Romerne ga døden nytt ansikt

Romerne hogde stadig om portrettene på steinkistene. De meislet gjerne et mannshode på en kvinnekropp. Og omvendt. Nå åpner Kulturhistorisk museum tidenes største utstilling i Norge om begravelsesritualer og døden i antikken.

ASKEURNE: Den etruskiske askeurnen er dekorert med slagscener og ble donert av Ingvald Undset (Sigrid Undsets far) i 1889, forteller Marina Prusac, ansvarlig for antikksamlingen ved KHM.
Foto: Ståle Skogstad

I april åpner tidenes største utstilling i Norge om antikken. Utstillingen heter “Dødskult i antikken” og handler om begravelsesritualene og forholdet til døden i middelhavsregionen i en tusenårsperiode fra om lag 500 år før til vel 500 år etter Kristus.

Gravskikkene endret seg ikke bare over tid, men var også forskjellige i de ulike delene av Romerriket.

– Vi håper at utstillingen vekker nye tanker og bevissthet om det mystiske og uforklarlige ved døden, forteller førsteamanuensis Marina Prusac , ansvarlig for antikksamlingen på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

På utstillingen blir det vist frem et utvalg av museets 3600 antikke gjenstander. De fleste er fra graver og gravplasser, som steinkister, urner og gravgjenstander.

– Samlingen, som er bygd opp gjennom 150 år, gir en viktig innsikt i dødsmyter og troen i den greske verden og det romerske riket. Mange av gjenstandene har aldri tidligere vært utstilt.

Halvparten av museumssamlingen er fra Baron von Ustinov, en russisk adelsmann som emigrerte til Jaffa på slutten av attenhundretallet. Han var blant de første som samlet antikke gjenstander fra den østlige delen av Romerriket. Da han kom i pengenød, prøvde han å selge samlingen til Louvre og Britisk museum. De sa nei. Samlingen havnet til slutt i Norge. Det er forklaringen på at museet har muligheten til å fokusere spesielt på gravskikker i det romerske Syria og Judea.

RESTAURERER SARKOFAG: Konservator Eivind Bratlie ved Kulturhistorisk museum restaurerer en over 2500 år gammel sarkofag fra Klazomenai, dagens Urla, på vestkysten av Tyrkia. Sarkofagen har dyre- og menneskefigurer.
Foto: Ståle Skogstad

Store dødstall

Mesteparten av kunnskapen om romerske gravritualer er fra gravene til de litt mer bemidlete. Det er mindre kjent hvordan fattige romere betraktet døden og hvordan de ble gravlagt. De arkeologiske funnene gir dog et visst innblikk.

Døden var en del av hverdagen. Folk ble ikke gamle. Noen døde så fattige at de ikke ble gravlagt. I bysamfunn var det egne folk som fjernet de døde i pesttider og la dem i massegraver, sammen med hundrevis av andre døde kropper og kadavre.

Svært mange, både voksne og barn, døde av sykdom. Under keiser Augustus hadde Roma mellom 800 000 og én million innbyggere. I epidemiske tider kunne det dø flere tusen om dagen.

Dødstallene var også store i de mange militære slagene. Det var likevel enda farligere å føde barn. Svært mange kvinner døde i barsel. Det var heller ikke uvanlig å omkomme i skipsforlis.

Gravskikkene varierte mellom kremasjoner og vanlige jordfestelser. Blant grekerne ble det i den hellenistiske tiden (ca 330–30 f.Kr.) vanligst å gravlegge de døde i steinkister. Steinkistene kalles for sarkofag, som betyr, direkte oversatt fra gresk, kjøtteter.

Kremasjoner var den vanligste begravelsesformen hos romerne frem til vel 150 etter Kristus.

Blant de eldste gjenstandene på utstillingen er en askeurne fra Kypros og fibler fra italienske graver fra det åttende århundre før Kristus. Fiblene, som er utsmykkete sikkerhetsnåler som holder klesdrakten samlet, ble donert av Ingvald Undset; far til Sigrid Undset og en av Norges tidligste arkeologer.

GRAVBYSTE: Gravbyste av en kvinne fra det romerske Palestina, sannsynligvis fra det 3. århundre e.Kr. Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty

Etterlivet

Utstillingens eldste sarkofag er fra det sjette århundre før Kristus, fra Klazomenai på vestkysten av dagens Tyrkia.
Ornamentene og de mytologiske motiv-ene viser tanker om etterlivet.

Øverst i sarkofagen vises fabeldyr som sfinxer, og en variant av den mytologiske figuren Medusa. Hun ble mye brukt i gravikonografien.

– Medusa var en slags heks med slangehår. Den som møtte blikket hennes, ble til stein. Hun symboliserte også en syklus av liv, død og gjenfødelse, og ble av mange oppfattet som en vokter over terskelen mellom livet og døden, forteller Marina Prusac.

Både grekerne og romerne la en mynt under tungen på de døde. Det var for at den døde skulle få muligheten til å betale fergemannen Charon over den dystre elven Styx. Men før møtet med fergemannen ble den døde møtt av budbringerguden Hermes, som loste ham ned i dødsriket Hades. Inngangen til underverdenen ble bevoktet av den skumle, trehodete hunden Kerberos.

Underverdenen ble første gang beskrevet av Homer, som levde omkring 800 f.Kr.

– Dødsriket var ikke et evig liv, men mer en slags skyggetilværelse, en trist og dyster verden der man levde som levende død. Mange fryktet det som ventet, selv om det også fantes positive forestillinger om etterlivet, slik som de paradisiske engene i Elysium.

Det var viktig å holde seg inne med gudene. Hvis man ikke fulgte dem og ofret til bestemte tider, kunne det bli verre. Politikk og religion hang derfor tett sammen.

Den store skrekken var å havne som stakkaren Sisyfos i Tartaros, som kan sammenliknes med vårt helvete. Sisyfos hadde gjentatte ganger forsøkt å unnslippe døden ved å lure gudene. Som straff måtte han resten av evigheten rulle steiner oppover en skråning for at steinene skulle rulle ned igjen. Danaidene, som hadde drept sine ektemenn på bryllupsnatten, måtte øse vann med sil, mens kjempen Tityos, som ble drept av gudene Apollon og Artemis etter at han forsøkte å voldta Leto, hver eneste dag fikk hakket ut leveren av en rovfugl.

DE DØDES MYNTER: Førsteamanuensis Håkon Ingvaldsen viser frem mynter som de døde fikk under tungen for å kunne betale fergemannen over elven Styx. Foto: Ståle Skogstad

Likpleie

Ved dødsfall brukte familien lang tid på å forberede liket til dødsferden. Etter at familien hadde samlet seg ved den dødes seng og de nærmeste slektningene hadde gitt den døde et kyss, ble øynene lukket. Sørgetiden var lang. Både grekerne og romerne hadde gråtekoner.

De pårørende vasket kroppen, la en mynt under tungen og smurte inn liket med velduftende oljer.

– De gode luktene var nok mest av praktiske årsaker. Det var varmt og forråtnelsen gikk fort. Det kunne ta noen dager før man ble begravd, og det kunne være stram stank på gravplassene.

Kremasjoner hadde derfor et helseaspekt. I tidlig tid gravla man nær huset. Askeurner ble markert med gravsteler, som kan sammenlignes med våre gravstøtter.

Det fins eksempler på lik som våknet til live, fordi det kunne være vanskelig å skille død fra levende. En tragisk anekdote fra det første århundre forteller om verdens mest uheldige mann. Han var skinndød og våknet på likbålet. Familien hadde gått hjem. Slaven, som var alene igjen, klarte ikke å redde ham.

Romerne betraktet døden som uren. Hele familien til den avdøde måtte derfor gjennomgå renselse med vann.

OLJELAMPE: Denne bysantinske lampen fra det 5.–6. århundre e.Kr. er fra en gravplass i Jaffa. Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty

Ofring

Det var vanlig å legge med gjenstander i gravene. Museet skal blant annet vise frem en hvitgrunnet vase fra et gravsted, med begravelsesscener av sørgende unge mennesker. Vasene inneholdt velduftende oljer og var vanlige gravgaver i klassisk gresk tid.

Museet skal også vise frem keramikk, små krukker, flasker, kopper og gaver som de døde fikk med seg.

Grekerne ofret melk, honning, vann, vin og frukt, og de dynket bakken med blod fra ofrete dyr for å berolige den døde og gudene i underverdenen.

Glemselens skrekk

Det var viktig å bli husket etter døden. Den store skrekken var å havne under glemselens slør.

– For å bli husket var det vanlig å bli gravlagt langs veier der folk ferdes.

Samme dag som gravleggelsen, ble det holdt begravelsesfest. Festen kunne vare i ni dager.

På årsdagene for de døde bød anledningen seg til ny fest. De hadde måltider ved graven. Det er funnet kokeutstyr og middagsutstyr i og ved graver.

De døde ble også minnet i visse høytider. Festivalen Parentalia, som gikk over halvannen uke i februar, var for å minnes foreldre og familier. De etterlatte ofret mat og drikke. De helte også parfyme på graven, over asken i urnen eller ned i graven gjennom et hull.

Romerne satte også av tre dager i mai for å tilfredsstille de vandrende skyggene til de døde. De kunne komme tilbake til hjemmene. Skyggene til dem som hadde dødd unge, ble betraktet som de farligste.

GLASS : Denne bysantiske glassgjenstanden fra det 5.–6. århundre e.Kr. er fra en gravplass i Jaffa. Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty

Flotte sarkofager

Det ble brukt mye penger på familiegraver. Gravene var store og påkostete og viste familiens status.

– Det ser man på sarkofagene fra midten av det andre århundre. De velstående hadde meget forseggjorte kister. De hadde også store mausoleer for å vise statusen sin. Mange av motivene på sarkofagene hadde intet med døden å gjøre, mens andre motiver handlet om “den siste reise”. Bare noen få av motivene illustrerer underverdenen.

Vanlige motiver er mytologiske slag og jaktscener. Andre vanlige scener er begeistring eller løssluppenhet i et ikke-jordisk liv.

En barnesarkofag hadde bilde av et vognløp. Motivet var populært på barnekister, sannsynligvis for å illustrere at livet er et hasardiøst race.

Gjenbruk av sarkofager

Det fantes flere viktige produksjonssentre for marmorsarkofager rundt Middelhavet. De viktigste sentrene var Attika-regionen utenfor Athen, Roma og Afrodisias i Lilleasia. Det var også et stort marked for halvferdige sarkofager, som først ble fullført på gravplassen.

Sarkofager ble gjerne gjenbrukt flere ganger, etter hvert som familiemedlemmene døde. I noen sarkofager er det funnet rester etter mer enn tjue skjeletter.

– Det var stor forskjell på sarkofag-ene. De endret seg hele tiden, så man kan datere en sarkofag med ti til tjue års nøyaktighet. Sarkofagene var dyre. Noen hadde skulpturfigurer med portretter av den avdøde. Sarkofagene kunne bli hogd om ved senere begravelser. En sarkofag med et passende eller ønsket motiv var ikke alltid tilgjengelig, så det er tydelig at man tok det man kunne få. Det var ikke uvanlig at det ble hogd inn et mannshode på en kvinnekropp eller omvendt, forteller Prusac.

Kristne overtok sarkofagene

Etter at kristendommen ble lovlig i Romerriket i 313 e.Kr., finner man flere og flere kristne graver. De var enklere og gravgodset var ikke lenger like viktig.

Likevel forsvinner ikke de romerske sarkofagene. Det var fortsatt vanlig å bruke de førkristne sarkofagene med mytologiske motiver.

– De tok hva de hadde. Det ser man ved at det er kristne navn over ikke-kristne motiver. Da kristendommen kom, ble mange redde for å bli gravlagt sammen med ikke-kristne. Det er derfor spesielt at man likevel gjenbrukte ikke-kristne sarkofager i den kristne tiden, forteller Marina Prusac.

I mai skal hun arrangere en internasjonal konferanse om gravritualer, i samarbeid med førsteamanuensis Håkon Ingvaldsen , ansvarlig for samlingen av antikke mynter ved Kulturhistorisk museum, og professor Rasmus Brandt ved Institutt for arkeologi, konservering og historie. Da kommer noen av verdens fremste forskere til Oslo for å diskutere endringer i gravskikker fra forhistorisk tid til middelalderen.

Utstillingen om døden i antikken åpner fredag 18. april og holder åpent til jul.

Emneord: Historie, Oldtidens historie, Språk og kultur, Arkeologi Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:50
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere