Grunnloven upresis under Tito

Tito la ikke lokk på de nasjonale relasjonene i det tidligere Jugoslavia. Relasjonene påvirket hele tiden politikken til kommunistene og førte til at grunnloven ble endret flere ganger. - For å hindre konflikten på nittitallet, kunne det ha hjulpet om visse definisjoner i grunnloven var mer presise, mener Hilde Katrine Haug.

UPRESISE LOVER: – Mangelen på presise grunnlovsdefinisjoner under Tito ble en medvirkende årsak til å gjøre oppløsningen av den jugoslaviske staten så vanskelig, hevder Hilde Katrine Haug. Foto: Ståle Skogstad

Mange hevder at Jugoslavia var en trykkoker fordi Josip Broz Tito la lokk på det nasjonale spørsmålet. Det stemmer ikke. Kommunistene måtte hele tiden ta hensyn til ønskene fra de ulike nasjonale gruppene. Det påvirket politikken deres, poengterer Hilde Katrine Haug ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk på Universitetet i Oslo.

Hun har nettopp avlagt doktorgraden på de ulike fasene i kommunistpartiets politikk for å håndtere de nasjonale konfliktene i Jugoslavia. Kildene hennes var partidokumenter, taler, avispolemikk fra utvalgte perioder, og biografier, memoarer og intervjuer. Hun studerte også alle grunnlovsendringene. Dem var det mange av.

Nasjonalt hat

Kommunistene overtok makten i 1945. Over én million jugoslaver døde under den nazistiske okkupasjonen. Flertallet
ble dog drept av andre jugoslaver i en brutal borgerkrig. Om lag 300 000 serbere mistet livet under det fascistiske Ustasja-regimet i Kroatia. De ekstremistiske serbiske tsjetnikene tok livet av bosniske muslimer og kroater. De kommunistiske partisanene kjempet mot serbiske og kroatiske medløpere til okkupantene. Hatet var enormt.

Tito løste det nasjonale problemet ved å skape et føderativt, multinasjonalt system med delvis nasjonal selvbestemmelse. Systemet var basert på nasjonal likhet. Ingen nasjonale grupperinger skulle dominere. Ingen skulle diskrimineres.

– Slagordet var brorskap og enhet. For å klare nasjonalitetspolitikken sa myndighetene: “Vi er venner. Vi skal bygge et nytt Jugoslavia.”

Regimet innførte samtidig nye grenser og prøvde å opprette delrepublikker der minoritetsgruppene var så små som mulig. Selv om det ikke var meningen at grensene skulle være faste, fikk de etter hvert stor betydning.

– Paradoksalt nok sa Tito: Vi lager ikke grensene for å dele, men for å forene. Kommunistene håpet at de nasjonale spørsmålene ville få mindre betydning når sosialismen ble utviklet.

Tilpasningspolitikk

Frem til bruddet med Stalin i 1948 var den jugoslaviske politikken preget av den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

Fra femtitallet til 1963 prøvde myndighetene i økende grad å forsøke å integrere folkegruppene og skape en felles jugoslavisk identitet, men de gjorde lite for å definere hva det jugoslaviske
fellesskapet skulle bygges på. Deretter sluttet kommunistene å snakke om jugoslavisme.

Frem til 1964 hevdet kommunistene at de hadde løst de najonale problemene. På den åttende partikongressen i 1964 erkjente Tito for første gang at det nasjonale spørsmålet ikke hadde svunnet hen.

I rivningene mellom de liberale og de konservative i partiet støttet Tito etter hvert de liberale, som ville gi delrepublikkene mer selvstyre.

To år senere ble lederen for det hemmelige politiet, Aleksandar Rankovic, kastet. Han var jugoslavenes svar på Stalins Beria. Han var hardhendt mot minoritetene, spesielt mot den albanske befolkningen i Kosovo.

– Utkastelsen førte til at de ulike folkegruppene begynte å legge mer vekt på sine egne rettigheter fremfor fellesskapet.

Upresis grunnlov

Kommunistene hevdet hele tiden at landet stod overfor to farer: Sjåvinistisk nasjonalisme eller byråkratisk sentralisme.

Frem til opptøyene i Kroatia i 1971 gjennomførte regimet en rekke grunnlovsendringer som førte til en omdefinering av det statlige forholdet mellom republikkene. Nå snakket man om delrepublikkene som statsdannelser og mindre om Jugoslavia som stat.

Republikkene fikk reelle roller, men det ble uklart om suvereniteten lå hos delrepublikkene eller hos folkegruppene.

– Grunnloven la suvereniteten til begge. Eksempel er serberne i Kroatia. Spørsmålet var om de tilhørte det serbiske folket eller den kroatiske republikken. Dette ble et viktig spørsmål under oppløsningen av Jugoslavia og krigen i Kroatia.

Opprøret

Under Kroatia-opptøyene var det en frykt for at Sovjet skulle intervenere. Jugoslavia måtte fremstille seg som samlende og stabilt. Tito slo ned opprøret hardt og brutalt. Mange mistet da illusjonen om Jugoslavia.

Etter at Tito kvittet seg med de kroatiske lederne, gjorde han det samme med de serbiske lederne. Den gangen hadde Serbia det mest liberale og det minst nasjonalistiske lederskapet i landet.

– Da Tito fjernet det liberale leder-skapet i Serbia, fjernet han de personene som hadde stor betydning for Serbias politikk den gangen.

Farene

I tiden etter protestbevegelsen i Kroatia til Titos død i 1980, var det viktig for de gamle lederne å sikre ettermælet.
– Samtidig som de prøvde å gjenopprette partiets kontroll, sentraliserte de ikke staten. Jugoslavia ble en enda løs-ere føderasjon. Landet ble nesten en konføderasjon. Så kommunistledelsen innfridde mye av det kroatene ønsket seg i masseopprøret.

Det jugoslaviske systemet ble nå mer et system for å regulere konfliktene mellom republikkene.

– Det føderative systemet fikk mindre makt. Nesten alle beslutningene ble tatt på delrepublikknivå. De mest ærgjerrige politikerne foretrakk derfor å bli i delrepublikken, fremfor å dra til Beograd. For det var i delrepublikkene man fikk innflytelse.

Ideen til kommunistregimet var at ved å gi rettigheter til ulike folkegrupper, ville de bli mer positivt innstilte til Jugoslavia og forbli en del av det jugoslaviske prosjektet.

– Tito ønsket et fredfylt Jugoslavia som ettermæle. Men for å hindre kon-flikten på nittitallet, kunne det ha hjulpet om definisjonene i grunnloven av folkegrupper og republikker var mer presise. Mangelen på presise definisjoner var medvirkende til å gjøre oppløsningen av staten vanskeligere da det først skjedde, påpeker Hilde Katrine Haug.

Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:51
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere