Fars rolle i Ibsens drama

Fedrene har en oppsiktsvekkende sentral plass i Henrik Ibsens liv og diktning, mener Jørgen Lorentzen. Han lanserer en helt ny lesning av farsproblematikken hos Ibsen.

GOD FAR: – Da jeg leste meg gjennom Ibsens diktning med farsproblematikken for øyet, tenkte jeg; herregud, far-sønn-relasjonen gjennomsyrer jo hele forfatterskapet, sier Jørgen Lorentzen. Foto: Ola Sæther

”Så usigelig som jeg har elsket det barn”. Hjalmar Ekdal i Vildanden legger ikke noe imellom når han uttrykker sin kjærlighet til datteren Hedvig.

– Knapt noe motiv er så gjennomgående i forfatterskapet som farsproblematikken. Men en slik kjærlig og nær far som unge Ekdal, er ingen gjenganger hos Ibsen, tvert imot står han ganske alene blant farsfigurer som tidvis opptrer både uetisk og hensynsløst overfor sine barn, påpeker Jørgen Lorentzen.

Brand, Bernick og barna

Lorentzen er dr.art. i litteraturvitenskap og førsteamanuensis ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning, Universitetet i Oslo. Her leder han programmet Menn og maskuliniteter, herunder et prosjekt om hvordan farskapet har utviklet seg fra 1850 og framover. Lorentzen søker blant annet til litterære kilder for å finne svar, især til Ibsens dramatikk.
– Da jeg leste meg gjennom Ibsens diktning med farsproblematikken for øyet, tenkte jeg; herregud, far-sønn-relasjonen gjennomsyrer jo hele forfatterskapet! Det er utrolig at dette ikke har stått sterkere i Ibsen-forskningen, sier mannsforskeren, som har artikkelen ”Ibsen and Fatherhood” på trykk i siste nummer av det prestisjetunge tidsskriftet New Literary History.

GOD FAR: Jørgen Lorentzen mener Hjalmar Ekdal i Villanden er det eneste eksempelet på en til dels god far i Ibsens forfatterskap. Nærhet og intimitet mellom far og datter er påtakelig.

Lorentzen viser til at den patriarkalske faren opptrer i nesten alle Ibsens drama:

Brand ofrer sønnen Alf for å kunne følge sitt kall, mens Konsul Bernick i Samfundets Støtter, en spekulativ og hensynsløs forretningsmann, er villig til å ofre sin 13 år gamle sønn Olaf i profittøyemed. Patriarkalske fedre er også Johannes Rosmer, doktor Wangel, byggmester Solness, Alfred Allmers og John Gabriel Borkman.

– Noen er utpreget autoritære patriarker, mens noen gis muligheten til å utvikle en annen type mandighet; en mandighet som er både lyttende og åpen.

Fattig og alkoholisert

Forskeren leser Ibsen også i forhold til hendelser i dramatikerens eget liv. Ibsens far, Knud Ibsen, var en av Skiens rikeste og mest betydningsfulle borgere, men forretningene slår feil og familien må flytte på landet, til et liv i armod og skam. Knud Ibsen makter aldri å reise seg etter fallet, og ender opp fattig og alkoholisert, uten evne eller vilje til å ta seg av familien. Henrik opplever dette som et enormt svik og forlater hjemmet bare 15 år gammel. Alle stykkene til Ibsen omhandler fedre; autoritære, falne og hjelpeløse fedre. Men hvorfor er forholdet mellom far og barn allikevel en så lite tematisert del av Ibsens drama?

– Kanskje rett og slett fordi farskap som sådan aldri spiller noen eksplisitt hovedrolle i Ibsens skuespill. Dramaene handler i fremste rekke om kvinner og idealiserte mannsskikkelser som står i åndskamper om sannhet, frihet og makt. Menn som fedre, er knapt noen drivkraft i dramaene, mener Lorentzen.

– Det er fascinerende at Ibsen likevel helt konsekvent iscenesetter forholdet mellom far og barn, men uten å gjøre dette til et hovedtema. Farskap danner snarere et bakteppe for de dramatiske møtene og scenene i teaterstykkene hans.

Helt ny tolkning

Ved siden av Gengangere, er det Vildanden som er Ibsens mest åpenbare familiedrama, det vil si ikke familien som sådan, men snarere fedre og farskap. Lorentzen tolker dette stykket annerledes enn alle andre.

– Vildanden er et av de sterkeste drama i Ibsens diktning, og her er det farskapet som står på tiltalebenken, hevder mannsforskeren. Han peker på tre reelle farsfigurer i tre ulike far-barn-forhold: Werle-Gregers, Ekdal-Hjalmar og Hjalmar-Hedvig.

– Ibsen presenterer oss her for tre ulike former for farskap, tre arketypiske mannsskikkelser som jeg kaller den patriarkalske faren, den falne faren og den kjærlige, men hjelpeløse faren. Alle disse tre formene for farskap ble ”praktisert” på 1800-tallet. I Vildanden viser dikteren hvordan disse er innvevd i hverandre.

Grosserer Werle er kroneksempelet på den autoritære patriark – som Ibsen plukker fra hverandre. Grossereren er villig til å gjøre alt som tjener ham selv, også å ofre kone og sønn. Hos ham finnes ingen etisk refleksjon i forhold til den andre. Han står i en situasjon der han kan handle og gjøre som han vil, og han har blind tro på behovet for å opprettholde den patriarkalske orden: ”Hvis jeg faller, faller alt.” Sønnen Gregers er i sitt hat til faren ikke i stand til å skape et eget liv.

Teaterstykkets andre farskap, den falne faren, er det mellom gamle Ekdal og Hjalmar. Gamle Ekdal blir sendt i fengsel for en økonomisk vinningsforbrytelse som grosserer Werle står bak. Ekdal klarer ikke å bearbeide fallet og vinne tilbake sin mandighet. Sønnen Hjalmar er sterkt preget av farens fall og har trukket seg tilbake til tørkeloftet, hvor han lever med kone og barn.

Kjærlig, men hjelpeløs

– Hjalmar har nesten utelukkende vært omtalt i negative ordelag; som en patetisk og stakkarslig fyr, utpreget selvopptatt og egoistisk. Jeg mener tvert imot at Hjalmar mangler ego. Han er sårbar og hjelpeløs, men han forholder han seg aktivt og etisk til kone og barn, han klarer å skape et hjem som er godt. Alle de havarerte skikkelsene i Vildanden søker da også tilflukt hos familien Ekdal, påpeker Lorentzen.

– Hjalmar et det eneste eksempelet hos Ibsen på en til dels god far. Nærhet og intimitet mellom far og datter er påtakelig.

At omsorgsevnen dog har noen begrensninger, kommer blant annet til uttrykk ved at han ved en anledning glemmer å ta med en godbit til Hedvig fra middagen hos grosserer Werle, slik han lovet.

– Det er en svært smertefull scene. Hedvig føler at faren sviker henne. Men om han hadde vært en kontinuerlig sviker, ville ikke denne scenen ha vært så gripende og sterk som den er, mener Jørgen Lorentzen.

Framveksten av farskapet

Prosjektet Framveksten av det moderne farskapet tar for seg utviklingen og endringen av farskapet i Norge fra 1850 og framover. Både litterære og ikke-litterære kilder blir tatt i bruk i en nyhistoristisk framstilling av kjønn, familie og farskap. Farskapshistorien skal være ferdig om tre år.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Kvinne- og kjønnsstudier, Språk og kultur, Litteraturvitenskapelige fag, Nordisk litteratur Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:52
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere