Vandrefalken tilbake: Oppdrettsfalkens gener vant!

Dagens vandrefalk i Norge har et nærere slektskap med oppdrettsvandrefalken enn med den opprinnelige vandrefalken. Likevel er det genetiske mangfoldet styrket.

MUSEUMS-DNA: For å kunne si noe om redningsaksjonen for vandrefalken var vellykket, måtte professor Jan Lifjeld ved Naturhistorisk museum ta DNA-prøver av opptil 130 år gamle skinn og utstoppete vandrefalker. Foto: Ståle Skogstad.

Verdens raskeste fugl, vandrefalken, ble nesten utryddet i Skandinavia på syttitallet. Hadde det ikke vært for Sveriges storstilte redningsaksjon for tretti år siden, ville vandrefalken sannsynligvis ha vært borte fra den skandinaviske faunaen i dag.

Professor Jan Lifjeld på Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo har nå undersøkt om redningsaksjonen i Sverige endret genene til vandrefalken. Det gjorde han ved å studere slektskapet mellom dagens vandrefalk, opprettsvandrefalken i Sverige og den opprinnelige vandrefalkbestanden i Norge.

Resultatene hans levner ingen tvil.

– Den svenske redningsaksjonen var vellykket, men vandrefalken endret seg genetisk etter krakket. Dagens vandrefalk er mer i slekt med oppdrettsvandrefalken i Sverige enn mer den opprinnelige vandrefalkbestanden, konkluderer Jan Lifjeld.

Dette er en av ytterst få vitenskapelige analyser i verden der forskere har dokumentert effekten av utsatt fugl ved å sammenligne genene med genrester fra gamle fugleskinn.

Katastrofen

Vandrefalken har vært tallrik i Norge. På 1900-tallet hekket det så mange som 700 til tusen par i Norge og tusen par i Sverige. Etter 1950 sank bestanden dramatisk. I bunnåret 1976 fantes det bare 15 par i Nord-Skandinavia og to par i Sør-Skandinavia. Ingen av dem ruget ut en eneste unge.

Årsaken var miljøgifter. Organiske hydrokarboner og kvikksølv ødela eggeskalltykkelsen.

– Fuglene ruget i stykker eggene sine. Klekketapet var stort. Bestanden gikk derfor drastisk tilbake.

Den svenske redningsaksjonen reddet vandrefalken ved å klekke ut vandrefalk i fangenskap. For at bestanden skulle øke så fort som mulig, ble de første eggene tatt fra vandrefalkene og lagt i rugemaskin. Da ble vandrefalkene tvunget til å legge enda et kull. Hekkefuglene ble satt ut i Sverige. Flere av dem etablerte seg i Norge.

I dag ruger det 550 til 600 par i Skandinavia. Vel halvparten holder til i Norge, de fleste i
Øst-Agder, Telemark, Buskerud og Akershus.

Selv om vandrefalken ikke lenger er utrydningstruet, står den fortsatt på rødlisten over sjeldne arter.

Gentest

Den opprinnelige burpopulasjonen i den svenske redningsaksjonen bestod av tjue vandrefalker fra tre ulike stammer, den sør-skandinaviske, den nord-skandinaviske og den skotske bestanden.

De tre stammene har ulike atferdsmønstre. Mens vandrefalken i Skottland ikke trekker sørover om vinteren, trekker de nord-skandinaviske vandrefalkene lenger sørover enn den sør-skandinaviske bestanden.

Forskerne har tidligere funnet tydelige genetiske forskjeller på vandrefalken i Sør- og Nord-Skandinavia. Under redningsaksjonen ble det også tatt blodprøver av burfuglene.

Jan Lifjeld kjente derfor til den genetiske strukturen etter krakket. For å sjekke effekten av redningsaksjonen, sammenlignet han funnene med det genetiske materialet fra den opprinnelige vandrefalkbestanden.

For å klare det studerte han, sammen med hovedfagsstudent Frode Jacobsen, arvestoffet i alle vandrefalkskinnene og de utstoppete vandrefalkene som ligger lagret på Naturhistorisk museum. Skinnene er mellom 50 og 130 år gamle. Det eldste er fra en ung vandrefalkhunn fra Østre Aker.

Riktignok finnes det bare fragmenterte rester av arvestoffet i skinnet etter så lang tid, men det var likevel nok arvestoff til å finne det genetiske sporavtrykket.

– Vi kapper av en fjær. I fjærskaftet er det hult i roten. Inne i fjærpennen ligger det hudrester med rester av arvestoffet.

Da alle DNA-analysene fra det historiske materialet var klare, hadde Jan Lifjeld til sammen 38 historiske data, 20 data fra falk i fangenskap og 44 data fra dagens vandrefalkbestand.

– Vi matet alle genstrukturene inn i datamaskinen. Maskinen fant to grupperinger. Analysen viser at den nye vandrefalkpopulasjonen genetisk ligner mer på burfuglene enn på de historiske fuglene. Forskjellen er merkbar. Det betyr at avlsprosjektet preger dagens populasjon av vandrefalk.

Levedyktig

Avlsprosjektet førte også til at vandrefalkstammen ble mer levedyktig.

– Dagens vandrefalk har en større genetisk variasjon enn om vandrefalken bare skulle ha formert seg ut ifra den opprinnelige bestanden. Uten det svenske tiltaket ville det vært mye innavl. Vi ser nå at vandrefalken reproduserer seg bra, uten tegn på innavlsdepresjon. Så vandrefalken ble ikke bare reddet. Vandrefalken har også fått økt det genetiske mangfoldet, slik at bestanden er bedre rustet til å takle fremtidige miljøforhold.

Jan Lifjeld roser svenskene for valget av grunnstammen til redningsprogrammet.

– Om svenskene hadde brukt vandrefalk fra USA eller Australia, er det ikke sikkert at ungene ville ha klart seg. Svenskene mente det var bedre å bruke lokale fugler enn fugler som kom langveisfra. Da er genene bedre tilpasset den skandinaviske naturen. Det var et optimalt valg.

Jan Lifjeld minner om at forskningsprosjektet viser verdien av museumsmateriale som en genetisk ressursbank, selv om dette ikke var tanken da de naturhistoriske samlingene ble opprettet.

– Uten museumsmaterialet kunne vi ikke sagt noen ting om hvorvidt avlsprosjektet var vellykket, påpeker professor Jan Lifjeld.

Emneord: Økologi, Systematisk zoologi, Genetikk, Zoogeografi, Basale biofag, Matematikk og naturvitenskap, Zoologiske og botaniske fag Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:52
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere