print logo

Reddet av det frie ord

I 1995 kom Unni Wikan til å uttale at det var respektløst å ikke stille krav til innvandrere – at det norske samfunnet hadde sviktet ved å tilby sosialhjelp i stedet for jobb og språkopplæring. Professoren i sosialantropologi ble øyeblikkelig stemplet som rasist og moralsk suspekt. Det skulle ta henne nesten ti år og en pris fra Fritt ord før hun hadde ristet beskyldningene av seg.

KRITISK: – Min hovedkritikk mot norske myndigheter har hele tiden vært at de ikke tok integrering på alvor, sier Unni Wikan.

Hun fikk Fritt ords pris i 2004 for sin modige omtale av verdikonflikter i flerkulturelle miljøer. Den satt! Hun blir nesten beveget når hun snakker om hvor mye den prisen har betydd. En slags moralsk oppreisning. I den grad hun nå får kritikk for sine standpunkter, er det stort sett sinte brev og e-post om at hun lefler med muslimene og er for positiv til islam.

– Min hovedkritikk mot norske myndigheter har hele tiden vært at de ikke tok integrering på alvor. De første viktige årene var man mye mer opptatt av tall og formaliteter, enn å bry seg om hva vi som vertsland kunne gjøre for å gi innvandrerne et menneskeverdig liv. Det er skandaløst at ikke norskopplæring har vært obligatorisk før i de siste årene. Store grupper innvandrere lever fortsatt i det vi kaller parallellsystemer, sier Unni Wikan.

De siste 25 årene har hun kjempet mange slag fra sin uriaspost i SV-bygningens sjette etasje ved Universitetet i Oslo.

Med boka ”Mot en ny norsk underklasse” i 1995, der hun viderefører tankene om hvorfor det fargerike fellesskapet ikke lykkes, blir utfrysningen i det faglige miljøet mer åpenbar. Det gikk så langt at Unni Wikan følte at hun måtte advare studentene sine. Hun var redd for at det kunne bli brukt mot dem at de hadde hatt Unni Wikan som veileder.

Kanskje burde hun ha skjønt at hun ba om bråk allerede som ung antropologistudent? Ikke bare velger hun feltarbeid i Kairos byslum, istedenfor å leve sammen med undertrykte indianere i Amazonas eller blant bortgjemte, eksotiske stammer på Ny-Guinea. Hun trekker i tillegg sin helt ferdigskrevne magistergradsavhandling, fordi hun føler at den verken språklig eller innholdsmessig er tro mot dem som hadde gitt henne en unik adgang til sine liv i Kairos fattigkvarter. I stedet skriver hun en bok om temaet, en bok fri for fremmedord og akademisk tilnærming.

Unni Wikan trodde nemlig en gang at det var nok å bare skrive om fattigfolks fornedrede og vanskelige liv, så ville noen der ute sørge for å gjøre noe med det. Bare mange nok fikk vite om det. Det skjedde selvfølgelig ikke. Likevel fortsetter hun å skrive om det. Nylig kom hun med boka ”Medmennesker – 35 år i Kairos bakgater”. Her møter vi menneskene hun har kjent siden hun første gang kom til Egypt som ung student, og som hun har besøkt hvert år siden 1969.

– Den gangen var det liten frihet når det gjaldt sjanger innenfor faget. Det var for eksempel ufaglig og uprofesjonelt å trekke inn sin egen rolle som feltarbeider i skrivearbeidet. Å være feltarbeider var uproblematisk, spennende og eksotisk, som en slags uskreven regel. Jeg befant meg i et feltarbeid jeg knapt holdt ut. Fattigdommen med alle dens konsekvenser opplevde jeg som forferdelig og var nær ved å gi opp. Vi kunne være opp til åtte mennesker i en dobbeltseng. Løsningen ble at jeg flyttet på hotell og heller tilbrakte dagene i byslummen med forskjellige familier. Selv det var steintøft for meg. Men det å bekjentgjøre egen utilstrekkelighet og hjelpeløshet som feltarbeider, og å beskrive et miljø også i all sin gru, var helt uvanlig i 1970-årene, mener hun.

TØFFT FELTARBEID : – Fattigdommen i Kairo opplevde jeg som forferdelig og var nær ved å gi opp. Vi kunne være opp til åtte mennesker i en dobbeltseng.

Unni Wikan bærer tittelen professor dr.philos, uten verken å ha tatt en cand.mag. eller magistergrad, bare et par grunnfag. Hun er ikke den eneste som har tatt en slik ”short-cut” ved universitetet, men det er fortsatt få av dem. Doktoravhandlingen skriver hun på engelsk på bakgrunn av feltarbeid i Oman, men på et tidspunkt da interessen for Midtøsten innenfor faget ikke er spesielt stor. Når avhandlingen kommer i bokform, presiserer hun allerede på første side at heller ikke dette arbeidet primært er skrevet for kolleger i antropologifaget, men for det brede publikum. Ikke akkurat meritterende, skulle man tro!

– Det var maktpåliggende for meg å formidle så bredt som mulig. Jeg har aldri hatt glede av å formidle i et akademisk og vanskelig språk, men forsøkt å være trofast mot min respekt for dagliglivets språk. Med min nordnorske bakgrunn har det falt naturlig. Nordnorsk er i likhet med folkelig arabisk et rikt billedspråk, men med enkle ord, forklarer hun på meget avslepet Harstad-dialekt, som bare bryter gjennom når hun blir ivrig.

Forlaget Pax melder at den siste boka hennes fra Kairo selger godt. Det er både driv og spenning i fortellingen om 8-barnsmoren Umm Ali og hennes strabaser for å få til et verdig liv, henvist som hun er til en hverdag i evig støy, stank, familiefeider og pengemangel.

Unni Wikan påstår at hun egentlig verken har talent for skriving eller såkalte grønne fingre. Alt kommer av nitid lesing og tilegning av kunnskap. Hun sier det med en viss fare for å virke kokett. For saken er den at hun skriver lettlest og godt, og at hun har en botanisk hage hjemme i stua som det visstnok går gjetord om. Der blomstrer asaleaen hele året, der bugner bougainvillea, og der kan palmene gå rett i taket!

Hun holdt ved et tidspunkt på å gi opp all sin idealisme og ønsket om å gjøre noe nyttig innenfor antropologien. Som preseterist til artium hadde medisin alltid ligget i bakhodet hennes som et alternativ, og vært forventet av omgivelsene.

– For 30 år siden lå jeg på sykehuset, medtatt om morgenen etter å ha født mitt første og eneste barn, Kim. En kvinnelig lege kommer inn for å se til meg og sier at det i Morgenbladet står en strålende anmeldelse av boka bygd på min forkastede magistergradsavhandling, ”Fattigfolk i Kairo”. Jeg husker ennå gleden. Kanskje var det likevel en plass til meg også? Kanskje kunne jeg skrive bøker som kunne informere og berøre vanlige lesere og helst noen med makt og innflytelse også? Der og da bestemte jeg meg for å fortsette mitt akademiske løp. Det har vært mange tøffe år ved universitetet, men nå har jeg det bra, sier hun.

Den karakteristiske, spede ungpikestemmen hennes, som blir omtalt nesten hver gang Unni Wikan blir intervjuet, virker fortsatt like ung. Det lange ungpikehåret fortsatt like langt, dog umiskjennelig grått. De flate ballerinaskoene like flate og skjørtet like knekort, trass i hennes 61 år.

De siste årene har Unni Wikan konsentrert forskningen sin rundt det som kalles æresrelatert vold og æresdrap. Hun arbeider med en sammenliknende studie av hvordan rettssaker om æresrelatert vold blir behandlet i land som Norge, Sverige, Danmark, Tyskland og England.
Hun har tilbrakt mange timer i rettssaler de siste fire årene, og lest utallige sider rettsdokumenter, for å studere hvordan ære og kultur gjøres relevant og brukes av både aktorat og forsvar i denne type rettssaker. I tillegg blir hun jevnlig kalt inn som sakkyndig, og hun blir brukt i opplæring av politi og påtalemyndigheter.

– Jeg har mange ganger sagt at kultur ikke har krav på respekt i seg selv, bare i den grad kulturelle skikker er til gode også for svake grupper i samfunnet. Æresdrap har ingenting med islam å gjøre. Det er vold i kulturens navn som vi også finner i enkelte kristne miljøer, blant en del hinduer og i deler av Latin-Amerika. Dette er samfunn som lever med tradisjoner jeg ikke vil nøle med å kalle menneskefiendtlige, og som har en æresoppfatning som krever at individet ofrer seg for kollektivet. Mange land har heldigvis skjerpet sin lovgivning, men det er bekymringsfullt at nettopp i disse landene, som Pakistan, Tyrkia, Jordan og iraksk Kurdistan, ser vi en økning i antallet selvmord blant kvinner. En del antas å være kamuflerte æresdrap, sier hun.

På forsommeren fulgte hun en dansk rettssak som hun mener er historisk. Alle de ni tiltalte ble kjent skyldige i drap eller medvirkning til drap på 18 år gamle Ghazala, og drapsforsøk på hennes mann. Unni Wikan synes det er forbilledlig at far i denne saken får en strengere straff enn sønnen, drapsmannen. Men det er i Danmark. Til tross for endringer av loven i mange land, vet Unni Wikan og hennes forskerkollegaer at mange fortsatt slipper unna straff for æresdrap.

Hun er gift med sosialantropologen Fredrik Barth. Det er og blir et faktum, selv om hun gjennom hele ekteskapet har forsverget at hun aldri ville bli” hun som er gift med Fredrik Barth”. Han var allerede en internasjonalt anerkjent forsker og var den som i særlig grad bidro til å bygge opp faget i Norge, da han møtte den 16 år yngre studenten Unni Wikan.
– Han er min viktigste rådgiver og min beste kollega, men vi har for eksempel aldri skrevet noe sammen. Det er litt uvanlig blant ektepar i vårt fagmiljø, men skyldes nok først og fremst at vi har hatt ulike tematiske interesser og analytiske ambisjoner. Vi har derimot hatt flere viktige feltarbeider sammen, blant annet i Oman, Bhutan og Bali, forteller hun.

FOLKELIG : – Jeg har aldri hatt glede av å formidle i et akademisk og vanskelig språk, men forsøkt å være trofast mot min respekt for dagliglivets språk.

Etter mange år med Midtøsten som arbeidsfelt ønsket hun å se regionen utenfra. Familien på tre dro til Bali, som av mange betegnes som sosialantropologiens ”Mekka”. Her har mange viktige teorier og innsikter blitt utviklet. Det er herfra hun har høstet størst internasjonal anerkjennelse, både teoretisk og metodisk, blant annet fordi hun stilte grunnleggende kritiske spørsmål til sosialantropologen Clifford Geertz sitt arbeid blant hinduer.

– Han er verdenskjent, og jeg er også en stor beundrer. Likevel kom jeg fram til helt andre resultater enn ham gjennom mitt feltarbeid, noe som han også i ettertid har kreditert meg for. Balinesisk opptreden i det offentlige rom kan gi assosiasjoner til en estetisk ballettoppvisning. Deres selvforståelse kan gi inntrykk av at alt er en vakker opptreden. Jeg får alltid øm ansiktsmuskulatur på Bali fordi jeg hele tiden må smile, sier hun.

Tradisjonell antropologisk forskning har tatt utgangspunkt i at hindubefolkningen har en moral som går ut på å behage for estetikkens egen skyld. Unni Wikan derimot opplevde at ”skuespillet” skjulte en bakside: En evig redsel for hekseri og svart magi. Gjennom denne måten å opptre på utenfor hjemmet, avslørte befolkningen en drivkraft både til å bevare helse og unngå å bli krenket.

– Bak all høflighet og estetikk skjuler det seg en fundamental angst for svart magi, påført dem fordi de har mishaget noen, forklarer hun.

På kontoret hennes henger en stor balinesisk heks ned fra taket og stirrer på alle som drister seg inn i rommet. Den er Unni Wikans gode ånd. Den ser ut til å ha gjort sin nytte.

Navn: Unni Wikan

Alder: 61 år

Født og oppvokst: Harstad

Sivilstatus: Gift. 1 barn, 1 barnebarn

Stilling: Professor i sosialantropologi

Bakgrunn: Grunnfag i sosiologi (UiO) og sosialantropologi (UiB),
studier i arabisk (American University in Cairo).

Dr.philos (1980).

Feltarbeid i Egypt, Oman, Bali, Bhutan, Yemen og Norden.

Professor ved Universitetet i Oslo siden 1985.

Gjesteprofessor ved
Harvard University (1987; 1995; 1999–2000), Beersheba University, Israel (1987), London School of Economics (1997), École des Hautes Études en Sciences Sociales, Paris (1996), Goethe Universität, Frankfurt (2000)

Interesseområder:
Litteratur (spesielt dokumentar og biografier), planter (pasjonert
inne-havedyrker), katter, dans, Midtøsten, Indonesia, Himalaya

Utvalgte arbeider:
For ærens skyld: Fadime til ettertanke. Universitetsforlaget, 2003.

Generous Betrayal: Politics of Culture in the New Europe. Univ. of
Chicago Press, 2002.

Tomorrow, God Willing: Self-Made Destinies in Cairo. Univ. of Chicago
Press, 1996.

Beyond the Words: The Power of Resonance. American Ethnologist
19(3):460-482, 1992.

Managing Turbulent Hearts: A Balinese Formula for Living. Univ. of
Chicago Press, 1990.

Behind the Veil in Arabia: Women in Oman. Johns Hopkins Univ. Press. 1982.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi Av Ingeborg Wiese
Publisert 26. okt. 2006 00:00