Får døde språk til å tale

På Universitetet i Oslo fins folk som er levende opptatt av døde språk. Ved å bruke moderne lingvistiske metoder fravrister forskerne de gamle, klassiske språkene noen av deres siste hemmeligheter.

GAMMEL TEKST, NY TEKNIKK: Språkforskeren Dag Trygve Truslew Haug holder en bibel fra 1636 i hånden. Denne bibelen inneholder den greske teksten sammen med Eramus av Rotterdams oversettelse til latin. Dataskjermen forran ham viser den syntaktiske analysen av en setning fra begynnelsen av Markusevangeliet. - Vi legger inn informasjon om hvordan hver setning er bygd opp. Datateknikken forenkler arbeidet kolossalt, fastslår språkforskeren. (Foto: Ståle Skogstad)

Dag Trygve Truslew Haug. Apollons lesere gjør klokt i å merke seg navnet først som sist. Vi har nemlig å gjøre med en ”usedvanlig skarpsindig og allsidig begavet lingvist”, skal vi tro de innvidde. Han har mottatt flere høythengende utmerkelser for forskningen sin. I 2007 fikk han status som ”yngre, fremragende forsker” hos Norges forskningsråd, og midler til et nytt og ambisiøst prosjekt som han nå kaster seg over: Pragmatic resources in old Indo-European languages.


– Hvordan de indoeuropeiske språkene utviklet seg fra de var ett felles språk rundt 3000 f.Kr. og fram til i dag, har alltid interessert meg. I det nye prosjektet skal vi sammenlikne Det nye testamentets originale greske tekst med de første oversettelsene til andre språk. Vi spør: Hvordan er de nytestamentlige tekstene gjengitt i disse språkene? Svaret på dét vil fortelle mye nytt om hvordan de gamle språkene er bygd opp grammatisk, sier Haug, som er førsteamanuensis i latin ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk på Universitetet i Oslo.


Enestående mulighet


– Hvorfor har dere valgt Det nye testamentet? Vil dere gå teologene i næringen?


– Nei, på ingen måte. Teologene kan sin bibel og vi har stor respekt for det fortolkningsarbeidet de gjør. Vi skal samarbeide med én av dem, nemlig Vemund Blomkvist ved Det teologiske fakultet, UiO. Men nei, begrunnelsen er mer pragmatisk: Det nye testamentet ble opprinnelig skrevet på gresk, og i løpet av det første årtusen ble det oversatt til latin, gotisk, armensk og kirkeslavisk. Dette er faktisk det eneste tilfellet der vi har den samme teksten i såpass mange av de gamle indoeuropeiske språkene, noe som gir oss en helt enestående mulighet til å gjøre sammenliknende studier. Vi tror at vi kan gjøre virkelig store framskritt i forståelsen av disse utdødde språkene. Men noe teologisk nytt kommer det nok ikke ut av dette.


De gamle språkene


Det nye testamentet ble skrevet på gresk i løpet de første to hundreårene etter Kristi fødsel. Alle oversettelsene, med et mulig unntak for den armenske, er gjort fra gresk.

– Originalteksten har derfor naturlig nok en spesiell stilling: Den bestemmer hva slags språklige fenomener vi ser etter i oversettelsene. Det vi er aller mest interessert i å studere, er hvilke strukturer i det greske språket som ikke lar seg direkte oversette til de andre språkene, sier Haug.
Allerede på 200-tallet ble de kristne tekstene oversatt til hovedspråket i det vestromerske riket, nemlig latin. Gotisk er et utdødd germansk språk, og det er først og fremst gjennom en bibeloversettelse fra 300-tallet at vi er blitt kjent med dette språket. På 400-tallet ble Bibelen oversatt til armensk. Disse bibeloversettelsene er de første skrevne tekstene både på gotisk og armensk. Kirkeslavisk er betegnelsen for et språk som omkring år 860 ble brukt til en bibeloversettelse. Dette var den russisk-ortodokse kirkes språk og ble fram til 1800-tallet benyttet som skrift- og kulturspråk.


Hva gjør oversetteren?


– Vi er nå i gang med å lage et tekstkorpus der vi samler de forskjellige oversettelsene, et såkalt parallellkorpus, påpeker Haug. Til det har han fått med seg datalingvisten Marius Jøhndal.


– Den greske originalteksten og oversettelsene er tilgjengelige som elektroniske tekster. For å kunne sammenlikne tekstene, må vi først gjøre en del med dem: Vi må koble dem sammen, gjøre dem søkbare og legge inn morfologisk og syntaktisk informasjon, det vil si informasjon om språklyder, orddanning og ordbøying: Ordene blir markert som ”jeg er subjekt”, ”jeg er objekt” og så videre. Dermed kan forskerne gå i gang med å finne mønstre og ulikheter mellom språkene, forteller Jøhndal.


– Men disse språkene, framfor alt gresk og latin, har jo vært studert i hundrevis av år ved europeiske universiteter. Er det mer å hente?


– Ja. Den tradisjonelle tilnærmingen har i stor grad vært rettet inn mot fonologi og morfologi. I den grad man har vært opptatt av syntaks, har man fokusert på spørsmål som: Hvor i setningen står subjektet? verbalet? objektet? At ordstillingen også tjener til å strukturere informasjonen i en setning, har man tenkt mindre på. Dessuten har nyere forskning på de klassiske språkene gjerne fokusert på ett språk. Ved å bruke vårt parallellkorpus kan vi få svar på spørsmål som: Bruker oversetteren alltid den samme måten til å gjengi en bestemt gresk språkkonstruksjon som ikke fins i hans eget språk? Hvis han ikke er konsekvent, hva gjør at han velger ulike måter å oversette den samme setningen på? Når vi undersøker dette, får vi vite mer om hvilke ressurser det enkelte språk ’tilbyr’ for å strukturere informasjonen i en tekst, påpeker Haug. Han viser til at det ikke bare er ordstilling som har denne funksjonen, men også småord som ’altså’, ’jo’ og ’vel’.


– Et annet interessant tilfelle er artiklene. Gresk kan, akkurat som norsk, markere kjent informasjon ved hjelp av en bestemt artikkel. Når vi snakker om ’bilen’, i motsetning til ’en bil’, markerer vi at både den som snakker og den som hører, kan identifisere hvilken bil vi snakker om. Ingen av de andre språkene i vårt korpus har en bestemt artikkel. Vi må derfor studere hva oversetterne gjør for å gjengi den greske artikkelen.


Nytt lys på teorien


– Hvorfor er det viktig å studere gamle, utdødde språk?


– De gamle språkene kan utvide den moderne lingvistikkens horisonter, på samme måten som andre ’eksotiske’ språk. Språkene vi skal se på, fungerer på mange måter annerledes enn de vanligste europeiske språkene – som svært mye lingvistisk teoribygging er basert på. Våre data er derfor egnet til å kaste nytt lys over teorien. Et annet interessant poeng er at ’våre’ språk har en svært lang historie. Vi kan følge gresk, latin/romansk, slavisk og armensk helt fram til i dag. Dessuten er alle beslektet, slik at vi kan følge dem bakover i tid ved hjelp av den sammenliknende metoden. De indoeuropeiske språkene gir oss derfor en unik mulighet til å studere språkhistorien. 

Av Trine Nickelsen
Publisert 12. mars 2013 14:54 - Sist endret 14. mars 2013 09:34
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere