Fant slekten via antilopemøkk

For noen år siden lagde forskerne en stamtavle over kuantilopen, ved å sammenligne genene i lort og gammelt skinn. Nå analyserer de møkk for å lære mer om en utryddingstruet antilope.

BLODPRØVE: Eli K. Rueness og Anagaw Atickem ved CEES sammenligner gener fra blodprøver og møkk til en utryddingstruet antilope i Etiopia. Foto: CEES

Rett etter Derg-regimets fall i Etiopia i 1991 måtte professor Nils Christian Stenseth ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) på Universitetet i Oslo i all hast endre metoden i forskningsarbeidet sitt. Han skulle studere den evolusjonære utviklingen til kuantilopen.

Mens det fantes flere tusen kuantiloper under diktaturet, sank bestanden dramatisk etter regimeskiftet. Folk hadde mye våpen, var sultne og jaktet på alt som beveget seg. I løpet av et par uker fantes det bare noen få hundre individer igjen.

Stipendiaten Per Ole Syvertsen og hovedfagsstudenten Øystein Flagstad hadde dratt til Etiopia for å sanke genprøver, ved å ta blod- og vevsprøver fra bedøvde dyr. Men dessverre innebar metoden en viss fare for at noen av dyrene ikke skulle overleve.

– Vi ville ikke bidra til å gjøre situasjonen enda verre. Så jeg sa til studentene: “Legg om prosjektet og håp på det beste. Ta møkkprøver.” Det ble en god metode, forteller Nils Christian Stenseth.

Den gangen hadde nesten ingen forskere brukt møkk til genstudier. I dag er metoden, som ble utviklet av Flagstad, meget anerkjent.

Studentene samlet sammen et stort antall møkkprøver og tok dem med til laboratorieundersøkelser på Blindern. Nylig ble Stenseth selv stoppet i kontrollen i Addis Abeba med en koffert full av møkk. Politiet trodde det var narkotika.

Møkkatesten

Det er teknisk krevende å ta DNA fra møkk.

– Problemet er at feses (red.: lort) er full av bakterier. Dessuten er DNA i avføringen brutt ned til korte biter, forteller Eli K. Rueness , nestleder ved CEES.

Avføringen legges i en oppløsning for å bryte opp cellene og fjerne proteinene. Når DNA-fragmentene er funnet, blir de kopiert mange ganger, slik at forskerne kan studere selve gensekvensen. Som en ekstra utfordring fins det hemmende stoffer i avføringen, som nettopp forhindrer de kjemiske reaksjonene i anrikingen.

Gamle skinnfeller

For å studere evolusjonen til en art, er det ikke nok å studere genene til bare en underart. Man må også se på det genetiske mangfoldet til nært beslektede arter. Forskerne var derfor på jakt etter gener fra andre kuantiloper. Øystein Flagstad fant disse genene i skinnfeller i et privat museum i Kent i England, et museum for den britiske overklassen som hadde tatt med seg antilopeskinn fra jakt under kolonitiden. Antilopene var skutt forskjellige steder i Afrika.

– Den gang vi startet var det nesten ingen som hadde påvist at det var mulig å sammenligne genprøver fra møkk og skinnfeller. I dag er metoden ikke uvanlig. Så vi var tidlig ute, påpeker Nils Christian Stenseth.

Stamtavle

Takket være gensammenligningen klarte forskerne å lage en stamtavle over kuantilopen, 500 000 år tilbake i tid. Stamtavlen ble publisert i år 2000.

– Vi så at kuantilopen delte seg i nye underarter samtidig med de store klimaendringene i Afrika. Det betyr at klimaendringer har splittet populasjonen og skapt nye arter. Dette er viktig forskning for å kunne se hvordan miljøendringer påvirker artsdannelsen og evolusjonen, og om mye fragmentering av habitater kan påvirke det biologiske mangfoldet.

Noen dyr trives i skogen. Andre foretrekker savannene. Hvis klimaendringene fører til mer regn, vokser skogen og savannene blir isolert i “øyer”. Hvis klimaet blir tørrere, vokser savannene og skogen blir delt opp i enklaver. Når en populasjon blir isolert, utveksles det lite gener. Da splittes arten i underarter.

Forskerne kunne også slå fast at kuantilopen stammer fra Sør-Afrika og at det må ha eksistert en utdødd underart i Vest-Afrika.

Sjelden antilope

Nå studerer CEES den utryddingstruete antilopen Mountain Nyala. Den fins bare i Sør-Etiopia. Selv om antilopen er stor, ble den først klassifisert i 1919. Den har store, flotte horn og er derfor utsatt for mye troféjakt. Det er uklart hvor stor bestanden er og hvor den holder til. Etiopia har opprettet en nasjonalpark for å ta vare på det sjeldne dyret.

Stipendiat Anagaw Atickem ved CEES undersøker nå hvordan fragmenteringen av habitater ødelegger forholdene for antilopen. Det gjør han ved å studere den genetiske forskjellen mellom antilopebestandene.

Sammen med Eli K. Rueness og CEES-forsker Leif Egil Loe har han plassert radiosendere på 19 av antilopene i nasjonalparken for å se hvor dyrene beveger seg. Samtidig tok de blodprøver av dem.

– Noen av hannene beveger seg lenger enn man trodde på forhånd. Hunnene er mer lokale, forteller Eli K. Rueness.

Ved hjelp av satellittkart har Anagaw Atickem funnet flere ukjente populasjoner i områder langt unna nasjonalparken. Han bruker avføringsprøver for å se på den genetiske utvekslingen mellom populasjonene.

Hvis det blir for mange fragmenterte grupper uten kontakt med hverandre, er det fare for innavl. Det er likevel håp.

– Anagaw har funnet atskillig flere individer enn fryktet. Det er derfor håp om at vi rekker å komme med en bevaringsstrategi før det er for sent, påpeker Eli K. Rueness.

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Basale biofag, Genetikk Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:48
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere