Akademiets førstedame

– Jeg har ofte sett meg rundt på universitetet og tenkt:
Å, Gud, alle de flinke folkene.
Men jeg har klart meg bra, jeg også.
Jeg må si det.

SVEKKER FORSKNINGEN: - Den nye tidsbegrensete doktorgraden kan være uheldig. Unge forskere tør ikke hive seg på de spennende, uløste probleme, advarer professor Reidun Sirevåg. Foto: Ståle Skogstad

Generalsekretæren i Det Norske Videnskaps-Akademi lener seg tilbake på stolen, og et uttrykk av tilfredshet glir nesten umerkelig over ansiktet. Fra taket henger en svær lysekrone som reflekterer sollyset i små blink. På to av veggene er bilder av menn i mørke klær. Taket og dørene er av eik, og vinduene er store og buede.

Reidun Sirevåg er professor i molekylærbiologi ved Universitetet i Oslo. Hun tilhører et mikroskopisk antall kvinner som er funnet verdige nok til en plass i lyset fra disse kronene, for selv å ha sendt kunnskapens stråler over land og folk. Hun er første kvinnelige generalsek-retær i Videnskaps-Akademiet, den fjortende i rekken siden Akademiet ble etablert “til videnskabens fremme” i 1857. At hun skulle ende her, var rent utenkelig da hun kom til universitetet for første gang på femtitallet.

– Bare i det hele tatt å skulle bli forsker? Nei, jeg tenkte ikke på det. Målet var å bli lektor i skolen, og det ble jeg også, på Ris skole i Oslo. Det varte i fem gode år. Da kastet jeg karrieren over bord og grep tak i en ny.

Når generalsekretæren snakker, er det uten antydning til skarre-r som kunne ha røpet en tilknytning vestover. Familien er fra Stavanger.

– Jeg er så gammel at jeg ble født før andre verdenskrig. Tenk det. Da jeg var ni år, flyttet familien til Drammen. Jeg skiftet dialekt på to uker. Da familien flyttet tilbake til Stavanger, dro jeg til Oslo. Jeg var atten og begynte å studere på universitetet. Far var kjemiker, og det måtte liksom bli realfag for meg. I 1958 hadde de nettopp lagd en ny studieordning på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, og vi var mange jenter som startet på forkursene i matematikk. Det var veldig all right, det. Men forskning? Nei. Men jo. Mye og lenge, i førti år, nesten. Sirevåg fikk sin første stilling på universitetet i 1968. I dag er hun en av landets fremste eksperter på bakterier.

– Jeg har virkelig likt meg her. Synes jeg har vært heldig, ja, jeg synes det. Jeg er fornøyd fordi jeg har fått arbeide med viktige problemstillinger og fått publisert arbeider av høy kvalitet.

Men hva fikk den målbevisste, unge kvinnen til å endre kurs? Hvorfor gikk en trofast lærertjeneste over ripa?

– Det var ganske tilfeldig. Jeg dro til USA sammen med min første mann, som skulle arbeide med amerikansk historie, og jeg insisterte på å gjøre noe på egen hånd. Jeg valgte å ta mastergrad i mikrobiologi på det kjente kvinnecolleget Vassar i New York.

– Vet du? Akkurat dét er noe av det jeg er aller mest glad for i livet. Virkelig. Å få en slik sjanse, forandret på en måte alt. Jeg likte mikrobiologi svært godt, og det var derfor naturlig at jeg tok en doktorgrad innen mikrobiologi da jeg kom tilbake til Norge. Og siden har jeg lært meg molekylærbiologi og alle disse moderne tingene.

Sirevåg har hatt flere opphold i USA gjennom årene og roser de amerikanske universitetene. Etter at Sirevåg ble dr.philos. i 1976 fikk hun muligheten til å være ett år på Harvard University i Boston.

– Det er et av verdens beste læresteder. Da jeg kom dit, tenkte jeg: Hjelpe meg! Har jeg i det hele tatt noe her å gjøre? Jeg jobbet hardt, og etter hvert kjente jeg at, jo, det har jeg. Jeg undret: Er jeg virkelig såpass oppegående, da? Når jeg ser tilbake, er det med en indre jubel: Jeg klarte meg! Det betyr mye å få oppleve noe sånt. Jeg lærte masse og fikk venner. Jeg er så takknemlig.

Flere år senere hadde Sirevåg forskningsfri fra instituttet hjemme i Oslo og grep igjen muligheten til å lære noe nytt.

– Jeg tilbrakte sabbatsåret mitt ved University of Cali-fornia i Santa Barbara. Molekylærbiologi var nytt og upcoming den gang. Jeg kunne lite eller ingen ting om faget og sa til meg selv, at nå skal jeg gå inn den døra der og bare lære det. I ett år stod jeg sammen med studentene på laboratoriet – de var mye flinkere enn meg – og fikk praktisk erfaring i molekylærbiologi. Noen år senere var jeg tilbake i California og fikk faglig påfyll.

– I det hele tatt synes jeg at jeg har klart å følge med. Jeg har arbeidet med flere gode biologiske problemstillinger, men pengemangel har gjort at jeg ikke har kunnet gå videre med alt jeg har hatt lyst til. Problemstillingene har likevel vært så aktuelle at jeg flere ganger har opplevd at forskere i utlandet har spurt om å få overta arbeidet mitt og fullføre det. Og det har de selvsagt fått.

Men professoren har da i sannhetens navn greid å gjennomføre mye selv. Hennes spesialområde er fotosyntetiske bakterier, som utnytter lysenergi, akkurat slik som plantene. De artene hun arbeider med, er i tillegg termofile, det vil si at de vokser ved høye temperaturer.

– Disse bakteriene lever i naturen i varme kilder opp til 70 grader. Jeg har undersøkt hvorfor de tåler så høye temperaturer. Sammen med studentene mine har jeg sett på bestemte proteiner og brukt avanserte metoder, som røntgenkrystallografi.

– Før jeg satte i gang, for mange år siden, skrev jeg en søknad til Forskningsrådet og la ut om alt jeg skulle greie å oppnå. Det var ikke lite, kan jeg love. Å, gud. Dette var virkelig en frekk søknad, tenkte jeg. Jeg visste hva som skulle til, men var klar over at løsningen lå langt inn i framtiden. Heldigvis gikk det bra.

– Det er viktig med tid i forskningen. Langsiktighet. Jeg mener at den nye tidsbegrensede doktorgraden kan være uheldig. Den gjør at unge forskere ikke tør å hive seg på de spennende, uløste problemene. Det er forskjell på å si at jeg er ferdig om tre år og å si at jeg er ferdig når problemet er løst.

Sirevåg er ikke på laboratoriet for tiden. Til det er hun for opptatt med vervet som generalsekretær i VidenskapsAkademiet – på sjuende året nå. At Akademiet har sikret seg en visjonær leder, som dessuten er utstyrt med særdeles gode gjennomføringsevner, får vi vite fra informert hold. Og det kan komme godt med, for det er mye en generalsekretær skal ta hånd om: Det er hun som setter i gang oppussing og renovering, det er hun som våker over økonomien, og det er hun som ringer til en matematiker et sted i verden for å fortelle ham at Abelprisen – heder og ære og seks millioner – er hans.

– Jeg er her nesten full tid. Det er jubileumsår og ekstra mange oppgaver. Og du skjønner, jeg bryr meg med mye. Jeg interesserer meg for Akademiets hus og hage. Jobben er utadvendt, og det liker jeg. Her har vi foredrag, konferanser, symposier og offentlige forelesninger; flere tusen mennesker er innom huset hvert år.

Det sies at Sirevåg kan snakke like godt med alle.

Unge forskerspirer og inter- nasjonale toppforskere. Håndverkere og kongelige. Hun har “hentet samfunnet inn i akademiet” og gjort eliteklubben mer relevant for allmennheten. Og det er under Sirevågs ledelse at Akademiet har fått ansvaret for å dele ut prestisjetunge priser: Abelprisen i matematikk og Kavliprisene, den norsk-amerikanske industripioneren Fred Kavlis utmerkelser i astrofysikk, nanovitenskap og nevrovitenskap.

– Du er nå “sjef” for de fremste av landets hoder. Litt av en karriere?

– Jo. Men jeg tenker ikke på det på den måten. Det virker så voldsomt. Å være medlem i Akademiet har høy prestisje. Jeg ble valgt inn i 1999, og det er klart jeg ble smigret. Men de trengte kvinner, jeg har en mistanke om det. Det er fort gjort å bli kakepynt. Om jeg sitter her på stas, kan jo tenkes, men i
så fall uten forkleinelse for meg. Kvinne kultur er viktig. Når man sitter i disse møtene med eldre menn i mørke klær – det blir sånn massivt, vet du. Men jeg tror de synes det er flott med kvinner. Jeg tror det.

Vi har tidligere observert generalsekre tæren på avstand, under foredrag i Akademiet og når Abelprisen deles ut. Da synes hun å gli nærmest sømløst inn blant menn på vitenskapens elitelag og kongelige på røde løpere. Vi har tenkt at hun lyser av seriøsitet og mild ro. Så finner vi henne altså denne dag i villaen på byens beste vestkant, under lysekronene og mellom gobelinene og palmene; lattermild, nærmest løssluppen. Og med temperamentets uro like under.

– Jeg er et livlig menneske, ja, i bunn og grunn et muntert menneske. Men jeg er utålmodig. Noen opplever meg som sint. Hissig. Når noe er virkelig galt, da viser jeg det, som da det ble besluttet å dele Biologisk institutt i to. Det var genuint galt. Uopprettelig galt. Så lenge jeg var prodekan, var det ingen som fikk det igjennom. Biologi er ett fag, og det er lettere å se de gode problemstillingene uten en slik oppdeling.
Ille nok. Likevel fins det verre ting, synes Sirevåg:

– Det ergrer meg enda mer at grunnkurset BIO 101 ble nedlagt. Her fikk studentene servert hele biologien på ett år og kunne velge rettene etterpå. Å, det var så bra! Alle gikk sammen; på laben, ute i felten – folk ble jo til og med gift på disse kursene. Nå begynner spesialiseringen for tidlig. Hvis alle blir spesialister, utvikles det monokulturer som blir svært sårbare. Jeg råder alltid studentene mine til å vente lengst mulig før de velger retningen sin.

Det siste året har Sirevåg hatt åtti prosent permisjon fra stillingen ved Institutt for molekylær biovitenskap. De siste tjue prosentene bruker hun på undervisning og litt annet.

– Jeg har bestandig sett på meg selv som en som utdanner folk, og jeg har brukt masse tid på undervisning på alle nivåer. Jeg deltar alltid på laveregrads laboratorieøvelser, det er ikke så mange av professorene som gjør det lenger. I det hele tatt merker jeg en tiltakende nedvurder-ing av undervisning. Vi må passe på at vi får gode lærere ut i skolen, det er minst like viktig som forskning. Får du ansvaret for en hovedfagsstudent i noen år, kan du forme henne, oppdra henne til å bli dyktig til å arbeide, til å planlegge og være systematisk.

– Spesielt synes jeg det er hyggelig med de kvinnelige studentene. De er kanskje litt mer ydmyke, og så føler jeg et slags intuitivt fellesskap med dem. De mannlige studentene er gutter så lenge. Klønete er de òg.

– Som sagt, jeg liker kvinnefellesskap. Jeg dyrker samværet med venninnene mine. Vi har alltid vært trofaste mot hverandre; med noen spiser jeg lunsj, med andre spiller jeg bridge fast hver uke; da drikker vi litt vin, spiller i to timer og sladrer i én time. Jeg har i det hele tatt et ganske sosialt liv og går mye på kino og i teater. Min mor sa en gang til meg: Ta vare på venninnene dine. Det er dem du har når du blir gammel. Ja, vi vet at mange blir enker og alene. Ellers er jeg så mye jeg kan i hagen min, leser skjønnlitteratur, og rett som det er reiser jeg til Rondane til den supermoderne hytta vår. Og så båten, da. Vi har alltid seilt, mannen min og jeg. Jeg har hatt enorm glede av alt vi har sett og opplevd fra båten; Klosterhavn på Selje, Stadt. Hele veien opp til Nord-Norge. Den svenske vestkysten. Gotland og Götakanalen. Ser vi et fint sted, kaster vi anker og legger til.

Sirevåg har samarbeidet med mannen sin, biologiprofessor Arne Løvlie , om å skrive lærebøker i naturfag og biologi for elever i den videregående skolen. Sammen har de bidratt til å modernisere biologiundervisningen.

– For oss var det viktig å sette en stand ard for hva gode lærebøker skal være. At vi lyktes, har vi stadig fått bekreftet; mange av studentene mine har sagt at de valgte å studere biologi på grunn av lærebøkene våre.

Også Løvlie er med i Akademiet, og de to er ett av svært få ektepar i eliteklubben. Sammen har de en sønn.

– Det var enkelt for meg å være småbarnsmor og forsker; vi bodde like ved Blindern, jeg droppet Anders i “Arkitektbrakka” om morgenen og plukket ham opp på vei hjem.

Siden den gang har unge Løvlie vokst opp til å bli en av landets mest kjente rappere under navnet DJ Løv. Dessuten er han advokatfullmektig og var med på å forsvare en av Nokas-ranerne. Nå er han stipendiat ved Universitetet i Oslo.

Sirevågs talent for å lede og administrere er kommet andre enn hus og hjem – og Akademiet – til gode.

– Jeg har likt godt å være med i større sammenhenger. I seks og et halvt år var jeg instituttbestyrer og hadde all makt, og i åtte år satt jeg i et av styrene i Forskningsrådet. Det var kjempegøy og gjorde meg bredt orientert. Jeg kjenner mange og har hatt kontakt med rektorene gjennom mange perioder. Mye ved universitetet er bra, men jeg ser tendenser jeg ikke liker. Vi må passe oss for å bli negative. Jeg synes i det hele tatt at det klages for mye. Jeg kan sannelig være sur og grinete selv, også. Det er ikke det. Men misfornøyd med hvordan jeg har hatt det, er jeg ikke. For meg har det vært viktig å bli respektert for de tingene jeg har gjort. Jeg føler at jeg har fått gjennomført det jeg skulle innenfor den moderne biologien.

– Som sagt, jeg synes jeg har klart meg bra. Jeg synes det.

Navn: Reidun Sirevåg

Alder: 67 år

Født: I Stavanger

Sivilstatus: Gift med professor emeritus
Arne Løvlie

Stilling: Professor ved Institutt for molekylær biovitenskap. Generalsekretær i Det Norske Videnskaps-Akademi

Forskningsområder: Generell mikrobiologi og biologi

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Basale biofag, Molekylærbiologi Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:50
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere