Tyrkia: Modell for demokrati i Midtøsten

Tyrkia blir sett på som en trussel mot europeisk identitet. Men nå kan Tyrkia bli modell for et velfungerende muslimsk demokrati i Midtøsten.

VESTENS SKYTSGUDINNER: Jon Iddeng og Pinar Tank omkranser den såkalte medianfiguren fra 1853 på Blindern, som forestiller den greske seiersgudinnen Nike med krigsgudinnen Athene i hånden. Den viser tilbake til Parthenosstatuen, hvor Athene holder Nike i hånden. Den stod i Parthenon på Akropolis. Athenerne reiste den etter seieren over perserne i 479 f.Kr., i den første store konflikten mellom øst og vest. Foto: Ståle Skogstad

Forholdet mellom Europa og tyrkerne har gjennom århundrene vært preget av krig og mistenksomhet. Mange europeere er fortsatt bevisste på 1683, da tyrkerne siste gang beleiret Wien. Men røttene til denne øst-vest-konflikten er mye eldre. Perserkrigene for 2500 år siden er på mange måter opphavet til tanken om en egen vestlig sivilisasjon.

– Det begynte med at den mektige perserkongen Dareios I slo ned et antipersisk opprør blant de greske bystatene på Lilleasia-kysten år 500–494 f.Kr. Kongen avsatte tyrannene og erstattet dem pussig nok med demokratiske institusjoner, skal vi tro den greske historikeren Herodot, forteller Jon Iddeng. Han er forsker i antikkhistorie ved Universitetet i Oslo.

Perserkrigene

Perserkongen gikk så til krig mot Athen, som hadde støttet opprøret, men hans hær ble slått av de tallmessig underlegne athenske styrkene ved Marathon i 490. Også hans sønn, kong Xerxes I, forsøkte seg, men perserne led endelig nederlag mot den greske alliansen ved Salamis i 480 og i Plataiai i 479. De greske bystatene i Lilleasia ble befridd fra persisk overherredømme.

– Seieren i perserkrigene ga støtet til en pan-hellensk og anti-østlig mentalitet blant grekerne. De begynte å se på seg selv som overlegne i forhold til perserne, som i sin tur ble sett på som underdanige, dekadente og despotiske og som erkefiender av gresk frihet. Dette synet nedfelte seg også i litteraturen og ble slik overført til neste generasjon. Siden har det vært oss mot dem, europeerne mot barbarene, sier Iddeng.

Tyrkerne på banen

Også for romerne var perserne erkefienden i øst. På 600-tallet overtok de muslimske araberne denne rollen, før de muslimske tyrkerne entret scenen i 1299, da Det ottomanske riket ble grunnlagt. Tyrkerne erobret Konstantinopel i 1453 og underla seg raskt hele Balkan og Ungarn, i tillegg til områdene rundt Svartehavet, Midtøsten og Nord-Afrika. Sultanens styrker beleiret Wien i 1529 og 1683, men ble begge ganger slått tilbake av forente kristne styrker. Det en gang så mektige ottomanske riket gikk i oppløsning etter første verdenskrig, og i 1923 utropte Mustafa Kemal Atatürk den tyrkiske republikken. Han gjorde Tyrkia til en sekulær stat med de militære som garanten for vestliggjøringen. I mange tyrkeres øyne ble de en del av det ettertraktede Vesten i 1952, da Tyrkia, samtidig med Hellas, ble medlem av NATO.

– Alt tidlig på 1700-tallet prøvde tyrkerne å kopiere europeernes overlegne krigskunst. De militære reformene ble en katalysator for en gradvis moderniseringsprosess i riket. Og fra slutten av 1800-tallet begynte man å snakke om å tilegne seg hele den vestlige sivilisasjon, forteller tyrkiskfødte Pinar Tank, forsker og Tyrkia-ekspert ved Fredsforskningsinstituttet i Oslo. Hun og Iddeng har bidratt med hver sin artikkel i boken Are We Captives of History? Historical Essays on Turkey and Europe (Unipub forlag 2007).

Politisk omveltning

I 2002 skjedde en ny politisk omveltning i Tyrkia, da det islamske og konservative Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) overtok regjeringsmakten, først med Abdullah Gül og siden med Recep Tayyip Erdogan som statsminister.

– Kan et AKP-styrt Tyrkia bli en modell for muslimsk demokrati i Midtøsten?

– Ja, det mener i hvert fall USAs regjering. Også Tyrkias militære støttet opprinnelig tanken, fordi en slik rolle ville øke landets strategiske betydning, etter en periode med uvisshet som følge av den kalde krigens slutt. De militære har vært mer pragmatiske i dette spørsmålet enn den høyrenasjonalistiske middelklassen, som også ser på seg selv som forsvarere av den sekulære arven etter Atatürk. Men etter hvert som AKPs muslimske identitet er kommet tydeligere til uttrykk i samfunnet, har også de militære reagert og sagt at de vil følge utviklingen nøye, presiserer Tank.

AKP styrket sitt grep om makten ved å vinne valget i juli 2007 med hele 47 prosent av stemmene og få rent flertall i parlamentet. I tillegg ble Gül valgt til president 28. august.

– Valgseieren skyldtes i først rekke at økonomien er blitt kraftig forbedret under Erdogan, etter krisen i 2000/01. Folk var skuffet over de gamle partiene, og opposisjonen stilte svakt. AKP ble heller ikke oppfattet av flertallet som en trussel mot sekularismen. Dessuten er det en utbredt oppfatning hos folk at det er “ingen grunn til bekymring, vi har alltids hæren”, forteller Tank.

Hun kaller det for “det tyrkiske demokratis luksus”, det at man bare kan overlate politikken til de militære om det skulle bære for galt av sted. Det gjør det også vanskelig for demokratiet å modnes.

Bro mellom øst og vest

– Tyrkiske politikere har alltid understreket at Tyrkia er broen mellom øst og vest. Men det er egentlig først nå at landet kan spille en slik rolle, ved å kombinere demokratiske reformer med en sterkere muslimsk identitet. AKP vil modernisere kemalismen. Samtidig har den ottomanske fortiden blitt mer akseptert etter lenge å ha vært fortrengt, sier Tank.

Tyrkia er ikke lenger bare “den andre”, men er blitt “den nødvendige and-re” for Vesten i forholdet til “øst” (les: den muslimske verden) – ikke minst etter 11. september 2001. USAs fiasko i Irak har også styrket Tyrkias aksjer som modell for et muslimsk demokrati i Midtøsten, tror Tank.

Skuffelse over EU

I 1999 vedtok EU de såkalte København-kriteriene for hvilke land som skulle kunne tas opp i EU, med krav om demokrati, menneskerettigheter, minoritetsbeskyttelse, rettsstat og markedsøkonomi.

– Statsminister Erdogan har sagt at København-kriteriene skal bli Ankara-kriteriene. Tyrkia vil fortsatt slåss for EU-medlemskap, selv om begeistringen har lagt seg betraktelig etter 2004. Mange tyrkere føler at de ikke får noe tilbake fra EU, trass i at landet tilpasser seg unionens krav. Denne følelsen blir forsterket når sentrale europeiske politikere som Nicolas Sarkozy , president i Frankrike, hevder at Europa ikke lenger er Europa, hvis Tyrkia kommer med i EU.

– Nøkkelen til tyrkisk EU-medlemskap ligger i en endring av europeisk opinion. Derfor er offentlig diskusjon så viktig. For jeg tror det blir lettere å disiplinere Tyrkia innenfor EU enn utenfor, avslutter Tank.

Av Lars Hoff
Publisert 1. feb. 2012 11:51
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere