Finnmarksvidda ødelegges: – Nedlegg reindriften!

Nedbeitingen av Finnmarksvidda har ført til en økologisk katastrofe. De hardest rammete områdene er allerede ørken. Bare nedlegging av reindriften i femti til hundre år kan redde landets største villmark.

TAR FEMTI ÅR: – Mesteparten av reinlaven er allerede spist opp eller tråkket ned av rein. Det kan ta opptil femti år før reinlaven er tilbake, forteller professor Reidar Elven i herbariesamlingene på Botanisk museum. Foto: Yngve Vogt

– Den samiske reindriften skader det biologiske mangfoldet på Finnmarksvidda. Problemet er størrelsen på reinsdyrflokkene. Vinterbeiteområdene i hele indre Finnmark er omtrent ødelagt. Den eneste muligheten for å redde Finnmarksvidda er å stoppe reindriften i femti til hundre år. Men det er nok ikke politisk mulig, beklager Reidar Elven , professor i botanikk ved Universitetet i Oslo.

Han er en av lederne for herbariesamlingen ved Botanisk museum, landets største vitenskapelige plantesamling med mer enn én million pressete planter. De siste tjue årene har han også hatt ansvaret for botanikkleksikonet ”Norsk flora”.

Mens overbeiting om sommeren bare fører til lokal skade langs kysten, er det mangelen på vinterbeite som begrenser størrelsen på reinflokkene på Finnmarksvidda.

– Reinsdyrene sliter ned vegetasjonen til det bare er sand og grus igjen. Da blir det vinderosjon. I de med utsatte beiteområdene kan man bruke begrepet biologisk ørken. Nedbeitingen av Finnmark er derfor en økologisk katastrofe. Driften har allerede vært i ubalanse med naturen i minst 30 til 40 år. Reinsdyrene spiser alt. Beitet blir dårligere og dårligere. Flokken går konstant underernært om vinteren. Det øker dødeligheten.

Reidar Elven beklager at kontrollen på flokkstørrelsen ikke har fungert.

– Samiske myndigheter gjør lite, og norske myndigheter tør ikke gjøre noe. Dette har vært et problem i mange tiår. Hvis reinsdyrflokkene hadde vært mindre, kunne reindriften vært mer bærekraftig. I Troms og Nordland er det ikke like kritisk, fordi flokkene er mindre. Men ved Femunden er det også mye overbeiting.

Katastrofetall

Forsker Bernt Johansen ved forskningsinstitusjonen Norut i Tromsø sier det ikke er noen tvil om at reindriften ødelegger det biologiske mangfoldet på vidda. Målingene hans viser at lavdekket har gått kraftig tilbake siden 1980.

I de beste vinterbeiteområdene var lavdekket 36 prosent i 1980, 12 prosent i 1996 og bare 7 prosent i år 2000. I de dårligste vinterbeiteområdene er tallene enda dystrere. Mens det var 16 prosent lavdekke i 1980, fantes det ikke mer enn 0,1 prosent lavdekke både i 1996 og i 2000.

Bernt Johansen vil likevel ikke bruke ordet økologisk katastrofe.

– Men jeg kan konstatere at det har skjedd en dramatisk endring i vinterbeiteområdene i løpet av noen tiår. Det er veldig kort tid i biologisk sammenheng, sier Bernt Johansen.

Forslaget hans er blant annet å redusere reintallet for enkelte distrikter og la enkelte områder hvile i noen år.

Vokser sakte

Mesteparten av reinlaven er allerede spist opp eller tråkket ned av rein. Problemet er at reinlav har lett for å smuldre opp når det er kaldt eller tørt. Når reinlaven forsvinner, spiser reinsdyrene lyng og bjørk.

Saltlaven har overtatt. Den er næringsfattig, men tåler tråkk langt bedre.

Reidar Elven påpeker at Finnmarksvidda likevel kan reddes.

– Hvis man ødelegger et komplisert system som urskog, med mye sopp, insekter og lav, er det vanskelig å komme tilbake til den opprinnelige tilstanden. Finnmarksvidda er et langt enklere økologisk system med forholdsvis få arter. Når reindriften stoppes, kan reinlaven komme tilbake og erstatte saltlaven. Men lav vokser langsomt, bare noen få millimeter om året. Først etter 30 til 50 år er den ti centimeter stor.

Bernt Johansen bekrefter at det kan ta opptil 50 år, men påpeker at revegeteringen går fortere i de områdene der det finnes reinlav fra før av. Da kan reinlaven komme tilbake i løpet av sju til ti år.

Uansett hvordan reindriften blir drevet, styrker ikke reindriften det biologiske mangfoldet.

– Foruten saltlav, fins det ikke en eneste art som blir favorisert av reinbeite, sier Reidar Elven.

ØDELEGGENDE: Da Norsk Polarinstitutt satte ut Svalbardrein utenfor Ny-Ålesund for snart tretti år siden, ble et stort område med biologisk mangfold ødelagt. Foto: Yngve Vogt

Tabben på Svalbard

Den samiske reindriften er ikke alene om å ødelegge det biologiske mangfoldet. Også på Svalbard har det gått galt.

Vanligvis regulerer Svalbardreinen seg selv. Vinterforholdene er begrenset. I motsetning til reinen på Finnmarksvidda, går ikke Svalbardreinen i flokk. Så de er ikke så mange at de skader sommerbeitet, selv om marken er skrinn.

Likevel har Svalbardreinen skadet et viktig botanisk område på Brøggerhalvøya rundt Ny-Ålesund. Halvøya var gjengrodd. Det hadde ikke vært reinsdyr der på 70-100 år.

Som et eksperiment satte Norsk Polarinstitutt ut Svalbardrein på halvøya i 1978.

– Svalbardreinen formerte seg nesten eksponensielt og beitet ned et biologisk rikt område og reduserte artsmangfoldet. Dødeligheten økte. Etter hvert migrerte Svalbardreinen til det rikeste botaniske området ved Kongsfjorden. Det ble også beitet ned. Så slike typer inngrep, som polarinstituttet stod bak, kan redusere det biologiske mangfoldet. Det er det enkelttiltaket på Svalbard som har mest skyld i ødeleggelsen av det biologiske mangfoldet. Verken gruvene eller aktiviteten ved Longyearbyen har ført til de samme negative virkningene, påpeker Reidar Elven.

Sauer er allrighte dyr

I motsetning til den biologiske katastrofen i nord, er husdyrbeitingen i andre områder viktig for det biologiske mangfoldet. Bare noen få arter forsvinner med normalt beitetrykk.

– Beiting skaper nye nisjer. Med en rimelig mengde beitedyr kan artsmangfoldet fordobles. I dag er mangelen på dyr på utbeite et problem for det biologiske mangfoldet. Konsekvensen er at særlig kysten på Vestlandet går tilbake til naturtilstanden før jordbruket startet. Da får vi et kraftig tap av beitetolerante og beiteavhengige arter.

Blant de beitetolerante artene er saftig gress og urter som formerer seg med røttene. Beiteresistente arter har et forsvar mot beiting. Eksempler er tistler og rosebusker. Og gress med mye kisel, slik som sølvbunke. Sølvbunke kan overta de områdene der det beiter for mye krøtter.

De beitefølsomme artene gjemmer seg gjerne under einerbusker, der dyrene ikke kommer til.

I lyngheiene helt ytterst på Vestlandet har det vært et kontinuerlig kulturlandskap i fire tusen år. Nå gror områdene igjen.

Regjeringen har som mål at reduksjonen av det biologiske mangfoldet skal stoppes innen 2010.

– Det er et håpløst mål. Da må man ha et ti ganger så stort husdyrhold som i dag og helt legge om bruken av utmark. På oversikten over truete planter og sopp i rødlisten, fins det derfor svært mange arter fra slått og beitemark, forteller professor Reidar Elven.

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Zoologiske og botaniske fag, Systematisk botanikk, Økologi Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:52
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere