Mat er en menneskerettighet

Retten til sunn og riktig mat er nedfelt i menneskerettighetene. Dette forhindrer ikke at hundrevis av millioner mennesker verden over stadig lider av sult og feilernæring.

FORSKNING: – Norge bør i fremtiden bidra enda sterkere til å utvikle feltet mat og menneskerettigheter, mener sier Wenche Bart Eide. Foto: Ola Sæther

Rundt 25 000 mennesker dør hver dag av sult og fattigdom i verden. De fleste er barn. Afrika sør for Sahara er hardest rammet, men også i Mellom-Amerika, Syd-Amerika og Asia er problemet betydelig. Over 800 millioner av verdens befolkning, eller hvert sjette menneske, har ifølge FN for lite å spise.

– Retten til mat, slik den er beskrevet i FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, kan gjøres til et effektivt våpen mot sult og fattigdom. Men rettighetene må konkretiseres og utvikles videre, og forpliktende avtaler må inngås, sier Wenche Barth Eide ved Avdeling for ernæringsvitenskap på Universitetet i Oslo.

I høst kom boka ”Food and Human Rights in Development”, hvor hun er medredaktør. Boka oppsummerer, gjennom en rekke artikler, status på området mat og menneskerettigheter.

Paradoks

– Retten til mat ble nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettigheter allerede i 1948, og er senere nærmere formulert i flere internasjonale konvensjoner. Det er et paradoks at så mange fortsatt sulter eller lider av underernæring, sier Barth Eide.

Riktignok har det opp gjennom årene vært mye diskusjon om retten til mat er en "ordentlig menneskerett". USA har for eksempel ikke tiltrådt FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og supermakten har også i andre sammenhenger vært en bremsekloss i arbeidet med å utvikle retten til mat.

– Noe skyldes nok amerikanernes ideologi om at den enkelte skal klare seg selv, noe skyldes nok at man ikke ønsker å forplikte seg. Men etter hvert er USA blitt stående mer og mer alene. Retten til mat får stadig større gjennomslag som en grunnleggende menneskerettighet, sier Barth Eide.

Retningslinjer vedtatt

I 2004 ble en viktig milepæl nådd. Medlemslandene i FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) ble da enige om retningslinjer for hvordan retten til mat skal tolkes og virkeliggjøres. De harde forhandlingene tok over to år.

– Disse retningslinjene er et langt skritt i riktig retning. Selv om de ikke er bindende, signaliserer de en enighet om hvordan retten til mat skal forstås og implementeres, sier Barth Eide.

FORPLIKTELSE: FNs medlemsland har forpliktet seg til å halvere antall underernærte i verden innen 2015. Foto: WFP/Antonia Paradela

Retten til mat betyr ikke at statene skal ha et generelt ”forsørgeransvar” med plikt til å dele ut mat til befolkningen. Det er i større grad snakk om å legge til rette, slik at enkeltmennesker og deres hushold har mulighet til å sikre seg tilgang til mat. Det enkelte land skal sikre at mat er tilgjengelig for befolkningen, både fysisk og økonomisk. Maten skal også være i tråd med befolkningens kultur og tradisjoner. Det er først i krisesituasjoner, for eksempel ved ekstrem tørke og andre naturkatastrofer, at forpliktelsen til direkte forsørging inntrer.

Barth Eide understreker at sultproblemene i mange land ofte skyldes mangel på ressurser. Hun tror likevel at en utvikling av rettighetstenkningen kan være med på å sette fokus på problemet og være et verktøy for bekjempelsen av sult og fattigdom. Selv om matforsyning primært er det enkelte lands ansvar, har også det internasjonale samfunn klare forpliktelser. Dette er det viktig å få slått fast.

God avkastning

Retten til mat er en rettighet for befolkningen og en forpliktelse for statene, og har dermed ofte vært sett på som en ren utgiftspost. Etter hvert innser flere og flere land at denne rettigheten også er en sterk katalysator for utvikling. Forskning viser tydelig at en velnært og frisk befolkning er en forutsetning for høy læreevne og effektiv produksjon. Sult og matmangel fører til svekket helsetilstand i befolkningen, sykdom og økte utgifter. Samtidig øker fedme og relaterte sykdommer som diabetes og hjertekarsykdommer hurtig også i fattige land, særlig i byene. Inntak av billige kalorier fra fett og sukkerholdige matvarer, og redusert fysisk aktivitet, har mye av skylden.

– Tidligere mente mange at det etisk ikke var så legitimt å betone det økonomiske argumentet ved fattigdomsbekjempelse. Nå kommer stadig flere viktige undersøkelser som tar utgangspunkt i et nytte-kostnadsperspektiv, sier Barth Eide, som mener det er viktig å samkjøre dette med rettighetsperspektivet.

Norges innsats viktig

Fagfolk og myndigheter i Norge har i mange år spilt en aktiv rolle når det gjelder å kople mat og menneskerettigheter. I 2000 ble det sentrale fagmiljøet styrket gjennom en prosjektgruppe om retten til mat, som i tillegg til Wenche Barth Eide også teller andre internasjonale drivkrefter som Asbjørn Eide og Bård Anders Andreassen på Senter for menneskerettigheter ved UiO, og Arne Oshaug ved Høyskolen i Akershus.

– Retten til mat er foreløpig det eneste området av de økonomiske og sosiale menneskerettighetene hvor statene selv er blitt enige om retningslinjer. Disse kan danne et eksempel også for andre områder som for eksempel retten til helse, sier Barth Eide.

Men mye gjenstår. I boka argumenteres det for at man nå må gå videre med å operasjonalisere retningslinjene og utvikle prinsipper for hvordan de skal følges opp i praksis. Årsakene til sult må kartlegges videre, svake grupper må skarpere identifiseres, markedssystemet må systematisk under lupen, rettighetsbasert bærekraftighet må utredes, de statlige forpliktelsene må konkretiseres og prinsipper for internasjonal matvarehjelp må avklares. Det som haster aller mest er å utarbeide et overvåkingsopplegg for hvordan man skal måle om retten til mat er oppfylt. Her har prosjektgruppen ved Universitetet i Oslo og Høgskolen i Akershus fått i oppdrag av FAO å lede utarbeidelsen av videre retningslinjer. – Dette er en anerkjennelse av at Norge har en god kompetanse på dette feltet, sier Barth Eide.

Forskning

Wenche Barth Eide mener det er meget viktig å utvikle dette videre som et forskningsfelt. Ved Universitetet i Oslo er nå tre stipendiater i ferd med å avslutte sine doktorarbeider på feltet: Ida-Eline Engh om retten til mat og HIV/AIDS, Siri Dammen om urfolk og retten til mat, og Hans Morten Haugen om handelsrelaterte immaterielle rettigheter. Prosjektgruppen har også nær kontakt med flere universiteter i Syd-Afrika og miljøer i bl.a. Uganda, Mali og Brasil, hvor man utveksler erfaringer og utvikler samarbeid om mat og menneskerettigheter.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Juridiske fag, Folkerett, Statsvitenskap, Internasjonal politikk, Medisinske fag, Helsefag, Ernæring Av Harald Aas
Publisert 1. feb. 2012 11:58
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere