, fins ikke på Tsodilo. Steinaldermennesket måtte hente dem opptil flere hundre kilometer unna.

Spydspissene var mer forseggjorte og mer fargerike enn andre like gamle spydspisser fra den samme regionen. Overraskende nok var det bare de røde spydspissene som var brent.

– Steinaldermennesket tok med seg de fargerike spydspissene, brakte dem til grotten og hogde dem helt ferdig. Bare de røde spydspissene ble brent. Det var en rituell ødeleggelse av artefakter (red: menneskeskapte gjenstander). Det var ingen spor etter en vanlig bosetting. Ingen ordinære gjenstander ble funnet. Funnet vårt betyr at menneskene var mer organiserte og hadde evner til abstrakt tenkning i en langt tidligere fase av historien vår enn tidligere antatt. Alle indikasjoner tyder på at Tsodilo har vært kjent i menneskeheten i nesten 100 000 år som et veldig ”spesielt” sted i det forhistoriske landskapet, sier Sheila Coulson.

HEMMELIG KAMMER: Bak Pytonslangesteinen kunne sjamenen holde seg skjult i et hemmelig kammer. Foto: Sheila Coulson.

Sjamanens kammer

Sheila Coulson oppdaget også et hemmelig kammer i hulen, bak pytonslangen. I den smale inngangen til kammeret var steinen på visse steder polert, noe som tyder på at mange mennesker har passert inngangen.

– I det hemmelige kammeret kunne sjamanen, som fortsatt er viktig for San-folket, holde seg skjult. Samtidig hadde han full oversikt over grotten og kunne snakke slik at stemmen ”kom fra” slangeveggen. Sjamanen kontrollerte det hele. Det var perfekt. Fra kammeret kunne sjamanen krype videre gjennom en smal sjakt og ”forsvinne” ut på den andre siden av høydedraget.

Mens det fins mange og store hulemalerier på fjellveggene i Tsodilo, er det bare to små malerier i grotten; en elefant og en giraff. Maleriene er merkelig nok malt akkurat der det er rennende vann.

Sheila Coulson mener forklaringen muligens fins i en av mytene til San-folket.
Pytonslangen faller ned i vannet og klarer ikke å komme opp igjen ved egen hjelp, men blir dratt opp av giraffens lange hals. Elefanten med sin lange snabel er ofte blitt brukt som en metafor for pytonslangen.

– I grotten fins bare de tre viktigste dyrene til San-folket; pytonslangen, elefanten og giraffen. Det er ikke normalt. Alt tyder på at grotten er veldig spesiell. De brente ikke pilspissene tilfeldig. De fraktet dem flere hundre kilometer og brente dem bevisst. Vi har så mange brikker som henger sammen at dette må skyldes en rituell handling, konkluderer Sheila Coulson.

PASSET SAMMEN: På bunnen av utgravningen fant Sheila Coulson det verktøyet som ble brukt til å hogge ut en av de mange utgropingene på pytonslangen. Foto: Sheila Coulson.

Tidssammenligning

Spørsmålet er hvorfor ingen har oppdaget dette før. Sheila Coulson er en av få arkeologer som har interessert seg for mellomsteinalderen i Afrika, en epoke som strekker seg fra 40 000 til 250 000 år siden. Det er funnet svært få spor fra denne tiden.

Arkeologer som jobber med Afrika og spesielt Øst-Afrika, har vanligvis konsentrert seg om de mange ekstremt gamle funnene som kan gi svar på menneskets historie i den tidligere steinalderen, som varte i et par millioner år frem til 250 000 år siden.

Steinredskapene er en signatur fra fortiden. En måte å skille de to epokene på, er å studere hvordan redskapene ble laget.

For fem år siden ble det gjort en stor arkeologisk oppdagelse som gjorde det mulig for Sheila Coulson å tidsbestemme funnene i den lille grotten i Botswana. Frem til årtusenskiftet trodde arkeologene at menneskets sivilisasjonsutvikling fant sted i Europa etter utvandringen fra Afrika. Teorien ble ettertrykkelig knust av arkeologen Christopher Henshilwood , da han for noen år siden offentliggjorde over 70 000 år gamle spor fra et bosted fra mellomsteinalderen i Blombos-grotten i Southern Cape i Sør-Afrika.

– Dette var det første solide arkeologiske eksemplet i verden som beviste at det tidlige Homo sapiens kunne tenke abstrakt og oppføre seg som moderne mennesker lenge før man trodde det var mulig. Det ble klart at Afrika ikke bare var stedet mennesket anatomisk sett ble moderne, men at mange kulturelt moderne trekk var til stede i Afrika lenge før de dukket opp i Europa.

Etter offentliggjøringen av Blombos-funnene, har flere andre arkeologer fra andre deler av verden kommet med tilsvarende funn som bekrefter den tidligere utviklingen av kulturelt moderne trekk.

– Dette er et mønster som funnene fra Tsodilo passer inn i, sier Sheila Coulson.

Men i motsetning til de arkeologiske bostedsfunnene i Sør-Afrika og andre steder i verden, som viser at mennesket allerede var moderne for 70 000 år siden, er grotten i Botswana aldri blitt brukt som et bosted. Denne grotten har ene og alene vært et valfartssted der mennesket har kommet for å gjennomføre rituelle handlinger i mer enn 70 000 år. Intet annet.

Emneord: Språk og kultur, Arkeologi Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere