print logo

Adelens fråtsing på 1500-tallet

Både den norske og danske adelen på femtenhundretallet elsket shopping. Det var viktig å vise sin velstand. Adelen smurte hverandre med rådyre gaver.

ADELSPYNT: Drakten til adelskvinnen Birgitte Gøye (ca. 1511–1574) har puffermer og slisser, slik at man kan se underkjortelen stikke frem. Legg også merke til perleluen og alle gullsmykkene hennes. Maleri av Jacob Bink, 1550. Kilde: Det Nationalhistoriske Museum i Frederiksborg, Danmark

På 1500-tallet hadde adelen et demonstrativt høyt forbruk. Adelen brukte luksusgjenstandene til å vise frem sin sosiale posisjon. Klærne og smykkene ga status og viste som regel hvilken stand de tilhørte. Mye av fritiden ble derfor brukt til å få tak i dyre, eksotiske ting.

– Adelen brukte kostbare gjenstander for å demonstrere at de var i en spesiell situasjon. De hadde ingen motforestillinger mot å være prangende. De skulle ha tak i det aller siste skrik. Med tingene sine kunne de si: “Jeg er rik og jeg er i stand til å skaffe dyre og sjeldne varer.” Det ble derfor gjort mange ulike krumspring for å få tak i disse varene, forteller Karen Arup Seip ved Institutt for arkeologi, konservering og historie på Universitetet i Oslo. Hun tar nå doktorgraden på den norske og danske adelens forbruk på femtenhundretallet.

Overdådig forbruk

Det var ikke bare den danske adelen som hoverte med tingene sine. Selv om den danske adelen var rikere enn den norske, hadde også den norske adelen et overdådig forbruk.

– Det største adelsmiljøet i Norge holdt til i Oslofjordområdet og sørover svenskekysten, men det var også adelsfamilier i Opplandene og Gudbrands-dalen og langs kysten fra Sunnhordland til Nordland.

Noen viktige norske adelsfolk var fru Inger Ottersdatter Rømer til Austrått , familien Rosenkrantz fra Bergen med dansk-norske aner, den barnløse jomfruen Margareta Olavsdatter fra Hattaberg i Hardanger og fru Gjørvel Fadersdatter Sparre , som var Norges største jordgodseier.

Adelen tjente seg rike på de stadig økende prisene på jordbruksvarer. Inntektene gikk veldig opp, og adelen bygde store herregårder. Den danske adelen hadde også tilgang til embeter og riksrådsposter.

UNIVERSET: Adelen skulle ha siste skrik. Denne modellen av universet, en armillarsfære fra 1543, viser planetenes baner rundt jorden. Utstilt på Renessanseutstillingen på Nationalmuseet i København

Kongens smak

Hoffet ble den viktigste arenaen for det adelige forbruket. Adelen måtte ha gullkjeder og de fineste klærne for å vise kongen ære. Det gjaldt å ha den flotteste drakten, men samtidig måtte adelen passe på at de ikke var finere kledd enn kongen.

Slottet arrangerte ridderturneringer med full utrustning og kostbart utstyr. Det var en del av praktoppvisningen for de kongelige. Klærne skulle tilpasses kongens ønsker. Det gikk mye i oldenburgernes farger rødt og gult, men kongen endret stadig smak. Det kostet adelen dyrt.

Adelen måtte også vise frem sin prakt på vegne av landet når fremmede folk kom på besøk.

– Når adelen var med kongen til utlandet, var det viktig for kongen å vise at han var mektig. Fine klær var symbolet på rikdom og makt. Adelsmannen måtte ha med seg hester, rustning, våpen og svenner i farger og mønstre som var bestemt av kongen.

En adelsmann ba om fritak fordi han oppfattet det som en stor skam at han ikke hadde hatt tid til å skaffe seg det rette utstyret. “Skulle de gjøre narr og peke fingre av meg, fordi jeg ikke skulle være like ferdig som de andre, ville jeg heller være i jorden,” skrev han til en venn av seg.

Det vanligste var å produsere mest mulig av tingene hjemme. Adelen hadde ofte egne håndverkere. Klærne var for øvrig så verdifulle at de gikk i arv. Slitte klær ble sydd om.

RENESSANSEDRAKTER: Utsnittet fra alterkledet fra Tingelstad gamle kirke på Hadeland viser adelens renessansedrakter i scener fra Det gamle testamentet. Kilde: Norsk Folkemuseum

Staselig fråtseri

Adelen hadde mye fritid. De hadde ringer til utpå leddene på fingrene for å vise at de ikke trengte å arbeide med hendene.

Adelen fråtset ikke bare i dyre klær og smykker. De ville også ha det mest staselige fra utlandet. Det skulle være eksotisk, dyrt og luksuriøst.

Når adelen solgte fisk, tømmer og jordbruksprodukter til utenlandske kjøpmenn, var det vanlig å få eksotiske varer som betaling. Betalingen skjedde også med penger, smykker og klær.

– Adelen skaffet seg så fine varer som konfekt, safran, kanel, muskat og mandler, oliven, sitroner, vin og brennevin. De ville gjerne ha levende dyr og fugler og ny teknologisk stas som kakkelovner, hjullåsgevær og klokker. Det ble attraktivt med forgylte bordur på herregårdene. Noen ur var rene kunstverk som også viste universet og planetenes stilling, forteller Karen Arup Seip, som bruker private brev, regnskapsopptegnelser, inventarlister over hva husene inneholdt og portrettmalerier til å studere hva adelen rådde over.

BORDUR: Klokkene ble teknisk sett mye bedre på femtenhundretallet. Mange adelige skaffet seg bordur til herregårdene sine. Kilde: Norsk Folkemuseum.

Smøring på høyt plan

Det var ressurskrevende å skaffe disse tingene. For å få tak i de sjeldne sakene, brukte adelen nettverket sitt. Adelen måtte derfor holde nettverket ved like og smurte det stadig med gaver, slik som en kurv med fiken og rosiner, eller noe i gull og edelt metall. Noen ga en hest.

– Hvis noen ønsket seg den samme fargen på alle hestene sine, prøvde man gjerne å få det til. Man ga også gaver for å vinne frem i rettssystemet. Det var tingenes orden den gang. Det var om å gjøre å gi gaver til dem som var viktigere enn en selv. I dag ville dette vært kalt korrupsjon.

Da landgreve Vilhelm av Hessen ba den danske astronomen Tycho Brahe om å skaffe seg noen reinsdyr, satte Brahe himmel og jord i bevegelse. Brahe henvendte seg til sin venn og slektning, Norges stattholder Axel Gyldenstierne. Etter mye korrespondanse klarte man til slutt å skaffe fem dyr, hvorav to ble sendt til Tycho Brahes hjem på øya Hven i Øresund. I mellomtiden var landgreven død.

– Historien er et eksempel på at eksotiske, levende dyr var gjeve gaver. Gaver ble brukt til å styrke sine forbindelser. Man brukte derfor sine kontakter for å skaffe til veie det man ville ha.

GULLRING: Påkledningen på 1500-tallet skulle vise standstilhørigheten. Gullsmykker var en viktig del av de adelige kjennetegnene. Kilde: Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo

Inspirert av utlandet

På utenlandsreisene orienterte adelen seg om hva moten var. De gjorde også innkjøp på vegne av andre. Selv om adelen hadde et ønske om å kle seg moderne, ble den danske klesmoten likevel regnet for å være gammeldags.

– Reisene var et uttrykk for demonstrativt forbruk. Lange reiser var kostbare, og man utsatte seg for sykdom og overfall. Alle visste at de som klarte reisene, var ressurssterke mennesker.
Den gangen fantes det ingen bank. Pengereservene var i form av smykker og praktgjenstander. Adelen satt på enorme verdier. En perlelue alene kostet hundre daler. Det var like mye som en tømmermann tjente på tre års arbeid.

– Og det var bare luen! Så kom alle gullkjedene, beltene av perler, gullstifter på hatten og bonettene med strutsefjær på toppen. Adelen hadde slisser i klærne for å vise frem stoffet under, slik at alle og enhver kunne se at man hadde to lag tøy. Klærne var så verdifulle at de gikk i arv. Manglet man penger på utenlandsreiser, kunne man pantsette klærne. Men det kostet. Renten kunne være så høy som tretti prosent i måneden.

FORSKER PÅ ADELEN: – Adelen hadde ingen motforestillinger til å være prangende, forteller Karin Arup Seip , som tar doktorgraden om adelens forbruk på 1500-tallet. Foto: Ståle Skogstad

Da Christian den andre ble kastet ut av riket, tok han alle smykkene og pantsatte dem for å betale soldater og gjenerobre riket.

– Det viser hvor lett det var å konvertere smykker og praktgjenstander til penger.

Adelen hadde et enormt forbruk. De sparsommelige ble likevel ikke kalt for gjerrige.

– Det var en som klippet opp likkledet til sin kone og brukte det som klær. Men det er ikke sikkert at det ville ha blitt oppfattet som gjerrig den gangen. Det var viktig at man kunne håndtere den personlige økonomien. Først på 1600- og 1700-tallet ble det viktigere å vise frem luksusen enn å ha finansene i orden, forklarer Karen Arup Seip.

Luksuslovgivningen

Adelen kjøpte så mye at kongen kom med egne lover om hvor mye adelen kunne eie.

PLUDDERBUKSER: Det finnes nesten ingen malerier av den norske adelen fra 1500-tallet. Undersøkelser av sarkofager og kister fra adelstiden har gjort det mulig å kikke datidens skreddere over skuldrene. Her er en rekonstruksjon av bekledningen til den svenske adelsmannen Erik Sture i ca 1565. Utstilt på Renessanseutstillingen på Nationalmuseet i København

I 1528 kom forordningen om at ingen adelsmann måtte eie mer enn tre plagg av silke. Ingen fruer eller jomfruer fikk bære brede bonetter, et hodeplagg som ligner på en alpelue.

Perler på stoff og gullinnvevde stoffer var forbeholdt de kongelige.

Tjue år senere kom det, etter ønske fra adelen selv, enda en forordning.

– En medvirkende årsak til forordningene var kanskje at adelen ikke ønsket å konkurrere seg imellom. Forordningen kom stadig opp igjen, så det var tydelig at den ikke virket. En mulig straff var å gi fra seg klær eller betale en bot.

Luksuslovgivningen gjaldt også dåp og bryllup. Feiringen måtte ikke vare lenger enn tre dager, og det måtte ikke kokes mer enn tolv retter til måltidene.

På slutten av femtenhundretallet ble det stadig viktigere for kongen å være hevet over de andre.

– I 1576 kom det et forbud mot opphøyde gravmonumenter. Kongen slo hardt ned på dem som brøt med bestemmelsen. Monumenter måtte fjernes, og det ble gitt store bøter. Et eksempel er jomfru Magdalene Povisk , som murte inn en likstein i kirkemuren i Vejle. Hun måtte bøte 300 mark til kirken og flytte steinen til kirkegulvet som alle de andre, forteller historikeren Karen Arup Seip, som også har viet et kapittel i doktoravhandlingen til hva adelen gjorde på fritiden.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Nyere tids historie (før 1800) Av Yngve Vogt
Publisert 18. okt. 2007 00:00