Utsatte barn lider for lenge: –Barnevernloven må endres

– Barnevernloven sikrer ikke utsatte barn hjelp tidlig nok. Nå må loven endres, mener dr. juris Elisabeth Gording Stang. Problemet er departementet, som mener at loven er god nok som den er.

NÅR BARNET LIDER OVERLAST: -Barnevernet har etter dagens regler plikt til å hjelpe barnet, men bare hvis foreldrene samtykker. Det er uholdbart, mener Elisabeth Gording Stang. Foto: Ståle Skogstad

– Familielivet er sterkt rettslig forankret i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Men hva skjer når familielivet blir skadelig for barnet? spør Elisabeth Gording Stang ved Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. I høst avla hun doktorgraden ved Det juridiske fakultet med avhandlingen ”Det er barnets sak”. Avhandlingen kom samtidig ut som bok på Universitetsforlaget.

Foreldre nekter barnet hjelp

– Barnets rettsstilling i Norge er svært bra i forhold til mange andre land, særlig i sammenliknet med i Øst- og Sør-Europa, hvor barnet i større grad blir betraktet som foreldrenes eiendom, sier forskeren.

Men også i Norge har familien og det biologiske forholdet mellom barn og foreldre stor betydning, så stor at det kan gå på bekostning av barnets beste i saker der barnet lider overlast hjemme. Dette svekker barnets rettstilling når det er interessemotsetning mellom foreldre og barn, noe Gording Stang mener blir godt illustrert ved at barnevernloven ikke er en rettighetslov.

– Barnevernet har etter dagens regler plikt til å hjelpe barnet, men bare hvis foreldrene samtykker. Barnevernet kan derfor ikke iverksette hjelpetiltak uten at foreldrene er enig i det, eller uten hjemmel til å pålegge tiltakene. For mange barn betyr dette at de må gå uten hjelp til forholdene blir så ille at de kan omplasseres med akuttvedtak. Disse barna burde hatt rett til hjelp på et langt tidligere tidspunkt, mener Gording Stang.

Trenger fleksibelt regelverk

Barn har rett til opplæring, psykisk helsevern og til nødvendig helsehjelp, men ingen rett til hjelp fra barnevernet.

– Jeg innser at ”rett til tvang” er problematisk, men det er likevel ikke umulig å håndtere.

– Hvordan?

– Ingen bestemte tiltak burde lovfestes. Hvilke tiltak som skal iverksettes må avgjøres etter en konkret vurdering av det enkelte barnets behov. Det holder med en generell rett til barnevernstjenester.

Gording Stang kan tenke seg mange tiltak barnevernet kunne iverksette: Lavere terksel for å pålegge tilsyn i hjemmet, økonomiske rettigheter ved at en setteverge blir oppnevnt til å disponere pengene og støttekontakt og plassering i weekend-hjem.

– I det hele tatt ønsker jeg meg et mer fleksibelt regelverk som gjør det mulig å pålegge flere typer hjelpetiltak på et tidligere tidspunkt. Slik det er nå, kan det i noen saker bli sånn at barnevernet nærmest ”ønsker” at familien skal få så dramatiske problemer at akuttvedtak blir nødvendig, og slik at det gjøre noe for barnet. Det er absurd.

For dyrt

– Men er ikke alt dette vanskelig å gjennomføre uten foreldrenes samtykke når barnet bor hjemme?

– Vanskelig gjennomføring er ikke framført som argument mot at barnevernloven skal være en rettighetslov. Derimot argumenterer departementet med at loven er god nok, at den ivaretar barnets beste.

Dette mener Gording Stang er feil og mener at den virkelige grunnen til ikke å gjøre loven til rettighetslov er økonomisk.

– Dette vil koste samfunnet for mye i ressurser til tiltak, og ikke minst i erstatningsutbetalinger til de barna som ikke fikk sine rettigheter oppfylt, sier hun.

En annen grunn er beskyttelsen av foreldrene.

– I for stor grad ser en problemet med utgangspunkt i foreldrene. Dette preger også lovverket. Oppfatningen om at barn og foreldre som oftest har sammenfallende interesser, råder. Dermed mangler viljen til å prioritere barnet når barnets behov avviker fra foreldrenes interesser og ønsker. Dette gjelder typisk der barnet trenger hjelpetiltak som foreldrene ikke vil ha. Loven har ingen løsning på dette.

Vil bøye av

– Hvordan løser man problemene dersom foreldrene ikke samtykker?

– Det må være opptil de ansvarlige å finne en måte å løse dette på. Det er uansett et defensivt motargument mot rettighetslov at ”det ikke finnes noen effektive håndhevingsmetoder”. Dette bør utredes ordentlig før man kan ta stilling til de konkrete rettslige virkemidlene.

Gording Stang har tro på at mange foreldre vil bøye av dersom barnet faktisk har en lovfestet rett til ulike tiltak.

– Jeg mener også at man så langt som overhodet mulig bør prøve å motivere foreldre til å gå med på tiltak. Barnevernet burde, parallelt med utvidete muligheter til å bruke tvang, bruke mye mer tid og ressurser til å bearbeide motvillige og redde foreldre.

Manglende samarbeidsvilje i seg selv er ikke er nok til å miste omsorg, men dersom foreldrene motarbeider barnevernet ved å nekte tiltak overfor et barn som har behov for hjelp, vil dette svekke deres situasjon betydelig i en senere sak om omsorgsovertakelse.

– Omsorgsovertakelse kan være ”riset bak speilet” for foreldre som vil hindre barnet i å få den hjelpen det trenger, mener hun, og understreker at rettighetsfesting særlig må gjelde de barna som lever under omsorgssvikt eller står i fare for å få alvorlige atferdsproblemer.

Blir ødelagt uten rettigheter

– Krav om rettigheter kommer fra stadig flere grupper på stadig flere områder. Har du noen generelle motforestillinger mot denne rettighetstenkningen hvor, satt litt på spissen, jussen overtar for politikken?

– Jeg er ikke enig i at juristifiseringen av samfunnet er et viktig argument mot rettighetsfesting. Når det gjelder akkurat dette forslaget, vil jeg heller snu problemstillingen: Hvorfor skal utsatte barn ikke ha rett til hjelp? Dette handler om barnets grunnleggende behov for omsorg. Skal vi i det hele tatt ha noen rettighetslov må det være her. Så får vi heller stille spørsmål ved andre rettighetsbestemmelser på velferdsrettens område, og behovet for disse.

Forskeren viser til alle de sakene hun kjenner til hvor barn har blitt ødelagt fordi barnevernet ikke har grepet inn.

– Dette skjer også etter barnevernloven av 1992, hvor terskelen for å ”gripe inn i privatlivets fred” ble betraktelig senket i forhold til den gamle loven av 1953. Det viser i praksis at det er noe med systemet som ikke fungerer, konkluderer Elisabeth Gording Stang.

Av Sidsel Skotland
Publisert 1. feb. 2012 11:50
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere